Fortapt i Donald Trumps trollspeil

Smilet til Kamala Harris har stivnet.

Meningsmålingene viser dødt løp mellom henne og Trump i presidentvalget nasjonalt, mens Trump øker forspranget i de avgjørende vippestatene. For bare noen uker siden rådet eufori. Mange mente at Harris kom til å vinne valget på «joy» og «vibes» alene. «Don't Underestimate Kamala Harris’ Good Vibes Only Campaign», skrev Time Magazine optimistisk i september. I artikkelen slåes det selvsikkert fast at: 

«Kampanjen hennes leker seg med de nyeste trendene og memene på sosiale medier. I stedet for å klage og fornærme folk som Donald Trump, smiler og ler hun på valgkampsturneen. Det er en politisk strategi, og vi undervurderer radikalt hvor smart den er. Ved å ha en gledelig tilnærming har hun fremhevet Trumps største svakheter (alderen og gretne holdning), tatt oppmerksomheten bort fra ham og kanskje gjort seg mer populær blant flertallet av amerikanerne som har fått nok av landets usiviliserte politikk.» 

Det hørtes for godt ut til å være sant – og det var det. Harris-kampanjen har stagnert. Hun står bom stille på målingene, til tross for en milliard innsamlede dollar bare de siste månedene og støtte fra hele den liberale medie- og kultureliten: Taylor Swift, Bruce Springsteen, Oprah, George Clooney, Julia Roberts, Beyoncé, «Josiah Bartlet» …. 

Ingen ler lenger. På valgmøtene kaller Harris Trump fascist. Gledeseuforien er blåst vekk av de svake målingene. Nasjonalt er det i beste fall dødt løp. I vippestatene – Pennsylvania, Michigan, Wisconsin, Georgia, Nevada, Arizona og North Carolina – er situasjonen enda mørkere. Selv i stater der Harris leder, som Nevada, ligger målingene innenfor feilmarginen. At målingene undervurderte Trump i disse statene i både 2016 og 2020, forsterker uroen.

Hvordan var det mulig?

Spørsmålet som presser seg på er: Hvordan har det vært mulig for Donald Trump – en tvilsom eiendomsutvikler fra Manhattan, tabloidkjendis og reality-TV-stjerne – å først kapre Det republikanske partiet, partiet til Lincoln, Eisenhower og Reagan, for deretter å vinne et presidentvalg, overleve fire kaotiske år ved makten, og nå også ligge godt an til å bli amerikansk president for andre gang? 

Ikke engang det at han fornektet valgresultatet i 2020, og forsøkte å stjele tilbake valget i et hjelpesløst kuppforsøk, har stoppet ham politisk. Den store løgnen om valget i 2020 alene er en demokratisk dødssynd som burde ha ekskludert Trump fra alle politiske posisjoner livet ut. Og da har vi ikke engang nevnt den svermeriske beundringen for Putin, og andre autoritære ledere fra Ungarn til Nord-Korea. 

Med andre ord: Det skulle ikke være mulig for Harris og demokratene å tape dette valget, og likevel er det det som ser ut til å skje. Donald Trumps politiske overlevelsesevne trosser – tilsynelatende – all logikk. 

Bare dager før valget erkjenner stadig flere at Harris trolig kommer til å tape – selv om mange ikke tørr å si det høyt. I det demokratiske lederskapet og i de store liberale amerikanske mediene sprer panikken seg. Du kan lukte det mellom linjene i artiklene og kommentarene. Du kan høre det i stemmene fra skjermene og i podcastene – Facebook-feeden min flommer over av det.

Det er ikke det minste rart mange er urolig. Jeg deler den samme uroen. Jeg er også redd for hva en seier til Trump kommer til å bety for det amerikanske demokratiet – og verden.

Trumps trollspeil 

Samtidig er det også noe utmattende, ikke bare med Trumps allestedsnærværende oransje fjes og konstante usammenhengende rabling, men også med de rituelle og stadig mer skingrende advarslene og angrepene på ham.

Ikke nødvendigvis fordi de tar feil, men fordi vi så ofte har en tendens til å se oss blinde på Trump selv – den narsissistiske personligheten, den grenseløse retorikken, skandalene. Vi går oss vill i det trollspeilet Trump selv holder opp for oss – og som kanskje mer enn noe annet er hans politiske superkraft. Konsekvensen av denne «fortryllelsen» er at korrigerende perspektiver og viljen til selvkritikk forsvinner, og med dem muligheten til å korrigere kursen og møte den trusselen Trump og andre ondsinnede høyrepopulister representerer på en rasjonell måte. 

