USA: Velgerundertrykkelse er et overvurdert problem

Helt siden Donald Trump nektet å erkjenne valgnederlaget i november 2020, og særlig etter stormingen av Kongressen for et drøyt år siden, har bekymringen for demokratiets tilstand i USA vært stor. I tre artikler skal jeg ta for meg ulike spørsmål knyttet til dette.

Det første temaet er hvem som stemmer, altså det som handler om velgerregistrering, ulike måter å stemme på, krav til ID og annet.

Det andre er hvordan stemmene telles og godkjennes, og hvem som har kontroll med denne prosessen.

Det tredje er det mest alvorlige: Hva skjer etter at alle ordinære politiske og rettslige virkemidler er uttømt, og en kandidat, et parti, og hens tilhengere nekter å godta resultatet? Blir det da et militærkupp, eller en borgerkrig?

Stemmeundertrykking eller falske stemmer?

Dagsavisen skrev på lederplass 20. januar 2022 at «veien ligger nå åpen for at mellomvalget i høst og presidentvalget i 2024 kan vinnes av eks-president Donald Trumps republikanere gjennom å undertrykke velgere. Det er lite annet enn valgjuks i nasjonal skala.»

Lederen handler om at demokratene mislyktes i å vedta endringer i valglovene, og er i beste fall en enorm overdrivelse, men gjenspeiler godt demokratenes talepunkter.

På demokratisk side har det i mange år vært drevet en kampanje mot «voter supression», altså ordninger som skal gjøre det vanskeligere å stemme. Demokratene tror at de rammes mest av dette, fordi de har flere «marginale» velgere, altså velgere som er mindre motiverte (ungdom) til å navigere vanskelig farvann eller har mindre ressurser til å gjøre det (fattige, etniske minoriteter).

Republikanerne svarer med beskyldninger om at demokratene organiserer slike grupper som stemmekveg, og ønsker å gjøre det lett å jukse. De er derfor opptatt av «election integrity», eller juks. Det handler blant annet om faren for dobbeltstemming eller at noen stemmer på andres vegne. Det mest sentrale tiltaket er ID-krav, men også forbud mot såkalt «ballot harvesting» – at partitilknyttede grupper reiser rundt og samler inn forhåndsstemmer fra «sine», noe som er tillatt i 26 stater. Mange republikanere argumenterer med at poststemmer gir så store muligheter for å stemme på andres vegne at det bør forbys.

Man skulle tro det var mulig å komme frem til et kompromiss, lignende dette: Velgerne trenger ikke å registrere seg på forhånd, altså som i Norge (og i mange stater er det slik allerede), det bør være gode muligheter for forhåndsstemming, og til gjengjeld bør det være ID-krav og forbud mot ballot harvesting. Men dette butter både mot amerikansk desentralisering, der det er delstatene som organiserer valgene, og mot partienes forståelse av sin egeninteresse.

Heldigvis er det ikke så nøye om lovene, enten det er 2016-lover eller 2020-lover, er som de er. Både demokratenes og republikanernes forståelse er nemlig i høy grad bygd på myter, og de virkemidlene de bruker, har liten påvirkning på valgutfallet.

Svært lite valgfusk

La oss starte med ID-kravet, som et stort flertall av amerikanerne støtter. Vi har det i Norge. Dette er altså ikke et urimelig krav. Men selv om mange stater mangler en slik forutsetning for å få stemme er det svært lite valgfusk ved at feil person stemmer. På den annen side holder ikke demokratenes påstand om at ID-krav skulle medføre lavere valgdeltakelse, ifølge en studie sitert av Economist og andre vist til av Ross Douthat.

Det har også vært en utbredt oppfatning at økt tilgang gjennom post-stemming og lettere forhåndsstemming ville tjene demokratene, basert på teorien om at de har flere marginale velgere, som nevnt innledningsvis. Men selv uten en empirisk undersøkelse av hvordan dette faktisk slår ut, som vi snart kommer til, er dette langt fra opplagt. Republikanerne står sterkt blant folk på landsbygda og blant de eldre, grupper som har større utfordringer med å komme seg til et ordinært stemmelokale på valgdagen. Undersøkelser viser at poststemming er mest populært blant hvite velgere. Det er også flere poststemmer enn ordinære stemmer som avvises, fordi velgeren har gjort feil med underskrifter, konvolutter og lignende, og studier viser at unge og minoriteter, altså sterke demokratiske grupper, får en større andel av slike stemmer forkastet.

