Ytre venstre eller værhane?

Hvor skal vi plassere Kamala Harris i det politiske landskapet, først og fremst det amerikanske, men også det norske? Trump og republikanerne vil gjerne plassere henne på ytterste venstreside, og «kommunist» er ikke uvanlig å høre. Her hjemme påstår noen at hun kunnet passet godt inn i Høyre. I 2008 gjorde jeg en grundig analyse av hvordan Barack Obama ville ha passet inn i et norsk partibilde, i den grad en slik sammenligning gir mening. Jeg skal ikke gå like grundig til verks her, men nøye meg med å presentere noen vignetter. La oss starte på venstresiden og jobbe oss mot sentrum.

Harris som Marx

Kandidatens far, Donald J. Harris var professor i samfunnsøkonomi ved Stanford og marxist. Derfra har kanskje Harris tatt med seg noen tenkemåter, som at dersom folk virkelig får like muligheter vil det lede til likhet i resultater. Mange har sammenlignet dette med Marx sitt «yte etter evne, få etter behov», selv om det ikke uttrykker akkurat det samme. Elon Musk gravde opp klippet fra 2020 der hun sa dette, og konkluderte med at hun var kommunist. Det ser ut til at Harris faktisk tror på resultatlikhet som et mål, men det er ingenting i hennes politiske program som peker frem mot å realisere det, selv om hun åpenbart er tilhenger av mindre forskjeller og en politikk for utjevning.

Harris som Lenin/Nixon

Direkte prisreguleringer av vanlige varer som omsettes i et konkurranseutsatt marked har de siste tiårene vært uvanlig i Vesten, selv om dette er noe mer utbredt i utleiemarkedet. Det siste mislykkede forsøket på priskontroll i USA ble gjort av Richard Nixon på 1970-tallet. Det er uvanlig stor enighet blant samfunnsøkonomer om at dette er et lite formålstjenlig tiltak, siden pristak enten vil bli omgått, eller føre til knapphet på varer og utleieboliger.

Likevel har Biden tidligere foreslått begrensninger på husleieøkninger og Harris fulgt opp med et krav om at store utleiere maksimalt kan øke leien med fem prosent over to år. Enda mer kontroversielt er det at Harris ha lagt seg til samme retorikk som ytterste venstrefløy i eget parti, med Elizabeth Warren i spissen, og snakker om «price gouging», altså ågerpriser, i matvaremarkedet.

Det er riktig at matvareprisene i USA, som i mesteparten av Vesten har økt mye, og mer enn den generelle inflasjonen, noe som blant annet kan tilbakeføres til Ukraina-krigen. Men det siste året har matvareprisene i butikkene steget med bare 1,1 prosent, og marginene er svært knappe. Her skal man altså innføre en sosialistisk byråkratisk ordning for å løse et ikke-problem.

Selv medier som vanligvis heier på henne, som New York Times og Washington Post har gjort narr av dette. Harris har mange ganger gått vekk fra ytre venstre-standpunkter. Det bør hun også gjøre her, dersom hun ikke skal skremme anti-trump-republikanere tilbake til partiet. Som en spaltist i Washington Post skrev: Dersom du skal få folk til å slutte å kalle deg kommunist, er det kanskje dumt å gå inn for priskontroll.

Harris som Bergstø

Harris lover skattelettelser til de med lave inntekter, men høyere skatter for andre, og ikke minst for næringslivet, der bedriftenes overskudd skal skattlegges med 28 prosent, mot 22 i dag. Det gjenstår å se om dette faktisk blir hennes politikk, og om hun får med seg Kongressen dersom hun vinner.

Det lukter også SV-overbud av Kamalas forslag om å gi 25 000 dollar i støtte til førstegangskjøperne av bolig. Å tilføre mer penger i et presset boligmarked har som hovedvirkning å presse prisene opp. Men rett skal være rett, hun har også noen tiltak, som støtte til bygging av nye boliger, som kan virke på tilbudssiden.

Harris som Støre

Kamala Harris ønsker en større velferdsstat, slik demokratene har gjort over lang tid, og hun har nylig lagt frem noen konkrete tiltak i den retningen. Hun foreslår å øke fødselspengene (i barnets første år) fra 2000 til 6000 dollar. Hun foreslår å øke rammene for den negative inntektsskatten (EITC), som fungerer som et lønnstilskudd og dette gir mer i lomma til lavlønnede. Hun vil utvide subsidieordningen for helseforsikring (Obamacare).

Som her hjemme er problemet hvordan man skal finne penger til flere velferdsreformer. Bare hennes første pakke er kostnadsberegnet til 1700 milliarder dollar over ti år. Det er mye, men langt mindre enn det folk som Bernie Sanders har foreslått tidligere. Og dette er et streit høyre-venstre-valg, der Harris plasserer seg i en sosialdemokratisk tradisjon.

