André Bjerke gjorde meg liberalkonservativ

Det er flere som har skrevet om dagens høyrebølge og hvorfor unge trekkes mer og mer til høyresiden. I disse innleggene trekkes ofte økonomi, sikkerhetspolitikk og færre samlede normer frem som viktige faktorer, men skal jeg peke på den største innflytelsen på min politiske forankring, er det snakk om en person: André Bjerke – og hans skarpe penn.

Om Bjerke hadde kalt seg selv konservativ er vanskelig å si, han var i hvert fall konservativ når det kom til språkdebatten, siden han var en av Norges fremste debattanter for riksmål og tradisjonell versform. Det er heller ikke så lenge siden flere prøvde å brunmale Bjerke fordi han og hans far tok imot oversettelsesarbeid fra et nazifisert forlag under krigen. Her valgte man dessverre å ignorere Bjerkes tidligere innsats i krigen, at han selv var på flukt og hans mange dikt som representerte den norske motstandskampen. De dødes tjern, Bjerkes mest kjente bok, som også var skrevet under krigen, mener hans datter Vilde Bjerke var en symbolsk kritikk av nazismen.

Han var glad i å skrive polemisk og diskutere, og det er ikke tilfeldig at Peter Normann Waage kalte sin biografi om André Bjerke for I kampens glede. Bjerke var nettopp glad i selve kampen, han elsket å drive med polemikk og debattere. Om Bjerke var konservativ er som sagt vanskelig å si, men det er uansett ikke relevant for dette innlegget. For meg er Bjerke nettopp konservativ når han er på sitt beste.

Mitt første møte med André Bjerke

Bjerke har vært min favorittforfatter siden ungdomsskolen, da jeg for første gang leste hans vidunderlige krimbøker under pseudonymet hans, Bernhard Borge. Jeg forsto ikke like mye da, som jeg gjør nå, men allerede på ungdomsskolen hadde bøkene gjort inntrykk på meg. Krimbøkene skulle ta et oppgjør med datidens krimbøker, det skulle være noe nytt og utfordrende. De hadde fokus på psykoanalysen til Freud og parapsykologi. Bjerke var som mange andre på denne tiden besatt av Freud og hans tanker. Som Sigurd Hoel skrev så flott i forordet til Livets cirkel, boken til Trygve Braatøy, som også var inspirasjonen til Kai Bugge i Bjerkes krimbøker: «I årene 1924-27 hadde Freud avløst Marx som mannen for dagen, og var det viktigste diskusjonstema i adskillige intellektuelle kretser i Oslo.» I 1924 var Bjerke bare seks år, men Freud fortsatte å ha et sterkt grep rundt det norske intellektuelle miljøet enn stund lenger. Men hva er det som gjør Bjerkes tanker konservative – og hvorfor har de hatt en så sterk påvirkning på meg?

Det er i disse krimbøkene jeg la merke til at Bjerke hadde et komplekst forhold til naturvitenskapen og det åndelige. I de første bøkene er det alltid en psykologisk og naturvitenskapelig forklaring på mysteriet, i den grad at parapsykologi og tvillingdrømmer er vitenskap, det fremsto i hvert fall som vitenskap på 1940-tallet. Likevel blir de senere bøkene mer og mer åpne for en annen forklaring enn den vitenskapelige. Bjerke har ofte karakterer som representerer flere sider av seg selv, noe man kanskje ser klarest i De dødes tjern, med karakteren Kai Bugge som representerer psykologien og naturvitenskapen og karakteren Gabriel Mørk som tror på det okkulte og fjerne. For meg ble ikke dette et argument for det åndelige, men heller at man ikke må se bort fra menneskets tidligere visdom, som er iboende konservativ. For å forklare nærmere må jeg gå igjennom noen av Bjerkes essays. Bjerke er nok mest kjent som dikter og krimforfatter, men han var en utrolig skarp debattant og essayist, og det er virkelig her han også har satt mest inntrykk i min fortolkningsramme.

