Taper man en 100-meter mot en 98 åring med gåstol og KOLS, må man ta en titt på eget treningsregime

Mellomvalget ender bedre for demokratene enn fryktet. I skrivende stund ser det ut som de holder Senatet, og nederlaget i Representantenes hus blir noe mindre enn fryktet. Noen vil puste – halvveis – lettet ut. Likevel bør det være et valgresultat til stor ettertanke for demokrater – i USA, selvsagt, men egentlig for demokrater i den større betydningen av ordet i alle vestlige land. For hvordan kom man egentlig dit at halvparten av amerikanske velgere stemmer på politikere som i stor grad baserer sitt kandidatur på «den store løgnen» om at Donald Trump egentlig er USAs rettmessige president – og som har mer enn antydet at de er villige til å hjelpe ham til å bli det om han skulle stille og tape i 2024?

Det republikanske partiet har fått så mange ekstreme elementer at det burde finnes et stort rom for demokratene til å vaske gulvet med dem. Det har skjedd når partiene har fulgt etter for ekstreme skikkelser før – som da Lyndon B. Johnson gjorde kort prosess med Barry Goldwater ved presidentvalget i 1964, med stemmetallene 61–39. Donald Trump er langt mer ekstrem, og har da også konsekvent hatt lav «approval rating». Det burde være lett å mobilisere et stort flertall mot ham. Men demokratene klarer det ikke. Hvorfor ikke?

Dette spørsmålet er kilde til enorm frustrasjon ikke bare for meg, men for mange moderate velgere i USA. Den politiske fortvilelsen mange amerikanske velgere føler i det økende kaoset der borte over dammen får seg noen litt merkelige utslag fra tid til annen. Forfatter og podcaster Andrew Sullivan kan stå som et godt eksempel.