En bombe under verdensøkonomien

I et intervju med podcast-fenomenet Joe Rogan den 25. oktober sa Donald Trump at «tariff» er det vakreste ordet i det amerikanske språket, vakrere enn «love». Han har flere ganger ymtet om at tolltariffer kan erstatte all inntektsskatt i USA. Med alt han har lovet av tariffer og andre tiltak i det siste, vil vi, for å låne Putins ord om Ukraina-krigen, gå fra en «handelspolitisk spesialoperasjon» primært rettet mot Kina i første periode, til full global handelskrig i den andre. 

Derfor er dette den fremste trusselen mot verdensøkonomien som et comeback for Trump vil bringe med seg. Dette kommer på toppen av trusselen mot den globale sikkerhetsordenen og NATO, og hans utfordring rettet mot selve det amerikanske demokratiet, som jeg nylig har skrevet om i boken Trump og fascismen. 

Primitiv merkantilisme

Trumps proteksjonisme er en av hans dypeste overbevisninger, som han har uttrykt på ulike måter over flere tiår. Trump er en primitiv merkantilist, skriver den ledende økonomen Robert Barro. Det har vært færre merkantilister etter at økonomifaget mer eller mindre ble etablert med Adam Smith, og tilhengere av friere handel dominerte særlig etter andre verdenskrig. Men de som fremdeles finnes samlet seg rundt Trump i hans første periode og besatte sentrale handelspolitiske posisjoner i hans administrasjon. 

For merkantilisten er målet med internasjonal handel å eksportere. Handelsunderskudd er en vederstyggelighet, slik Trump ser det. De landene som USA selger mer til enn de kjøper, er venner. De som selger mer til USA, har jukset, og noe må gjøres. Da Erna Solberg som statsminister besøkte Trump i Washington, hadde hun med seg handelstallene, og kunne berolige med at Norge er nettoimportør fra USA. Det fikk Trump i godt humør. Kanskje har det medvirket til at han alltid omtaler Norge positivt. 

De gjensidige fordelene med handel er blant de ganske få tingene som de fleste økonomer er enige om. Gjennom å utnytte naturgitte og komparative fortrinn, stordriftsfordeler og ved å utvide konkurransen i et større marked, blir økonomien mer produktiv og velferden øker. Proteksjonisme ødelegger for dette. 

Folket skeptisk til frihandel

Men Trump tror ikke på eksperter, og stoler heller på sin egen intuisjon. Det er et faktum at fordelene med friere handel er mye dårlige forstått blant velgerne enn blant økonomene. En ganske fersk måling viser for eksempel at mens et knapt flertall av velgerne i USA støtter Trumps forslag om 20 prosent toll, var det ikke en eneste av de omkring 50 økonomene i panelet til Wall Street Journal som gjorde det. 

Dette er et konsistent funn over tid. Nesten alle økonomer mener at proteksjonisme fører til redusert velferd. Menigmann er mer usikker, og har ofte litt forvirrede og selvmotsigende meninger. En annen måling viser for eksempel at 58 prosent er tilhengere av å produsere alt landet trenger innenlands, men også at 63 prosent ønsker å øke handelen med andre land. 

Trump er altså veldig begeistret for tolltariffer. De skal på den ene siden gi store inntekter til statskassen, samtidig som de skal holde utenlandske varer ute og styrke hjemmeproduksjonen. Dette er gjensidig utelukkende mål. Stoppes handelen, blir det ingen tollinntekter. Det finnes selvsagt mellomløsninger, der handelen går noe ned, med en tilsvarende reduksjon i tollinntektene. 

Forbrukerne betaler tollen

Trump påstår at det er de utenlandske produsentene som betaler hele tollen, men her er det igjen en selvmotsigelse: Dersom prisene på importvarer ikke øker, styrkes ikke konkurranseevnen til innenlandsk produksjon. Kamala Harris påstår at tollen fungerer omtrent som en moms, og betales av amerikanske forbrukere. Nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman, som tilhører venstresiden, forklarte forleden i New York Times at selv om sammenligningen med en omsetningsavgift er grov, er den i hovedsak riktig.

