Nok en dag for Trump. Vinn eller forsvinn for Harris?

Ballsport var – mildt sagt – aldri min sterkeste side, så dette er ikke en erfaringsbasert sammenligning, men det er en grunn til at kamperfaring er så viktig for toppspillere i fotball. Det kan virke rart at disse 90 minuttene med spilletid i uka er så ekstremt viktige, ettersom hele laget tross alt trener timevis hver dag, enten de er med i førsteelleveren eller ikke. Likevel er det avgjørende for en spillers utvikling hvorvidt hen spiller kamp jevnlig eller sitter på benken.

Litt sånn er det med politisk debatt også. Det er ingenting som slår ekte debatter eller ekte intervjuer. Man blir selvfølgelig bedre av å trene på simulerte debatt- og intervjusituasjoner, men du vet ikke hvor mye treningen faktisk har hjulpet før du står i en reell debattsetting.

Pulsen din er litt høyere, spørsmålene eller motargumentene er aldri akkurat slik som de du fikk på trening, og i likhet med en fotballkamp, har debatter også sin egen dynamikk. Den kan plutselig ta en retning som det er umulig å trene på, og hvor du blir nødt til å stole på erfaring og instinkter.

Slik sett blir det uhyre spennende å se hvordan den første debatten mellom republikanernes presidentkandidat Donald Trump og demokratenes presidentkandidat Kamala Harris utspiller seg.

I motsetning til Harris, som kun har gjort ett eneste ordentlig intervju siden hun ble presidentkandidat, og det i et redigert program med en svært vennlig innstilt journalist som nærmest virket redd for å stille kritiske oppfølgingsspørsmål som kunne satt Harris i en knipe, tar Trump intervjuer i et sett. Han ringer jevnlig inn på programmer, går gjerne en-til-en live med kritiske journalister på sparket, og setter seg ned i timelange podcaster der han svarer på spørsmål om sine policy-standpunkter og alt mulig annet.

For Trump er nattens debatt (norsk tid) derfor i mindre grad en dag utenom det vanlige. I Harris’ tilfelle blir det derimot første gang det amerikanske folket ser henne i en setting der hennes kandidatur, hennes egenskaper, hennes politiske standpunkter og hennes «track record» blir satt i et kritisk søkelys.

Harris har siden hun ble presidentkandidat skydd unna situasjoner hvor hun kan risikere å få kritiske spørsmål. Det kan riktignok være forståelig at Harris-kampanjen har trengt noe tid til å utforme sin plattform etter Bidens plutselige utgang fra presidentvalget, men resultatet er at Harris’ taushet har blitt en snakkis, og at mange spør seg hvor mye substans det faktisk er bak Harris-kampanjens visjoner.

Kandidatene synes også å ha prioritert tiden sin annerledes i opptakten til nattens debatt. En godt kildebelagt artikkel i New York Times viser at Trump tilsynelatende stoler mer på sin debatterfaring og forbereder seg med kjappe improviserte spørsmålsrunder som skal friske opp hans policy-hukommelse, mens Harris derimot har vært innesperret fem dager på et hotell i Pittsburgh, i nøye koreograferte debattøkter, med scene, TV-belysning og en Trump-imitator som motdebattant – for øvrig den samme som sparret med Hillary Clinton da hun forberedte seg til debattene i 2016. I natt får vi se resultatet når de to kandidatene ikke bare møtes til debatt, men angivelig også er i samme rom for første gang.

I utgangspunktet burde Trump ha et klart fortrinn. Det er vel knapt noe menneske på kloden som er mer vant til å håndtere situasjoner med en fiendtlig innstilt spørsmålsstiller og/eller motdebattant. Trump er samtidig impulsiv, lar seg rive med, og kan ofte være sin egen verste fiende.

Hvert ord Harris sier i debatten kommer til å være nøye terpet på i simulerte settinger, og hun kommer til å ha innøvde angrepspunkter mot Trump som er designet for å vippe ham av pinnen. Demokratenes drømmescenario er nok at Trump blir for fristet til å ta åtet, og begir seg utpå en eller annen nedsettende rant som minner svingvelgere på hvilken kaoskandidat han er. Om debatten utvikler seg omtrent slik Harris-teamet har forberedt seg på, kan det være at kampanjen hennes får det «sette skapet på plass»-øyeblikket som de så desperat ønsker seg. Da kan demokratene nøye seg med denne debatten, og repetere virale øyeblikk av «Queen Kamala» til de har dyttet henne over målstreken.

For Trump er det annerledes. De egenskapene som tidvis gjør ham til sin egen verste fiende, er også hans største styrke. Trump er ofte aller best når han svarer på et angrep, og det er svært vanskelig å forberede seg på hva Trump kan komme til å si. Trump er uredd, han er kjapp i replikken og i motsetning til Harris utstråler han selvtillit også når han ikke har den fjerneste anelse om hva han snakker om.

Trump er også i mindre grad enn Harris avhengig av å skinne i natt. For Trump gjelder det egentlig bare ikke å tryne. Om dette blir en kjedelig debatt, der ingen av kandidatene utmerker seg i nevneverdig grad, er det en ny dag i morgen med «same procedure» og Trump i monitor overalt for ekspresidenten.

Harris-kampanjen trenger imidlertid at denne debatten blir en vitamininnsprøytning. Det er henne det er knyttet mest spenning til. Folk vet hva de får med Trump, og om det er kaotisk, så er det sjeldent kjedelig.

For Harris er det en reell fare at lufta allerede begynner å gå ut av ballongen, og om Harris blir tvunget inn i et hjørne der hun må lene seg på sine etter hvert ganske berømte innholdsløse «ordsalater», så kan dette i praksis bli spikeren i kista for Harris.