Liten effekt av lettere tilgang

Covid førte til at mange flere stater i 2020 gjorde post- og forhåndsstemming tilgjengelig eller lettere. Republikanerne kjempet stort sett mot dette, og mange av deres fremstøt foran valgene i 2022 og 2024 handler om å rulle tilbake ekstraordinære 2020-tiltak. Det er for så vidt ikke urimelig, gitt at den ekstraordinære grunnen ikke lenger vil være til stede. Men er det nå så galt å gjøre det lettere å forhåndsstemme?

Republikanernes påstand om valgfusk rundt poststemmer er avvist av alle som har undersøkt det, utover noen få enkelttilfeller. Men det finnes et problem rundt poststemmer som man ikke kommer rundt, nemlig at det åpner for sosialt press, for eksempel fra familie, og undergraver hemmelig valg. I Norge får ikke ektefellen følge kona inn i stemmeavlukket. Ved poststemmer kan han følge med hele prosessen og sørge for «riktig» stemme.

Demokratene har forsøkt å få vedtatt nasjonale lover for å sikre lettere tilgang til å stemme, men forsøket strandet nylig i Senatet, fordi man trenger kvalifisert flertall for å endre disse lovene dersom republikanerne bruker filibustertaktikk. To demokrater – Joe Manchin og Kyrsten Sinema – ville ikke avskaffe eller endre filibusterordningen.

Når ordningene varierer så mye mellom stater, og stadig endrer seg, gir det rike muligheter til å forske på betydningen av ulikhetene og endringene. Som Nate Cohn i New York Times oppsummerer: Å gjøre det vanskeligere eller lettere å stemme har ikke noen signifikant betydning for valgdeltakelsen. «Expanding voting options to make it more convenient hasn’t seemed to have a huge effect on turnout or electoral outcomes. That’s the finding of decades of political science research on advance, early and absentee voting.»

Science skrev i 2020 om to studier av counties i Washington, Utah og California som byttet til ren poststemming, med samme resultat: Små utslag på valgdeltakelsen og neglisjerbare endringer i styrkeforholdet mellom partiene. Det samme gjelder Colorado.

New York Times-spaltisten Ross Douthat kom til en lignende konklusjon, basert på en studie av tidligere valg, og en av 2020-valget (Stanford). Den siste oppsummerer slik: «The 2020 U.S. election saw high turnout, a huge increase in absentee voting, and brought unified Democratic control at the federal level – yet, contrary to conventional wisdom, these facts do not imply that vote-by-mail increased turnout or had partisan effects. Using nationwide data, we find that states newly implementing no-excuse absentee voting for 2020 did not see larger increases in turnout than states that did not.»

Georgia on Biden’s mind

Demokratene kommer med overdrevne påstander om restriktive lover. Noen av disse er basert på forslag som faktisk kunne hatt betydning, men som er luket ut underveis i prosessen. Andre er ganske enkelt overdrivelser.

Georgia, som ble så jevnt i president- og senatsvalgene i 2020, og der Stacy Abrams til denne dag nekter å godta sitt valgnederlag for guvernør Brian Kemp i 2018, står i fokus. Men ifølge de nye reglene blir valglokalene åpne lenger, ikke kortere, i motsetning til det Joe Biden stadig påstår. Tiden for forhåndsstemming i Georgia vil være lenger enn i svært liberale Massachusetts. Og ærlig talt: Er det noen som virkelig tror at det gjør særlig forskjell om man kan forhåndsstemme i 17 dager før valget, som i Georgia, istedenfor 11, som i Massachusetts? Washington Post viser i sin gjennomgang til at eksperter mener at endringene samlet sett vil gjøre det lettere å stemme i Georgia i 2022 og 2024 enn i 2020.

Et eksempel som gjerne trekkes frem for å vise hvor urimelig valgloven i Georgia er, er forbudet mot å dele ut vann og mat til velgere som står i stemmekø. Dette gjelder innenfor 45 meter fra valglokalet. Og er det køer og varmt, kan valgfunksjonærene selv sette ut vann (men er ikke pålagt å gjøre det). (I Norge er det lov å drive valgkamp, tradisjonelt i form av listebærere utenfor valglokalet). I New York er dette også forbudt, unntatt dersom den som deler ut ikke identifiserer seg som en del av at parti eller ideologisk organisasjon, og verdien av det som gis bort er under en dollar.