Case in point: For et par dager siden publiserte Civita-historikeren Bård Larsen en lang post på Facebook som jeg har tenkt mye på. Her skriver han blant annet: 

«Populismen utgjør en akutt eksistensiell trussel mot demokratiene våre. Mange av populistene nærer omgang med en tyrann som ikke bare har gått til angrepskrig mot et europeisk demokrati med 45 millioner innbyggere, men som åpenlyst truer oss med atomvåpen.

[…] I all denne, nesten ubeskrivelige kalamiteten, der hva som er sant og hva som ikke er sant, er i ferd med å gå i oppløsning, så er det selvsagt mange som vet hva som er årsaken til alt sammen. Og det er mange kjepphester som ris. Noen fremhever økonomien, andre kulturkrig og woke. Andre vil helst se på det som et klassespørsmål, mens andre mener globalisering og innvandring er årsaken. Ingen av disse forklaringene er gale, men de er samtidig ufullstendige og til og med, kanskje, litt irrelevante?

Vi famler etter forklaringer og et språk som kan forstå og håndtere en bevegelse over hele Vesten som ikke bryr seg om gamle regler. Som ikke bryr seg om institusjoner og som ikke bryr seg om sannheten. Det vi står overfor er den nesten fullstendige skamløshet. Og hvem kan hamle opp med sånt? Hva kan vi gjøre når språket er virkningsløst?»

Larsens post har en viss emosjonell kraft som jeg kan forstå appellerer til enkelte, gitt tidsånden. Men hva er det Larsen egentlig sier her? Budskapet hans ser ut til å være at vi står overfor en trussel så djevelsk at den har utslettet skillet mellom sant og falsk. En trussel så demonisk at språket ikke strekker til for å beskrive den. En trussel så bestialsk at det å prøve å forstå den er meningsløst.

De som er så dumme at de forsøker seg på det siste, er uansett ikke ute etter egentlig å forstå, bare å forkynne sine egne dogmer. I motsetning til Larsen, må vi tro.

Dette er ikke en politisk analyse – det er en besvergelse. Donald Trump og andre høyrepopulister framstår i Larsens verdensbilde som en abstrakt, uforståelig metafysisk ondskap som gode mennesker og demokratiske verdier står maktesløse overfor. Dette er en måte å forstå verden på som ikke kaller på politisk handling, men på demonologi og eksorsisme. 

Uforklarlig, ubegripelig og uovervinnelig 

Problemet her er selvfølgelig at når vi forkaster økonomi, klasse, globalisering, innvandring og andre relevante sosiale og kulturelle faktorer som irrelevant, så må et fenomen som Trump, med nødvendighet fremstå som uforklarlig, ubegripelig og uovervinnelig. Og det vi da sitter tilbake med, er en eksistensiell trussel som må elimineres for at demokratiet ikke skal gå til grunne – uten en strategi for hvordan.

Larsen prøver seg også på en refleksjon over hva det er med Trump velgerne tiltrekkes av. Han skriver: 

«Effekten på mange av Trump er den plutselig befriende tanken. At det er deilig å gi slipp på all tilbakeholdenhet og selvsensur. Endelig finnes det et fellesskap der man kan dyrke hevntanker og etnisk revansje. Det handler om sosial psykologi, om agg. Om menneskers feilbarlighet. Og, mest for USAs del, et agg som henger igjen fra et (ufullstendig) oppgjør med fortiden de aldri har vært fortrolige med.» 

Her oppstår nøyaktig det samme problemet som ovenfor. Når sosiale, økonomiske og kulturelle faktorer gjøres irrelevante, står psykologien tilbake som den eneste mulige forklaringen på hvorfor noen gir sin stemme til Donald Trump. Disse velgerne er ikke drevet av politiske overbevisninger, økonomiske interesser eller kulturell tilhørighet, men av menneskehetens mørkeste og mest nedrige psykologiske impulser, som de bare har ventet på en unnskyldning på å få slippe løs: skadefryd, hat, forakt og rasisme. Kort sagt: De som stemmer på Trump gjør det fordi de er onde mennesker. Det å spekulere i økonomiske, kulturelle eller andre sosiale drivkrefter, blir da selvfølgelig irrelevant.

