Alle øyne på Chicago

President Joe Biden fremførte den kanskje dårligste offentlige opptredenen i amerikansk presidenthistorie. Med mulig unntak av Andrew Johnsons alkoholiserte innsettelsestale som visepresident, skal man lete lenge etter en mer ydmykende opptreden enn hva Biden viste i den siste debatten mot Trump. I møte med sin motkandidat slet verdens mektigste mann med å holde forståelige innlegg. Den kanskje mest opphetede diskusjonen var over hvem som var best til å spille golf.

Biden og demokratene hadde virkelig trengt en seier nå. Trump har stått sterkt på meningsmålingene over en lang periode, og det er estimert at han har en 2/3 sjans for å vinne valget. På tross av en boost etter Bidens State of the Union-tale i begynnelsen av året lider han fortsatt under en av de laveste oppslutningene i amerikansk presidenthistorie. Nivået under State of the Union-talen satte en standard Biden ikke har klart å møte siden.

Nederlaget virker å nærme seg. Hva skjer på landsmøtet i august hvor Biden etter planen offisielt skal bli demokratenes presidentkandidat? Historien kan hjelpe oss på veien.

Chicago 1968

Sommerens nominasjonsmøte skal avholdes i Chicago – en by med stor historisk sus for demokratene. Foruten å være en demokratisk bastion, var byen også åsted til en av de mest dramatiske landsmøtene i partiets historie i 1968.

Det var et brytningsår. For Vesten var 1968 preget av studentoppgjør, motstand mot Vietnamkrigen, og demonstrasjoner for borgerrettigheter. I dagligtale snakker man om «68er-generasjonen» eller bare «68erne». Demokratenes landsmøte ble en avgjørende del av denne fortellingen.

Fem måneder før landsmøtet annonserer sittende president Lyndon B. Johnson at han ikke kommer til å ta gjenvalg. Han forstår at motstanden mot hans håndtering av Vietnamkrigen er for stor, og at demokratene vil tape dersom han tar kandidaturet. I oppløpet til landsmøtet kommer tre kandidater frem. Visepresident Hubert Humphrey representerer det etablerte lederskapet, tidligere justisminister Robert F. Kennedy får bred støtte fra progressive stemmer, og Eugene McCarthy trer frem som den bærende anti-krigskandidaten blant studenter og intellektuelle. Kennedy blir fort en favoritt, men blir drept to måneder før landsmøtet i Chicago. Slaget vil stå mellom den radikale og svært populære McCarthy og den etablerte Humphrey.

Under møtet braker det for alvor løs. Demonstranter samlet seg, og mellom 23. og 29. august blir Chicago åsted for en av de mest voldsomme demonstrasjonene i moderne amerikansk historie. Myndighetene organiserer strengt vakthold rundt landsmøtet, og det mobiliseres en samlet styrke av over 31 000 tjenestemenn for å holde ro og orden. Taler blir holdt, demonstrasjoner og konserter organisert, og voldelige slag bryter løs flere steder i byen. Når landsmøtet endelig er over, har 17 år gamle Dean Johnson blitt drept av politiet, og over 600 sivile er skadet.

I motsetning til i dag, hvor partinominasjonen baseres på valgmannstemmer i delstatsvalg, kunne hele løpet endres under landsmøtet grunnet bruken av caucus-valg. McCarthy ledet klart i forkant av møtet etter flere seire i primærvalget, men under møtet tar den etablerte fløyen kontroll, og møtet nominerer Humphrey.

Hvordan gikk så valget? Hubert Humphrey er ingen kjentmann for den gjengse amerikaner eller nordmann i dag. Demokratene valgte en etablert kandidat tett tilknyttet den sittende presidenten og tapte valget. Richard Nixon ble president.

Chicago 2024

På samme måte som dagens unge er bekymret for økonomien, demonstrerer mot krigen på Gaza, eller ikke klarer å kjenne seg igjen i noen av presidentkandidatene, var velgerne i 1968 desillusjonerte av alternativene. Misnøyen var særlig stor mot demokratene, som hadde presidenten i Det hvite hus og flertall i Kongressen.