I teorien kan Trump ha rett, men en rekke studier av Trumps tolltariffer i første periode viser at nesten alt ble tatt ut i form av høyere priser i USA, noe ble båret av amerikanske mellomledd, mens de i liten grad eller ikke i det hele tatt førte til reduserte priser til kinesiske produsenter. To mye siterte studier av Amiti m.fl. og Fajgelbaum m. fl. konkluderte med at hele kostnaden ble båret av forbrukerne.

Et klart flertall av økonomene i panelet til Wall Street Journal mener at inflasjonen vil bli høyere under Trump enn Harris, og tolltariffene er hovedgrunnen til det. Bare en av seks økonomer avisen har spurt er for øvrig enig med Trump i at hans handelspolitikk vil øke industrisysselsettingen i USA. 

Kan ikke erstatte inntektsskatten

Trump har en rekke ganger lekt med tanken om å erstatte hele den føderale inntektsskatten med toll, og gjorde det igjen hos Joe Rogan. Det henger ikke på greip. Han viser gjerne til at toll sto for en stor del av statens inntekter i eldre tider, og påstår, fullstendig feilaktig, at USA aldri hadde vært rikere enn på 1890-tallet. Trump glemmer at staten på den tiden var veldig liten, utgiftene utgjorde omkring 2 prosent av BNP. I dag ville det trengs en toll på 58 prosent for å erstatte inntektskatten, forutsatt at en slik tariff ikke reduserte importen i det hele tatt. Og denne ville altså i det alt vesentlige betales av amerikanske forbrukere.

Det er heller ikke slik at alle tollinntektene kan omdisponeres til skattelettelser. Trumps tolltariffer i første periode utløste forutsigbart nok mottiltak fra Kina, som særlig rammet amerikanske bønder, der de aller fleste stemmer på Trump. Han brukte derfor mesteparten av tollinntektene til å kompensere amerikanske bønder. 

Å gå fra inntektsskatt til tollinntekter har også klare fordelingsvirkninger, slik Peterson Institute har regnet på. Inntektskatten er progressiv, med store bunnfradrag, og svært mange betaler lite eller ingenting. Den halvparten av befolkningen som har lavest inntekt betaler 2,3 prosent av den føderale inntektsskatten. Skatt på forbruk er regressiv – de med lav inntekt betaler relativt mer, siden de bruker større andel av sin inntekt på forbruk enn de rike. Dessuten bruker de med lav inntekt relativt mer på varer, som rammes av tolltariffene, enn på tjenester, som i mindre grad gjør det, påpeker Krugman. 

Øk dosen!

Grovt sett doblet Trump den gjennomsnittlige tariffen på amerikansk import til om lag 3 prosent i 2019. Biden har i beskjeden grad redusert dette. Noe er tatt bort, men tollen på blant annet elbiler og solpaneler er økt. Det uttrykte målet til Trump var å redusere handelsunderskuddet. Det skjedde ikke, noe økonomene kunne ha forklart ham, dersom han ville høre. 

Trumps tolkning av fiaskoen er at han tok for lite i. Istedenfor opptil 25 prosent toll på hovedsakelig kinesiske varer, som dekket omkring 380 milliarder dollar av USAs import, skal det nå legges toll på alle varer, til sammen en import på omkring 3,1 billioner dollar. I fjor foreslo han en sats på 10 prosent, men minimum 60 prosent på kinesiske varer. I år er dette økt til 10-20 prosent. I et intervju i oktober antydet han at en generell toll på 50 prosent kunne være nødvendig for å få produksjonen tilbake til USA. 

Han slenger gjerne på litt ekstra også, som at de landene som slutter å bruke amerikanske dollar som reservevaluta skal måtte betale 100 prosent. Det samme gjelder biler som kommer via Mexico. Her har han rett og slett tenkt å sette satsen så høyt at den stopper importen helt. Vi kan altså frykte gjennomsnittlige tollsatser på omkring 25 prosent eller mer, et nivå som overstiger Smoot-Hawley-tariffene i mellomkrigstiden. Disse skapte ikke depresjonen, men de hjalp definitivt ikke, og USA endret kurs i 1934. Siden har tariffene gradvis og jevnt blitt redusert.