Jeg minner om at 72 millioner amerikanere gav sin stemme til Donald Trump i 2020.

Larsen gjentar den samme psykologiserende øvelsen med Kamala Harris og det demokratiske lederskapet, og det han finner der er sårbare mennesker som bare gjør så godt de kan. Han skriver: 

«Det er lett å sitte på stumpen her hjemme i den flaue norske brisen og hamre løs på alt som er galt med Harris-kampanjen og den orkanen de prøver å stå oppreist i, og hvordan de lett kunne løst x og y. Men på tross av milliardsummer og på tross av utallige rådgivere er Harris & co. bare mennesker som står i en eksistensiell krise mot en motstander som er fullstendig skamløs og grenseløs.» 

Dette er – forsiktig sagt – en merkelig beskrivelse av en amerikansk visepresident og presidentkandidat – per definisjon et av kodens mektigste mennesker. Kamala Harris er ikke først og fremst et sårbart individ i en eksistensiell krise. Hun er en mektig ambisiøs politiker med et betydelig handlingsrom og et stort maktapparat i ryggen som står i en hard politisk valgkamp, ikke i et personlig traume.

Det å redusere henne og hele det demokratiske lederskapet til passive offer er ikke bare feil og ganske nedlatende – det er en emosjonell avledningsmanøver som fritar både henne, det demokratiske partiet og deres kjernevelgere fra å bli konfrontert med kritiske analyser og spørsmål om deres valg og strategier – både i fortid og nåtid.

Dette er ikke Avengers: Endgame 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har et gram sympati med Donald Trump, men fordi jeg også mener han er en genuin trussel mot det amerikanske demokratiet og verden. Og fordi jeg like genuint mener det er farlig og politisk kontraproduktivt å redusere spørsmålet om Trump og høyrepopulismen til et eksistensielt melodrama der «det absolutt gode» står mot «det absolutt onde». Det er det vi har Marvel-filmer til. Dette er ikke Avengers: Endgame.

Jeg er også så gammeldags, eller som jeg tror Larsen vil stemple det, naiv, at jeg fremdeles tror fenomener som økonomi, klasse, innvandring og utdanning er helt avgjørende hvis du virkelig ønsker å forstå både Trump og høyrepopulismen generelt. Jeg mener også at kritikk av dårlige ideer og dårlig politikk er bokstavelig talt livsviktig, også når den kommer fra «den gode siden» i politikken.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at noen av Trumps tilhengere er drevet av de nedrige instinktene Bård Larsen tillegger dem, men jeg nekter å akseptere at alle de 72 millioner amerikanerne som stemte på Trump, gjorde det fordi de er grunnleggende og uforbederlige hatefulle og rasistiske mennesker. 

Hovedårsaken til at demokratene sliter med å vinne valg, er fordi de har mistet oppslutningen i det som pleide å være deres politiske grunnfjell, den hvite arbeiderklassen. Inkludert arbeiderklasse-velgere som to ganger stemte på Barak Obama. Hardbarkede rasister har aldri stemt demokratisk – i alle fall ikke etter 1965. Jeg nekter derfor også å være med på å stemple en hel klasse amerikanske velgere som uforbederlige «elendige» (deplorables). Det har vært forsøk før – det gikk ikke så bra.

Høyrepopulismen er ikke et uttrykk for en abstrakt ondskap som er umulig å forstå, og som vi ikke har et språk til å beskrive. Det er ikke en gang spesielt vanskelig. Dypest sett handler høyrepopulismens fremvekst om grunnleggende endringer i de gamle arbeider- og sentrumspartienes sosiale forankring, verdier og politiske orientering de siste 20–30–40 årene. 

Disse partiene, slik vi en gang kjente dem, hadde sin base i den tradisjonelle arbeiderklassen og i velgere utenfor de store byene. I dag representerer de i hovedsak velutdannede urbane velgere – i allianse med enkelte minoriteter og innvandrergrupper. I løpet av noen få tiår har de endret karakter radikalt. 

Trump – og andre populister – var ikke arkitektene bak disse endringene, men de så den politiske sprengkraften i dem. Da de tradisjonelle arbeiderpartiene ble partier for det velutdannede urbane mellomlaget, oppsto det samtidig et vakuum som høyrepopulismen har fylt. Det var ikke disse velgerne som plutselig ble «rabiate høyreradikale» over natten – det var venstresiden som forlot dem først. 

