Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å studere andre verdenskrig, og især nazismens vekst og fall. Jeg tror ikke jeg overdriver når sier at det må være tusenvis av timer. History Channel, dokumentarer, Blitzer krieg 1, 2 og 3. Bøker og biografier. Goebbels, Göring og Hitler – og mye mer. Likefullt har det vært vanskelig å forstå hvordan kulturnasjonen Tyskland kunne forfalle på den måten den gjorde. Weimarrepublikken, krakket i 1929, hyperinflasjon og polarisering er åpenbart viktige forklaringer. Men at tyskere som burde vite bedre, likefullt tilrettela for Hitlers vei til makten er vanskelig å forstå.

En vanlig tilnærming er å bruke historien til å forklare samtiden. Imidlertid kan man snu det på hodet; noen ganger kan samtiden fortelle noe om historien. Da jeg i 2016 snakket med konservative republikanere om Trump, ble jeg forskrekket over viljen til å forsvare ham. Uansett hvor mange løgner, konspirasjoner, vås og ekstreme holdninger Trump uttrykte, så måtte jeg forstå at demokratene var verre. Og at vi ikke kunne ta det Trump sa for bokstavelig. Det var simpelthen sjokkerende å høre viljen til å forsvare ting som ingen burde forsvare.

Den opplevelsen fortalte meg mer om Tyskland på 30-tallet enn de tusenvis av timene med dokumentarer, bøker og biografier jeg har lest gjennom årene. Ikke fordi Trump er Hitler. Eller fordi det republikanske partiet består av nazister. Men fordi det forteller noe universelt om menneskers vilje til opportunisme. Selv i møte med det autoritære.

Apropos timer med historiske dokumentarer. Flere vil beskylde meg for såkalt Trump derangement syndrome (TDS): At man bruker for mye tid på Trump – og har en usunn «hang up» på fyren. Jeg har helt sikkert brukt for mye tid på Trump. Men er det virkelig TDS å la seg sjokkere over en amerikansk president og presidentkandidat som med jevne mellomrom demonstrerer at han har et problematisk forhold til virkeligheten? Som knapt greier å åpne munnen uten å lyve og spre konspirasjonsteorier.

Er ikke det reelle TDS-fenomenet her at en del ikke tar innover seg hvor politisk ekstremt det Trump holder på med, i realiteten er? Hans egen stabssjef, John Kelly, og hans egen forsvarssjef, Mark Milley, omtaler ham som fascist. Og dette er ikke representanter for «venstresiden/woke» eller partikaniner. Det er personer som har brukt hele livet sitt på å forsvare USA. Kelly mistet sågar sin sønn i Afghanistan.

Er det virkelig et uttrykk for TDS å fremheve og understreke hvor ekstremt spesielt det er at personer som Kelly advarer mot Trump, blant annet fordi sistnevnte mener at «Hitler også gjorde bra ting».

TDS er ikke å reagere på det de amerikanske generalene forteller. Eller ikke å la seg sjokkere av det. Det samme er tilfellet med 6. januar. Det er simpelthen absurd å høre på hvordan folk som burde vite bedre, unnskylder oppførselen til Trump. Ikke bare talen 6. januar, men konspirasjonen om valgjuks, uten at det finnes et fnugg av bevis. Er det mulig tydeligere å demonstrere sin forakt for demokratiet enn ved å nekte å anerkjenne valg? Er det mulig å demonstrere sine autoritære tendenser bedre enn ved å forsøke, på voldelig vis, å overkjøre folkets vilje? Kelly og Milley kunne knapt fått en bedre illustrasjon på hva de snakker om.

Eller er det TDS å henge seg opp i 6. januar?

I dag omtaler Trump 6. januar som en «vakker dag». En dag «fylt av kjærlighet». Og omtaler de som stormet Kongressen, som «gisler». Hvordan i alle dager skal man beskrive dette?

Eller er det TDS å henge seg opp i denne bisarre retorikken?

Problemet med Trump i denne sammenhengen er at han så til de grader har normalisert skandaløs og ekstrem oppførsel. Og en ting er Trump og hans modus operandi. Men det verste er at det republikanske establishmentet aksepterer galskapen. Det er fristende å sitere Arnulf Øverland: «Tilgi dem ikke. De vet hva de gjør».

Hva så med velgerne til Trump? Hvilket ansvar har de? Jeg skal i en senere tekst nyansere dette bildet litt, ved å rette søkelyset mot det demokratiske partiet og liberale eliter.

Men generelt er jeg tilhenger av å holde folk ansvarlige for det de gjør. De som stemmer Trump, de stemmer på en autoritær kandidat med åpne øyne. Joda, selvsagt har ulike velgere ulike beveggrunner for å stemme på Trump. Enten de misliker Harris og demokratene, eller at de tror at Trump rent faktisk vil være en god politisk leder for landet.

Og selvsagt kunne liberale eliter og demokratene gjort mer for å appellere til disse velgerne. I hvert fall mange av dem. Men det er veldig vanskelig å akseptere at så mange republikanere stemmer på en kandidat som ikke respekterer demokratiet.

Det er fristende å spørre om det er mulig for det republikanske partiet – partiet til Abraham Lincoln og Ronald Reagan – å komme ut av den autoritære folden? Jeg håper og tror det. Men det kan bli en lang vei tilbake. For som Liz Cheney påpekte da hun tok et oppgjør med sine forhenværende republikanske venner; historien vil ikke være snill med dere!