Den smilende kamphunden

For en måned siden ville det vært en stor overraskelse at Minnesota-guvernøren Tim Walz ble Harris sin visepresidentkandidat, men noen dager før beslutningen var det bare ham og Pennsylvania-guvernøren Josh Shapiro igjen i racet. Det fleste trodde det skulle bli Shapiro, og da beslutningen ble kjent, kalte jeg det Harris første feil. Men det var ingen tabbe som vil koste henne valget, og et langt sikrere valg enn Trumps gambling på J.D. Vance.

En visepresidentkandidat kan ha en viss effekt på oppslutningen i sin hjemstat, selv om denne som regel viser seg å være liten. Det pekte mot Pennsylvania, og ikke mot Minnesota, der Trump har ledet på en par målinger, men som likevel ikke er en vippestat. Taper demokratene Minnesota, har de allerede tapt rustbeltet og dermed valget.

Etter at Biden trakk seg, ble det raskt sannsynlig at Harris ville søke «balanse» gjennom å velge en streit hvit mann, særlig etter at den sterkeste kvinnelige kandidaten, Michigan-guvernør Gretchen Whitmer, gjorde det klart at hun ikke var aktuell.

Harris forsøker å sette sammen en koalisjon der hun mobiliserer unge og minoriteter, som Biden slet med å få opp av sofaen og til dels tapte til Trump, samtidig som hun beholder eldre hvite menn, og særlig lavere utdannede i vippestatene i rustbeltet, der Biden holdt stillingen.

Kjernevelgere eller vippevelgere?

Harris tilhørte før hun ble visepresident sentrum-venstre i partiet, og dro mot venstre i sin mislykkede valgkamp i 2020. Vi har sett flere tegn til at hun nå har justert kursen mot sentrum, for eksempel at hun ikke lenger støtter forbud mot fracking (viktig i Pennsylvania) og nå vil ha mer penger til å vokte grensen. Eksperter og kampanjeledere strides om det er viktigst å mobilisere «basen», kjernevelgerne, eller å vinne over usikre velgere i midten. Før valget av visepresidentkandidat kunne hun regne med at hun selv mobiliserte basen. Begeistringen på valgmøtene og den voldsomme pengeinnsamlingen var et tegn på det. Men hva med vippevelgerne: Shapiro plasserer seg mer mot sentrum enn Walz, så hvorfor ikke velge ham?

Appell i rustbeltet

Shapiro gjør det langt bedre enn Walz når vi ser på appellen utenom kjernevelgerne. Han er mer populær enn Walz på hjemmebane når vi tar hensyn til at Minnesota er en mer demokratisk stat. Shapiro vant med hele 15 prosent i 2022, riktignok mot en svak trumpistkandidat.

Mange kommentatorer mener at også Walz på grunn av sin stil har en spesiell appell til «Trump-velgerne», hvite på landsbygda. Men en grundigere analyse av valgresultatet i 2022 viser at Walz’ oppslutning til forveksling ligner Bidens, mens Shapiro gjorde det bedre enn Biden blant disse velgerne.

Genocide Josh

Så hvorfor ikke Shapiro? Svaret er trolig at Harris var redd for at han ville virke demobiliserende blant enkelte grupper på venstrefløyen, som har truet med demonstrasjoner og bråk under landsmøtet i Chicago, som starter 19. august. Det handler særlig om Shapiros kritikk mot de til dels antisemittiske og Hamas-vennlige demonstrasjonene mot Gaza-krigen. Shapiro har riktignok balansert med sterk kritikk mot Netanyahu, men er likevel blitt blinket ut for særlig sterke motangrep, inkludert å bli kalt Genocide Josh. Trump-kampanjen sluttet seg til forsøkene på å undergrave Shapiro, siden de anså ham som den farligste kandidaten. Harris har selv signalisert en noe skjerpet tone mot Israel, sammenlignet med Biden, selv om det er uklart om dette får praktiske konsekvenser.

Er det tilfeldig at Shapiro ble skyteskiven, selv om andre aktuelle visepresidentkandidater, inkludert Walz, mente omtrent det samme? Vel, Shapiro er jøde, og republikanerne mener at det ikke er tilfeldig at kampanjen ble rettet mot ham og anklager demokratene generelt for antisemittisme. En mer sannsynlig forklaring er at venstrefløyen brukte dette til å stoppe en mer sentrumsorientert kandidat som kunne trekke Harris og partiet i en annen retning. Siden Shapiro er ung ville han lett fått innersporet når neste presidentkandidat skulle velges dersom han allerede var visepresident.