Lasch: The Revolt of the Elites 

Det er mange som har skrevet og advart om konsekvensene av denne utviklingen. La oss se på to svært kjente eksempler i sjangeren, som jeg tror gir et nyttig perspektiv på hvor lenge dette har pågått, og hvor dypt det stikker.

Den amerikanske sosiologen Christopher Lasch fikk det omtrent helt rett allerede i 1995, i boken The Revolt of the Elites. Lasch identifiserte i boken fremveksten av en ny type progressiv elite som hadde løsrevet seg fra tradisjonelle amerikanske verdier og arbeiderklassens livsverden. Der tidligere generasjoners elite følte en forpliktelse overfor lokalsamfunnet og nasjonen, observerte Lasch en ny kosmopolitisk klasse som definerte seg selv ved å ta avstand fra det de så som provinsielle verdier i den amerikanske arbeider- og middelklassen. 

Det sentrale poenget i Laschs analyse var at det hadde utviklet seg en ny konfliktlinje i amerikansk politikk. Denne nye konfliktlinjen gikk ikke primært mellom topp og bunn i økonomisk forstand, men mellom en progressiv kunnskapselite og den tradisjonelle arbeiderklassen. Denne nye eliten, argumenterte han, hadde mer til felles med sine globale motstykker enn med egne landsmenn. 

Det særegne ved den kulturelle fremmedgjøringen Lasch beskrev, var hvordan den manifesterte seg som et paradoks: Den progressive klassen snakket konstant om mangfold, inkludering og toleranse, men viste samtidig en fundamental mangel på forståelse og respekt for verdiene og livsformen til et flertall av befolkningen.

Denne fremmedgjøringen hadde både geografiske, sosiale og kulturelle dimensjoner. Geografisk hadde eliten samlet seg i urbane enklaver, ofte på kysten og i universitetsbyer, fysisk og sosialt isolert fra resten av landet. Sosialt giftet de seg med hverandre, sendte barna sine til de samme skolene, og levde i det Lasch kalte «selv-referensielle bobler» der deres verdensbilde sjelden ble utfordret av reell kontakt med mennesker utenfor boblen. 

Det mest problematiske, mente Lasch, var den kulturelle dimensjonen. Denne eliten hadde utviklet et verdensbilde og et språk som var fremmed for de fleste utenfor deres egne sirkler. De snakket om globale problemer og abstrakte idealer, men hadde mistet evnen til å kommunisere med eller forstå mennesker som var opptatt av lokale fellesskap og konkrete hverdagsproblemer. 

Dette kom spesielt til uttrykk i hvordan progressive intellektuelle og aktivister forholdt seg til tradisjonelle verdier og bekymringer. Legitim uro for raske samfunnsendringer ble avfeid som reaksjonært eller motivert av fordommer. Tilknytning til lokalsamfunn og nasjonale tradisjoner ble sett på som provinsielt og suspekt. Religion ble behandlet som et uttrykk for uvitenhet og/eller undertrykkelse. 

Resultatet var en kulturell arroganse som undergrov progressives evne til å bygge allianser eller vinne støtte utenfor sin egen gruppe. Den kulturelle fremmedgjøringen ble dermed ikke bare et sosialt problem, men et demokratisk problem: Hvordan kunne man skape et fungerende demokrati når samfunnets ledende intellektuelle klasse verken forsto eller respekterte verdiene til store deler av befolkningen? 

Dette representerte for Lasch ikke bare en overfladisk forskyvning fra arbeiderklassens til kunnskapselitens verdier, han mente det var et grunnleggende forræderi mot selve ideen om et nasjonalt fellesskap. Den dødssyke Lasch – The Revolt of the Elites ble hans siste bok – advarte om at denne utviklingen representerte en dyp og potensielt eksistensiell krise for det amerikanske demokratiet.

Jeg minner om at Lasch kom med sin advarsel for over 30 år siden. Alle de bekymringsfulle kulturelle og sosiale utviklingstrekkene han beskrev den gangen, har i tiårene som har fulgt, bare forsterket seg. Vi vet hvordan det har gått. 

Rorty: Achieving Our Country 

Bare få år etter Lasch publiserte filosofen Richard Rorty boken Achieving Our Country (1998), som fortsatte der Lasch slapp.

