Ingen dikt etter Auschwitz

Siden andre verdenskrig har det vært en konstant utfordring hvordan vi skal vise frem omfanget av folkemordet som skjedde mot jødene. Det er to problemer som melder seg: det første er hvordan vi skal klare å ta innover oss og holde ut den menneskelige lidelsen som fant sted. Millioner av mennesker systematisk slaktet ned, hele familier, mødre og barna de prøvde å beskytte skutt i massegraver, plaffet ned og utslettet fordi de var de de var. 

Det andre er hvordan vi skal forholde oss til det at det i det hele tatt var mulig. Hvordan kunne et system så grusomt i sin effektivitet bygges opp og iverksettes? Hvilke mennesker kunne være med på noe slik? De siste tiårene er det særlig dette siste som har ført til debatter. Det gjelder ikke bare i hvilken grad politiet og byråkratiet i de okkuperte landene var sentrale i at arrestasjonen og deportasjonen av jødene kunne skje, men også det enda mer ubehagelige spørsmålet om vanlige folks tause, aksepterende bivåning av det som skjedde. For dette spørsmålet gjelder oss i dag, og hva vi ville gjort om noe lignende skjedde. 

De overlevende