Ro fremfor bråk

Når Shapiro, temmelig urettferdig, ble blinket ut av venstrefløyen, fremsto Walz som det sikre og samlende valget, og Harris prioriterte dette fremfor noen ekstra stemmer i Pennsylvania. Eller en mer kritisk tolkning: Harris ga etter for utpresning fra ytre venstre, noe som gir grunnlag for bekymring fremover.

Kanskje var det avgjørende for valget av Walz at Shapiro ifølge nyhetsbyrået AP ikke søkte vervet helhjertet, men foretrakk å forbli som guvernør i Pennsylvania. Det var visstnok ikke så gode vibrasjoner mellom Harris og Shapiro som med Walz, og «gode vibrasjoner» må jo til i det demokratiske partiet. Walz er en representant for det amerikanerne kaller «Minnesota nice» – likandes folk. Men samtidig har han en skarp egg, og partiets kjernetropper elsker hans harde angrep på Trump og Vance.

Valget mellom de to dreier seg også om hvordan demokratene tror de kan få tilbake og beholde viktige velgergrupper i rustbeltet. Handler det om å legge kursen litt mot sentrum i kulturelle spørsmål, eller handler det om en folkelig stil? Selv om Shapiro også er god i mediene, er Walz den folkelige, og ble kjent for å kalle Trump og Vance for ganske enkelt «weird», merkelige, noe som har blitt en gjenganger i demokratenes angrep i det siste.

Litt til venstre

Walz var åpenbart de progressives mann blant de aktuelle VP-kandidatene. Er han en del av woke-kulturen som republikanerne mobiliserer imot? Selv om han gjerne poserer som jeger med gevær og har vært i nasjonalgarden, er det nok ammunisjon i det han faktisk har gjort i nesten seks år som guvernør. Hans relativt moderate stemmegivning i tolv år i Kongressen, der han representerte et relativt konservativt distrikt og måtte ta hensyn til disse velgerne, har tatt en sving til venstre. Noe skyldes at demokratene i Minnesota i 2022 for første gang siden 2013 hadde flertall i begge kamre og guvernøren, og derfor kunne få igjennom et sett med reformer som hadde ligget på vent en stund.

I Minnesota kan nå ulovlige innvandrere få førerkort, og dømte forbrytere har fått tilbake stemmeretten. Walz har innført forbud mot konverteringsterapi og beskytter «kjønnsbekreftende behandling». Republikanerne vil ha det særlig moro med at skolene må ha automater med gratis tamponger for «elever som menstruerer», derfor også på guttedoer.

Walz har også møtt kritikk fordi han var sen med å be om hjelp fra nasjonalgarden for å få kontroll med opptøyene i Minneapolis etter drapet på George Floyd i 2020. Staten var blant dem som oppretthold et påbud om ansiktsmasker på skolene lengst, noe som også irriterer mange velgere.

Walz har ført en progressiv velferdspolitikk, ved å innføre blant annet gratis skolemåltider, betalt fødselspermisjon, og skattefradag for barn av lavtlønnede. De offentlige utgiftene har derfor økt kraftig, men statens økonomi går godt, så det er mulig å finansiere dette. Walz er, som sin motkandidat J.D. Vance, proteksjonist, og generelt veldig fagforeningsvennlig. Alt dette er populært innenfor den demokratiske koalisjonen, og også blant en del av dem J.D. Vance appellerer til.

Walz sin pragmatiske side skinner igjennom i energi- og miljøpolitikken, der han både går inn for at staten skal ha null klimautslipp i 2040 og gjøre det lettere å bygge ut fornybar energi, samtidig som han forsøker å hjelpe gruveindustrien.

I sum synes jeg ikke det er dekkende å kalle Walz en moderat demokrat. Han hører hjemme et sted til venstre for midten i partiet, men ikke langt til venstre. Det betyr ikke nødvendigvis at Harris ikke vil legge seg mot sentrum. Å ha en visepresidentkandidat som venstresiden stoler på, kan gi henne dette rommet, noe hun ikke ville fått med Shapiro. Hva presidentkandidaten mener og formidler er langt viktigere enn visepresidentkandidatens ståsted.