Rorty mente at den akademiske venstresiden hadde utviklet en form for teoretisk sofistikert kulturkritikk som paradoksalt nok gjorde den mindre, ikke mer, effektiv som politisk aktør. 

Der den tradisjonelle venstresiden fokuserte på konkrete forbedringer i folks liv – høyere lønninger, bedre arbeidsforhold, sosiale rettigheter – mente han at den akademiske venstresiden hadde blitt besatt av en type teoretisk systemkritikk som få utenfor universitetene forsto eller brydde seg om. Denne dreiningen hadde ifølge Rorty ført til en dyp pessimisme og kynisme. I stedet for å artikulere håp om konkrete framskritt, ville den nye venstresiden observere og kritisere fra sidelinjen, heller enn å engasjere seg i det møysommelige arbeidet med å bygge politiske koalisjoner og kjempe for praktiske reformer. 

Særlig problematisk, mente han, var hvordan denne teoretiske vendingen hadde ført til en form for politisk moralisme der det viktigste ble å demonstrere sin egen moralske renhet og teoretiske sofistikerthet, heller enn å oppnå faktiske resultater. Dette hadde skapt et politisk språk og en form for aktivisme som virket fremmedgjørende på mange vanlige velgere – selv når de kunne hatt interesse av de faktiske politiske målene. 

Resultatet var en politisk venstreside som mistet evnen til å snakke troverdig og overbevisende om hverdagslige økonomiske bekymringer, samtidig som de utviklet et stadig mer sofistikert språk for å analysere kulturell undertrykkelse og identitetspolitikk. Dette var ikke bare et spørsmål om prioriteringer, mente Rorty, det handlet om en grunnleggende endring i den politiske orienteringen: fra håp til resignasjon, fra reform til kritikk, fra praktisk politikk til teoretisk analyse. 

I boken diskuterte Rorty eksplisitt konsekvensene av venstresidens dreining fra reformistiske arbeiderklasseverdier til akademisk identitetspolitikk. Dette ville, advarte han, etterlate et politisk vakuum som autoritære høyrekrefter kunne fylle. Han fryktet at arbeiderklassen ville vende seg mot «en sterk mann» som lovet beskyttelse mot globalisering og kulturell endring – en utvikling som kunne true det liberale demokratiet innenfra. Han skrev: 

«[M]edlemmer av fagforeninger og uorganiserte uutdannede arbeidere vil før eller senere innse at deres regjering ikke en gang forsøker å forhindre at lønnsnivået synker eller at arbeidsplasser blir eksportert. Omtrent samtidig vil de innse at hvitsnipp-arbeidere fra forstedene, som selv er livredde for å bli overtallig, ikke vil gå med på å bli hardere beskattet for å skape sosiale fordeler for andre. På dette stadiet vil noe briste.

Den delen av velgerne som ikke bor i forsteder vil finne at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en «sterk mann» å stemme på, en som er villig til å forsikre dem om at så snart han er valgt vil ikke de selvgode byråkratene, de sleipe advokatene, de overbetalte meglerne og postmoderne professorer lenger være de som bestemmer. […] Han vil være en katastrofe for landet og verdenen.»

Like presist og utfordrende var spørsmålet Rorty rettet til den liberale venstresiden – et spørsmål som er like relevant i dag som for 30 år siden. 

«Folk vil undre seg over hvorfor det var så liten motstand mot hans uunngåelige vei mot makten. De vil spørre: hvor var venstresiden? Hvorfor var det bare høyreorienterte som snakket til arbeiderne om konsekvensene av globaliseringen? Hvorfor kunne ikke venstresiden kanalisere det voksende raseriet til dem som nettopp var blitt deklassert?» 

Rorty mente at venstresiden måtte gjenoppdage sin tradisjon som folkelig politisk kraft: en kombinasjon av kamp for sosial rettferdighet med praktisk politikk, og evnen til å snakke til folks håp og patriotisme. Og han mente den måtte snakke mye mer om penger, selv om konsekvensen ble at identitetspolitiske hjertesaker fikk mindre oppmerksomhet. 

Igjen: Alle de bekymringsfulle kulturelle og sosiale utviklingstrekkene Rorty beskrev i 1998, har i tiårene som har fulgt bare forsterket seg. Vi vet hvordan det har gått. 

