Morfar reiser til Leningrad

«Vi kommer oss ikke unna fortida, men vi trenger heller ikke å komme oss unna den.»

Strassegger tar – som mange andre forfattere – store friheter med sin protagonist, i dette tilfellet morfar, i en blanding av levd liv og fiksjon. Grunnleggende sett er det spekulativt å konstruere dialog og hendelser spunnet rundt virkelige personer. Samtidig er det jo en forfatters «oppgave» å være spekulativ. Hvis vi legger etikkdebatt til side (den kommer som så mye annet aldri i mål), blir det opp til leseren om sammenblandingen roter til helhetsinntrykket eller ikke.

Selv har jeg alltid litt problemer med formatet, både fordi det kan være vanskelig å skille spekulasjon fra fakta (derfor leser jeg sjelden kontrafaktiske historiske bøker), men også fordi forfatteren kan fremstå som for ivrig etter å skrive personer inn i en overordnet og kanskje forutbestemt fortelling. Et motsatt eksempel er for eksempel Kirsten Thorups glimrende Til vanvidd, til døden (2021), som i sin helhet er en roman, selv om tematikken ikke er så veldig annerledes enn hos Strassegger.