Kanskje er denne regelen smålig, men den vil ikke ha særlig innvirkning på valget. Behovet for vann skulle ikke være overveldende i november, og det er lov å ha med sitt eget. Når demokratene er så glade i å trekke frem denne bestemmelsen, viser det snarere at republikanernes fremstøt er småtteri.

Mange har også moro av å påpeke at mange demokratisk kontrollerte stater, som Bidens egen Delaware og New York, har strengere valglover enn mange republikanske, som Texas og Georgia.

Lengre køer for svarte skyldes ikke mindre ressurser

Lange køer og for få stemmelokaler i områder med mange minoritetsvelgere er en av demokratenes innvendinger. Og en landsomfattende studier fra 2018-valget fra Bipartisan Policy Center finner, i likhet med tidligere undersøkelser, at ventetiden for hvite velgere er mindre – henholdsvis 8,8 minutter i gjennomsnitt, mot 11,5-11,7 for svarte og latino velgere. Ventetiden økte betydelig fra 2014, men det må ses på bakgrunn av en kraftig, og delvis uventet økning i valgdeltakelsen. Brennan Center for Justice, som er en pådriver for lettere stemmetilgang, fant lignende forhold i sin gjennomgang av landsomfattende data fra 2018-valget. Mens 4,1 prosent av hvite velgere måtte vente mer enn 30 minutter, var andelen 6,6 prosent for latino, og 7 prosent for svarte.

Basert på demokratenes kritikk, skulle man kanskje tro at dette skjer fordi det er færre valgressurser tilgjengelig i minoritetsområder, altså i form av stemmesteder, stemmemaskiner og valgpersonell. Men slik var det ikke: «Our statistical analyses show that the 2018 racial wait gap cannot be explained by the level of resources per voter in counties populated largely by racial and ethnic minorities. In fact, whiter counties tended to have fewer resources per voter than less-white counties.»

Det handler altså om evnen de lokale valgmyndighetene har til å utnytte disse ressursene og/eller om egenskaper ved velgerne som tilsier at det trengs ekstraressurser. Brennan konkluderer med at minoritetsområder må tilføres flere ressurser enn hvite områder. Og dermed er vi rett over i den lange diskusjonen om positiv diskriminering.

Valgdeltakelsen øker kraftig

Bipartisan Policy Center skriver at «responses to the 2016 Voting and Registration Supplement of the Current Population Survey suggest that over 560,000 eligible voters failed to cast a ballot because of problems related to polling place management, including long lines». Det utgjør omkring 0,4 prosent av avgitte stemmer. Ikke neglisjerbart, men heller ikke avgjørende. Og så kan vi ikke se bort ifra at en del av disse respondentene brukte dette som en unnskyldning for at de ikke stemte. Når anledningen til å forhåndsstemme utvides, bør det dessuten føre til kortere køer på valgdagen.

Det er også verdt å merke seg at valgdeltakelsen i USA har økt kraftig de siste årene. I mellomvalget i 2018 var den høyere enn noen gang siden 1914. Den økte mer fra 2014 blant svarte og hispancis enn blant hvite. Deltakelsen ved presidentvalget i 2020 var 66,9 prosent av den stemmeberettigede befolkningen, opp fra omkring 60 prosent ved de foregående fire valgene, og bare overgått av 1960 etter andre verdenskrig. Den negative effekten av mangelfull tilgang og køer overskygges av andre drivkrefter som trekker valgdeltakelsen opp.

Oppsummert: Partiene holder seg med hver sin myte: Omfattende valgfusk og omfattende voter supression. Demokratene har muligens en noe bedre sak enn republikanerne, men i det store bildet har tiltak for å holde valgdeltakelsen nede svært begrenset effekt, og deltakelsen øker altså betydelig rent faktisk. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer, eller at man ikke skal være skeptiske til tiltak som kan redusere den.

Men den store utfordringen i USAs valgsystem ligger ikke her, men i hvorvidt stemmene blir talt og sertifisert på en måte som gjenspeiler folkets vilje. Det er temaet for den andre artikkelen i denne serien, som dere kan lese her.

Pluss

Den som teller, bestemmer

Trump forsøker å vinne kontroll over hvem som skal telle og godkjenne stemmene i 2024. Men det går mot tverrpolitisk enighet om å endre en sentral valglov, som vil redusere faren.

Jan Arild Snoen