Høyrepopulismen er ikke en naturkraft 

Den sterkeste skillelinjen i det amerikanske samfunnet i dag er ikke rase, men klasse, definert av utdanning og det voksende økonomiske gapet mellom velgere med og uten høyere utdanning. Akkurat som Lasch og Rorty forutså. Det er ikke mulig å lese dem i dag uten å bli slått av hvor forbløffende, nesten foruroligende, presise deres forutsigelser og advarsler har vært.

Det de viser oss, er at høyrepopulismen ikke er en naturkraft som kom ut av løse luften. Den vokste fram som en direkte følge av konkrete historiske, økonomiske, sosiale og kulturelle omstendigheter. For hvert steg på veien de siste 30-40 årene hadde de sentrumsorienterte gamle arbeiderpartiene, og den progressive venstresiden, en mulighet til å justere kursen og gjøre andre valg enn de som faktisk ble tatt. De valgte å ikke lytte til advarslene fra folk som Lasch og Rorty. 

Jeg klarer derfor ikke å se en eneste god grunn til at Kamala Harris, det demokratiske partiets lederskap, eller den progressive venstresiden generelt, skal skjermes hverken for hard analyse eller kritikk. De er ikke «bare mennesker som står i en eksistensiell krise». Nei, de havnet i denne krisen av en grunn, og de har selv vært aktive i å skape den.

Det finnes ingen vei ut av denne krisen uten å erkjenne og lære av de feilene som er blitt gjort – og dette arbeidet kan ikke vente til den høyrepopulistiske trusselen er borte. Det andre kommer ikke til å skje uten det første.

Det er i det hele tatt et merkelig paradoks at Larsen, liberalkonservativ historiker i Civita, har endt opp med en politisk analyse som er til forveksling lik den den progressive amerikanske venstresiden landet på etter Trumps valgseier i 2016. Vi vet hvordan det har gått, og det har knapt vært en suksess.

Trumps seier i 2016 skapte en enorm politisk energi og vilje til motstand på den progressive amerikanske venstresiden. Men denne energien ble systematisk kanalisert i feil retning. Valgseieren ble lest nesten utelukkende gjennom identitetspolitikkens linser, mens andre forklaringer ble avvist eller bortforklart. Denne tilnærmingen var en fatal feilslutning, både analytisk og politisk. Resultatet var at alt for mange på den progressive siden ble ute av stand til å se de underliggende økonomiske, sosiale og kulturelle årsakene til Trumps appell, noe som gjorde det vanskelig, nært umulig for dem, å kommunisere med de velgergruppene som følte seg mest fremmedgjort fra den politiske prosessen.

Progressive liberalere – svimeslåtte og desorienterte av Trumps seier – rettet med full kraft energien mot de institusjonene der de allerede hadde makten: liberale medier, skolene og akademia. De vendte seg med andre ord innover mot seg selv, og ramlet der ned i en gigantisk renhetsspiral. De krevde at alle skulle velge side i kulturkrigen, og ble besatt av å rense ut kjettere i egne rekker. Ambivalens var ikke et alternativ. Ethvert avvik fra den progressive konsensusen ble sett på ikke som normale politiske uenigheter, men som et moralsk svik. Det er dette fenomenet diskusjonen om «cancel culture» i realiteten handler om. 

De to katastrofene i 2020 – pandemien og drapet på George Floyd – kunne ha ført til en kursendring, men gjorde det motsatte. Samtidig med at en bok om «hvit skjørhet» toppet alle bestselgerlister, utviklet mange av Black Lives Matter-protestene seg til voldelige opptøyer, preget av brannstiftelser, plyndringer og angrep på politiet. Helseeksperter som hadde insistert på strenge smittevernregler, bestemte plutselig at det var viktigere å delta i protester (i det minste for saker de støttet) enn å overholde COVID-restriksjonene. For mange forsterket dette bare inntrykket de allerede hadde av doble standarder og moralsk hykleri. 

Når aktører som selv tilhørte den liberale venstresiden, kritiserte disse tendensene – dette er i realiteten hva hele woke-debatten handler om – ble de møtt med whataboutism: Hvorfor bryr du deg om dette? Hvorfor kritiserer du ikke Trump isteden? Svaret var selvsagt at en effektiv motstand mot Trump krevde en sterk og samlet opposisjon; en som bygget broer og allianser, ikke en som var besatt av ideologisk renhet og intern kjetterjakt. En slik samlet opposisjon materialiserte seg aldri. Og i dag, etter angrepet på Israel 7. oktober, og reaksjonene som fulgte, er den liberale siden mer splittet enn noen gang. 