Det er mye vi kan lære fra 1968. Demokratene led under en upopulær kandidat som så seg nødt til å trekke seg, for så å støtte sin sittende visepresident. Nixon vant fordi han klarte å treffe «The Silent Majority» – vanlige folk som hadde mistet troen på myndighetenes evne til å håndtere datidens utfordringer. Høres det kjent ut?

Ikke for sent å snu

Dagen etter debattydmykelsen annonserte Biden til et publikum i Raleigh i North Carolina at mye star på spill dette valget: «your freedom, your democracy, America itself is at stake.» Biden selv ser ut til å mene at han nok en gang er den eneste som kan slå Trump, og slik redde Amerika, men med debattfadesen forrige uke har han gjort muligens uopprettelig skade på sitt eget image. Skal man ta hans argumentasjon seriøst er dermed det eneste naturlige for presidenten å trekke seg fra gjenvalget.

Visepresident Kamala Harris er et mulig alternativ, men er notorisk upopulær og blir knust av Trump i alle valgmålinger. Det er med andre ord god grunn til å kunne forvente at hun ville blitt Bidens «Humphrey». Tre andre kandidater er særlig aktuelle. Californias guvernør Gavin Newsom er stjerneskudd i partiet, og har etablert seg som en sterk debattant i møte med dagens republikanske parti. Samtidig har Michigans guvernør Gretchen Whitmer markert seg som en populær politiker i en viktig og utfordrende vippestat. Til slutt kan også guvernør J.B. Pritzker fra Illinois, som jobber for å innlemme retten til abort i statens lover, komme frem som en mulig joker.

Felles for alle er at ingen har kritisert Bidens opptreden direkte, men heller holdt partilinjen og støttet opp om presidenten. Deres kandidatur vil bare komme dersom Biden fratrer nominasjonen – noe som virker lite sannsynlig.

Du skal være svært risikovillig om du utfordrer en sittende president, særlig etter et overraskende sterkt mellomvalg i 2022. Whitmer, Newsom og andre er nok ambisiøse, men vil neppe heller sitte igjen med skylden for å ha kostet demokratene valget ved å angripe en svak president.

Den voksne i rommet

Likhetstegnene mellom Lyndon Johnson og Joe Biden er mange. Begge har gjort enorme fremskritt på den innenrikspolitiske fronten. Mens Johnson fikk gjennom Medicare, utdanningsstøtte og en rekke borgerrettighetslover, har Biden gjennomført den historiske IRA-lovpakken. Utenrikspolitisk raknet det for Johnson på grunn av Vietnamkrigen. På tross av innsatsen for Ukraina har mange, særlig unge, fått et lignende inntrykk av Bidens utenrikspolitikk på grunn av håndteringen av krigen mellom Israel og Hamas. Til nå ser dette ikke ut til å være utslagsgivende for støtten blant unge, men amerikanske muslimer truer med å vende presidenten ryggen i november, og demokratene er fremdeles på vaklende grunn.

Johnson forstod at han burde trekke seg. Biden burde erkjenne det samme. Nominasjonen av ham i 2020 var sterkt preget av forståelsen om at han skulle sitte i én periode. Å fortsette som før vil gjøre veien åpen for en ny presidentperiode for Trump.

Dårlige nyheter for Norge

USA må, som alle suverene stater, ta sin egen avgjørelse om hvem som skal styre. Samtidig er valget av USAs president viktig for alle stater, særlig demokratiske, europeiske stater i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Trumps politikk vil ikke bare være katastrofal overfor USAs demokratiske institusjoner og økonomi, den vil også kunne være katastrofal overfor Europa og Norges sikkerhet. Trump har vært tydelig på at han skal avslutte krigen i Ukraina snarlig ved å tvinge Kyiv til forhandlingsbordet. Under Trump vil USA også oppfordre Russland til å gjøre hva de vil mot NATO-land som ikke klarer å betale nok for sitt eget forsvar. For et lite land som grenser til Russland er denne advarselen skremmende.

Å håndtere Trump er noe en norsk regjeringssjef har gjort før, og som kanskje må gjøres igjen. Det vil kunne bli en viktig faktor ved stortingsvalget neste år.

Mens vi venter, bør alles øyne rettes mot Chicago. Utfallet fra landsmøtet vil være avgjørende for USA og Norges fremtid.