Harris som Vedum

Patriotisme har normalt sett vært assosiert med republikanerne, og meningsmålinger viser at et klart flertall av velgerne gjør nettopp det. Demokratene forsøker nå likevel å møte Trumps dystre nasjonalisme med en optimistisk patriotisme. Det er voldsomt med vifting med flagget og USA! USA! USA runger taktfast på hennes valgmøter og på landsmøtet.

Mens Trump peker på alt som er galt med USA, og påstår at landet vil gå til grunne dersom han ikke vinner valget nå, trekker Harris og Walz frem mulighetene landet tilbyr. Her skal hele det landet som vi er så glade i tas i bruk, for å si det med Vedum. Denne lysere fremstillingen henger selvsagt også sammen med at Harris må forsvare utviklingen de siste fire årene, mens Trump tegner et svært negativt bilde av akkurat det.

Harris som Hermstad/Melby

Kamala Harris er liberal i verdispørsmål, og vil gjøre selvbestemt abort til en mobiliseringssak i valgkampen i større grad enn Biden kunne ha gjort. Hun er også en solid støttespiller for LHBTQ-rettigheter. USA beveger seg i retning legalisering av cannabis i stat etter stat, men Biden har vært en bremsekloss. Han er motstander av en føderal legalisering, mens Harris går inn for dette, og Walz tilhører også den liberale fløyen i denne saken.

Harris som Lae Solberg

En viktig grunn til at boligprisene har økt i USA, som i Norge, er en kronglete og kostbar reguleringsprosess, og at alle mulige interesser får legge kjelker i veien. Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg vil lette på reguleringene, blant annet ved å tillate små boliger og få ned saksbehandlingstiden.

Biden foreslo å rydde i reguleringene, og Harris følger opp. Barack Obama snakket om dette under landsmøtet. Så får vi se hva som faktisk skjer, siden det er uklart hvordan Harris skal få til endringer i praksis, siden mye av barrierene skapes av lokale myndigheter.

Det er en interessant utvikling i både USA og Storbritannia at den moderate venstresiden tar et oppgjør med NIMBY (Not in my backyard), der man er veldig for å bygge boliger, energiinfrastruktur, veier og så videre, men bare ikke akkurat der man selv bor. Trump har, likhet med de konservative i Storbritannia, plassert seg solid i denne leiren. Han lovet i 2020 middelklassen i forstedene at det ikke skal bygges boligblokker (implisitt for fattigfolk) i deres bomiljø. Kritikerne av dette kaller seg YIMBY, der «Not» er erstattet med «Yes».

Demokratene har imidlertid også sine svin på skogen her. I USA, som i EU og Norge, kommer stadig strengere klimabegrunnede krav, som øker byggekostnadene betydelig. Men likevel holder sammenligningen, siden Høyre heller ikke motsetter seg slike kostnadsdrivende krav.

Harris som Trump

Prinsippene kan ofte komme i veien for politisk hensiktsmessighet. Mange politikere velger da det siste. Harris ga et hårreisende eksempel på dette da hun nylig talt i Las Vegas og lovet tilhørerne skattefritak for tips. Dette er i likhet med priskontroll økonomisk analfabetisme, men populært på gølvet i vippestaten Nevada.

Jeg har ikke lyktes å finne en eneste respektabel økonom som støtter dette sludderet. Det er ingen grunn til at de som serverer deg drinker i Vegas skal ha skattefri inntekt, mens de som selger deg cola på butikken skal betale. Økonomene vil også innvende at dette fører til ineffektivitet, fordi det blåser opp de fritatte næringene (som oftest med lav produktivitet). Det er også store avgrensningsproblemer – alle får incentiv til å vri inntekten fra lønn til tips. Og det verste av alt: Harris kopierte Trump, som var først ute med galskapen.

Harris som Biden

I valgkampen i 2020 plasserte Kamala Harris seg til venstre for Biden, som selv plasserte seg mer til venstre enn han hadde pleid. Harris hadde imidlertid vanskelig med å holde på sine standpunkter, og vinglet frem og tilbake. I år har hun tatt avstand fra noen av de standpunktene hun da hadde, for å justere seg litt i retning sentrum. Blant disse er at hun nå går inn for fracking, og ikke lenger vil nasjonalisere helsevesenet (Medicare for all).

Hennes valg av visepresidentkandidat ga ikke et klart signal, siden Walz var relativt konservativ mens han satt i Kongressen, men har beveget seg betydelig til venstre som guvernør i Minnesota. Både han og Biden er sterke forkjempere for fagbevegelsen.

Som Bidens visepresident vil velgerne knytte Harris til Bidens politikk, selv om målingene viser at de er mer positive til henne på det økonomiske området. Hun får altså i mindre grad enn Biden skylden for det mange er bekymret for, særlig inflasjonen.

Enn så lenge har Harris lagt frem ganske lite ny politikk. Det skyldes trolig at hennes strateger mener at valget skal vinnes på noe annet – «vibes», stemninger, og å ikke være Trump. Hun vil foreta noen justeringer, og love mer velferd, men noe klart brudd med Biden kan vi ikke vente.