Ekkoet av sin egen fremmedgjøring 

Når Kamala Harris nå nedtoner identitetspolitikken til fordel for økonomiske spørsmål i valgkampen, er det en stilltiende innrømmelse av den progressive bevegelsens tidligere feilgrep. Men årene med overfladisk moralsk fordømmelse har etterlatt seg dype arr. Når Harris nå kaller Trump «fascist», hører mange velgere bare ekkoet av sin egen fremmedgjøring. Det har trolig ingen effekt, ut over å gjøre mange demokratiske velgere enda mer livredde enn de allerede er, og mange trumpister enda sikrere i sin sak. 

Dette er mer enn bare politisk klossethet; det er en fundamental misforståelse av hvordan klasse og identitet veves sammen i det amerikanske samfunnet. Der New Deal-demokratene forsto at felles økonomiske interesser kunne bygge broer over rasemessige kløfter, ser dagens liberale amerikanske elite ut til å tro at man kan bygge rettferdighet på identitetspolitikk alene. 

Den moralske overlegenheten som kommer til uttrykt i deres raske fordømmelse av arbeiderklassens «rasisme», har fungert som en selvoppfyllende profeti. Ved å stigmatisere potensielle velgere som moralsk mindreverdige, har de effektivt blokkert for enhver meningsfull politisk dialog. 

Resultatet er et parti som har mistet evnen til å snakke det universelle språket som en gang gjorde det til arbeiderklassens naturlige hjem. Dette er ikke en tilfeldig utvikling, men resultatet av tiår med økonomiske valg og strategiske politiske prioriteringer som har etterlatt hele samfunn strippet for både verdighet og fremtidstro. Dette forklarer trolig også hvorfor stadig flere arbeiderklasse-velgere med minoritetsbakgrunn nå vender seg mot republikanerne. 

Demokratenes fundamentale utfordring ligger derfor ikke i å «bekjempe rasismen», men i å forstå og artikulere hvordan økonomisk ulikhet manifesterer seg i kulturell fremmedgjøring. Inntil de mestrer det, vil deres politiske analyser forbli like tomme som fabrikkene de har latt storkapitalen tømme. 

«Det er lett å sitte på stumpen her hjemme i den flaue norske brisen og hamre løs på alt som er galt med Harris-kampanjen og den orkanen de prøver å stå oppreist i, og hvordan de lett kunne løst x og y,» skriver Larsen i sin post. Det er jeg for så vidt helt enig i, og «guilty as charged». Hva han, jeg eller noen andre mener om amerikansk politikk i Minervas spalter betyr ikke en dritt på bakken i hverken Washington DC eller Pennsylvania.

Men vi som skriver om dette av og til, gjør ingen noen tjenester hvis vi faller inn i Trumps trollspeil, blir politiske hysterikere, og begynner å gjenta de samme åpenbare feilene amerikanske progressive har gjort de siste ti årene. Fremst blant dem tendensen til å falle inn i renhetspiraler, og å stemple hele grupper som rasister og «elendige». Jeg minner om at 47 prosent av unge menn i Norge i dag sier de ville stemt Trump. Jeg mistenker at dette – i tillegg til helt normal ungdommelig stupiditet – har mer å gjøre med mange i denne gruppens opplevde kulturelle og sosiale fremmedgjøring, enn at de er farlige proto-fascister «in the making».

Men det avhenger av hvordan de blir møtt. Et effektivt forsvar for demokratiet mot høyrepopulismens forenklinger må starte med å prøve å forstå hvorfor så mange velgere finner disse forenklingene så attraktive, og hvilke sosiale, økonomiske og kulturelle krefter som ligger bak.

Det å møte dette med moralsk overlegenhet, moralske fordømmelser og psykologiske projiseringer alene, sender oss bare ned en politisk blindvei. Hvis vårt svar er å avfeie disse velgerne som håpløst reaksjonære eller offer for manipulasjon uten først å forsøke å forstå dem, vil vi fortsette å miste dem – og med det også kampen for de demokratiske verdiene. 

Tirsdag får vi vite om den amerikanske presidenten de neste fire årene kommer til å hete Kamala Harris eller Donald Trump. Hvis Trump vinner, som jeg frykter og tror, bærer de demokratiske og progressive elitene også et stort ansvar for at det ble slik.

Det skulle ikke være mulig, men det er akkurat det det er.