Mener han alvor?

Det var langt fra alt Trump lovet i første periode som han gjennomførte. Men på handelsområdet fulgte han opp, og han hadde likesinnede i viktige posisjoner, slik at han ikke ble bremset i sine verste instinkter, slik han ble på andre områder. At proteksjonismen også er en av hans dypeste overbevisninger, taler også for at vi må ta dette på alvor. 

Jeg tviler likevel sterkt på at det verste vil skje. Ikke så mye fordi så høye tariffer i så stor grad vil ramme den jevne amerikanske forbruker. Det tror verken Trump eller halvparten av amerikanerne på, og de vil først oppdage virkningene etter at tollmuren er innført. 

Nei, det er den betydelige lobbykraften som mange amerikanske produsenter vil sette inn mot dette som kan stoppe Trump. Verdikjedene er i svært mange industrier globale. Det betyr at mange amerikanske produsenter er avhengige av innsatsvarer, som Trump vil gjøre dyrere. Mange amerikanske produsenter vil også møte mottiltak i sine eksportmarkeder. EU, Kina og mange andre vil ikke sitte stille dersom Trump gjør alvor av sine planer. 

Det er ikke sannsynlig at disse interessene vil kunne stoppe Trump helt. Men kanskje kan de prute de globale tariffene ned til 10 prosent. Mer sannsynlig er det at de lykkes med å lage store hull i systemet, altså får til unntak for seg selv, kanskje mot å love Trump noe til gjengjeld, slik at han kan fremstå som den geniale forhandleren. Trumps tolltariffer i den første perioden var fulle av slike unntak. Et problem med denne tilnærmingen er at det er de sterkeste næringsinteressene, storselskapene, som har kraft og ressurser til å få gjennomslag i en byråkratisk og tidkrevende prosess. 

Kan Kongressen bremse Trump, enten ved at mer frihandelsvennlige republikanere i det formodentlig republikansk-kontrollerte Senatet trosser ham, eller at et mulig demokratisk flertall i Representantenes Hus kan gjøre det? Dersom vi ser bort fra viljen i Kongressen til å gjøre dette, er det langt fra sikkert at de faktisk har myndighet til å stoppe ham. Handelspolitikken er i høy grad tillagt administrasjonen, og det er delte meninger blant ekspertene om Trump kan gjøre som han vil, slik Trump selv mener, eller om Kongressen kan overstyre ham. I et ganske ferskt notat for Cato Institute advarer Scott Lincicome og Clark Packard med at Kongressen vil ha problemer med å gjøre dette. 

Handelskrig undergraver sikkerhetspolitikken

Presidentvalget har stor betydning for handelspolitikken. Harris vil sannsynligvis videreføre Bidens linje, med tolltariffer og andre inngrep rettet mot utvalgte sektorer, som gjerne kalles strategiske. Den er altså mer «målrettet», mens Trumps proteksjonisme er generell. Hva er egentlig «strategisk»? Høyteknologi, ja. Solpaneler og elbiler? Tvilsomt. Her er det godt rom for lobbyisme. 

Utsiktene for frihandelstilhengere er altså dårlige på kort sikt uansett. Men det er likevel en vesentlig forskjell mellom Harris sin relativt milde proteksjonisme og Trumps handelskrig. IMF tror den kan føre til en nedgang i global BNP på nesten syv prosent. 

Det finnes også klare koblinger til sikkerhetspolitikken. Trumps handelskrig vil skade forholdet til Europa, som allerede er under sterkt press på grunn av Trumps lunkne støtte (i beste fall) til NATO og Ukraina. Taiwan, med et stort og voksende handelsoverskudd med USA, kan heller ikke regne med samme støtte fra Trump som den Biden har gitt. De  har «tatt» en næring fra USA, mener Trump, fordi TSCM dominerer produksjonen av de meste avanserte databrikkene. Og hvorfor skal USA forsvare en «tyv»?