Løgner eller stormannsgal?

Donald Trump ble i går kveld som ventet tiltalt for sine uttalelser og handlinger frem til og inkludert det som skjedde 6. januar 2021. Det handler altså om forsøkene på å omstøte valgresultatet fra november året før og hindre en lovlig maktoverføring. Dette er den mest alvorlige av sakene mot Trump, siden den handler om selve kjernen i demokratiet. Her følger noen av mine første reaksjoner, basert på omtale i amerikansk presse.

Tiltalen gir oss ingen sensasjonelle nye opplysninger, men er en nyttig gjennomgang av hva som skjedde, i realtid, og tilfører detaljer.

Den politiske saken mot Trump er sterk. Trump forsøkte å omstøte et legitimt og klart valgresultat for å klamre seg til makten. Jeg har tidligere kalt dette forsøk på statskupp, og gjentar det. Men det er en politisk vurdering, ikke en juridisk. Trump burde blitt dømt i riksrett, og ingen velgere burde stemme på ham igjen. Men som National Review skriver på lederplass: Den politiske saken ble avgjort gjennom riksrett i 2021, og de 57 senatorene som ville dømme ham utgjorde ikke et tilstrekkelig flertall.

Det er også verdt å merke seg at Trump ikke er tiltalt for forsøk på et voldelig statskupp, eller for å ha oppfordret massene til voldsbruk den 6. januar. Anklager Jack Smith tror åpenbart ikke at han kan bevise dette. Tiltalen inneholder heller ingen påstander om forbindelser mellom Trump og de organisasjonene som sto bak stormingen av Kongressen.

Lawfare skriver:

«The government does not allege that Trump was engaged in sedition or that he attempted to overthrow the government. It does not allege that he incited the crowd to violence on Jan. 6. And it does not allege that he sought to engage in a putsch to retain power by force. And yet, the indictment is pregnant with all of these implications.»

Det sentrale punktet er altså om saken holder juridisk. National Review, som i årevis har vært Trump-kritisk, skriver blant annet:

«The indictment relates in detail Trump’s deceptions, but that doesn’t mean they constitute criminal fraud. (…) To establish obstruction, Smith must prove that Trump’s efforts at persuasion were corrupt — again, in the sense that he knew his badgering and lobbying had no factual or legal merit. (…) Anyone witnessing his (Smiths) remarks would have believed that Trump had incited a forcible attack on the Capitol. Of course, Smith has not charged him with any such thing because he doesn’t have the evidence to tie him criminally to the riot.»

David French, en annen solid konservativ anti-Trumper som nå er spaltist i New York Times, fremhever at det juridiske utfallet er usikkert fordi mye henger på Trumps sinnstilstand: Visste han at han hadde tapt, eller hadde han overbevist seg selv om noe annet? Sagt på en annen mate: Løy han, eller var han bare sitt vanlige stormannsgale jeg, og nektet å innse at en mann som ham faktisk kunne tape i en redelig kamp?

French: «If you were to urge a government official to overturn election results based on a good faith belief that serious fraud had altered the results, you would not be violating the law. Instead, you’d be exercising your First Amendment rights.»

I tiltalen er det en rekke eksempler på at Trump ble fortalt av folk rundt seg at han hadde tapt. Men at han burde ha skjønt dette, er ikke det samme som at han faktisk skjønte det.

Min vurdering, som tidligere, er at juridisk sett er Florida-saken (dokumentene) sterkere enn denne. Det innebærer at sjansen for at Trump faktisk blir domfelt, er større der. Det gjelder selv om saken føres i Florida, der juryen kan forventes å være mer Trump-vennlig enn i sterkt demokratiske Washington D.C.

Siktelsen nevner seks co-konspiratører, og Washington Post setter navn på dem. Disse er foreløpig ikke siktet selv, men risikoen for det er overhengende, og utgjør et pressmiddel. Det kan tenkes at noen av dem vil inngå en avtale for å slippe tiltale, og at dette vil sette Trump i en enda dårligere lys. De kan blant annet bidra til å belyse kjernen i saken: Var Trump klar over at han faktisk hadde tapt?

I Florida-saken er det også to co-konspiratører, men disse tilhører ikke Trumps indre politiske krets. Det er mulig at også disse kan bidra til avklaring av sakens fakta, men det vil nok ikke ha samme tyngde som om Trumps nærmeste gjør det. Slik sett ligner denne siste saken mer på Watergate, der syv av Nixons nærmeste ble siktet.