Bjerkes møte med dilettanten

Da Bjerke gikk på gymnasiet, var han overbevist om at historien var et regnestykke. Han var tilhenger av den materialistiske historietolkningen. I Bjerkes øyne var «problemet løst, regnestykket gikk opp». Det var en marxistisk historieforklaring som Bjerke mente var så innlysende sant. Denne sterke forankringen begynte å forvitre da hans historielærer (som også var marxist), begynte å lese opp Egon Friedells kulturhistorie. Friedell var ifølge Bjerke «dilettanten som kunne det». Friedell hadde ingen historisk utdannelse, men hadde skrevet et stort historisk verk med navnet Vår tids kulturhistorie, kulturstrømninger fra sortedøden til verdenskrigen. Det var dette verket som gjorde at Bjerke forsto enkelt og greit at mennesket eksisterer. Dette kan høres banalt og flåsete ut, men Friedell beskrev historien på en så levende måte at Bjerke forsto mennesket som et levende vesen, han begynte å forstå mennesket som historieskapende – som et paradoks og unikum. Bjerke kom også til konklusjonen at mennesket rett og slett hadde blitt mer og mer avskaffet i alle moderne tankesystemer, og disse tankene kommer virkelig frem i hans essay om Egon Friedell.

Bjerke måtte ta oppgjør med sin tidligere historiske tolkning. Han var ikke like sikker på det store regnestykket. Dette var noe jeg selv erfarte da jeg skrev min masteroppgave, som også hadde stort fokus på enkeltpersoner i historien. Waage (forfatteren av I kampens glede) skrev i Dagbladet at Friedell drev mer med diktning enn vitenskap. Men selv for dette kan man uansett ikke ignorere den sterke påvirkningsfaktoren den hadde på Bjerke og hans nye syn på mennesket, som nå til gjengjeld har hatt stor påvirkning på meg: Tanken om at mennesket lever. Jeg fant denne tanken som iboende konservativ og har gjenklang med den tidligere Minerva-kretsen, som mente at mennesket forsvant i det moderne samfunnet og Høyre måtte kjempe imot avhumaniseringen i samfunnet. Jeg ble nettopp ferdig med etterutdanning som lektor, og du kan finne denne tankegangen i historiefagets kjerneelement, nettopp historiebevisshet. «Elevene skal forstå seg selv som historieskapte og historieskapende med en fortid, nåtid og framtid», som det står i den nye læreplanen.

Vitenskapkritikk

Nylig ble Stefan Heggelund intervjuet i Minerva angående hans ønske om plass på Stortinget igjen. I intervjuet kom det frem at Heggelund ikke er teknologi- og fremtidsoptimist. Det kom også frem at han mener liberalismen som ideologi har feilet i møte med det 21. århundre, noe jeg selv har skrevet om i Minerva tidligere. Bjerke skrev også flere essays om vitenskapkritikk, men det er ikke så enkelt at Bjerke er imot naturvitenskapen, men heller at han kritiserer den sterke vitenskapdyrkelsen, som han mener vil skape en avhumanisering av samfunnet. Her kommer vi tilbake til Minerva-kretsen fra 1950- til 1970-tallet. Bjerke og Minerva-kretsen hadde sett hva teknologi kunne føre med seg, fra nazistens grusomme handlinger til bombingen av Hiroshima og Nagasaki. I et av Bjerkes mange essays om vitenskapkritikk er det derfor ikke overaskende at han tar frem et sitat fra Oppenheimer, som også begynte å tvile på sitt tidligere arbeid under krigen. Denne vitenskapkritikken er rett og slett konservativ, man må være kritisk og man kan ikke ha en blind vitenskapdyrkelse uten å forstå de fremtidige konsekvensene. Det handler om å bevare det som er nedarvet.

Bjerke skrev også mye om antroposofien og Rudolf Steiner. Dette trenger man et større innlegg om, men her kan du også se forfatterens konservative tankegang. Han begynte å forstå at man ikke bare kan kaste bort fortidens tanker og ta alt for sannhet. Som han selv skriver: «Vitenskapen påberopte seg erfaringen, men forkastet helt eller delvis sjelen, ens egen indre verden, som erfaringsområde. Myten og eventyrets skikkelser hadde i det minste en psykologisk realitet – ifølge Jung; De var arketyper, urbilder med et bestemt sjelelig innhold, oldgamle nedslag av slektens erfaringer.» Denne tankegangen kommer også frem i Bjerkes siste krimroman, Enhjørningen, som nettopp har navnet til en av disse arketypene. Jeg er ikke like overbevist som Bjerke og Jung i dette tilfellet, men det er en iboende konservativ tankegang at mennesket ikke kan kaste bort fortidens kunnskap, fordi vi i det 21. århundre tenker at vi er mer belest. For meg er det ikke et argument for sjelen eller det åndelige, men at vi må ta vare på kunnskap som er blitt nedarvet og bevart fra generasjon til generasjon. Bjerkes påvirkning på meg får meg også til å tenke at Høyre hadde rett i en norsk kulturkanon. Jeg tror mange kan få mye kunnskap av å lese litteratur og jeg tror det er like viktig at denne litteraturen kan være med på å bevare norsk kulturarv.