Kanonskuddene som endret historiens gang

Oberst Birger Christian Eriksen på Oscarsborg festning hadde fått flere advarsler i løpet av natten. Alt før midnatt kom det meldinger fra Bolærne fort om fremmede krigsskip i fjorden. Like etterpå kom det beskjed fra 1. Sjøforsvarsdistrikt om at kamper pågikk i Oslofjorden. Kl. 03.40 meldte Filtvet signalstasjon at krigsskip passerte stasjonen med slukkede lanterner.

Etter flere telefonsamtaler med overordnede, med til dels motstridende innhold, var Eriksen ikke helt sikker på om han skulle følge den stående instruksen om å skyte varselskudd. Forutsetningene for å forsvare festningen var heller ikke optimale. Mange av mannskapene var uøvde rekrutter på «nøitralitetsvakt». Til de tre store kanonene, festningens hovedbevæpning, hadde Eriksen bare én fulltrent besetning. Og han var fremdeles usikker på om Norge var i krig – eller, mer presist, om den militære og politiske ledelsen mente at landet var i krig, og ville stille seg bak en beslutning om å åpne ild.

Alene i skjebnenatten

Til syvende og sist valgte Eriksen å skyte med skarpt mot skipene som kunne skimtes i morgendisen, etter at en nervøs og muligens utrent underordnet først hadde anslått avstanden til hele 3000 meter. «Tøys – 1600 meter – ild» lød den noe merkelige ildordren. Nesten øyeblikkelig brøt det ut den reneste dommedagslarm i og rundt Drøbaksundet, idet de tyske skipene besvarte ilden, og andre norske artillerienheter tok del i beskytningen. Også torpedoer ble avfyrt fra festningen. Men det var de første kanonskuddene, avfyrt på oberst Eriksens direkte ordre, som avgjorde saken. Blücher ble senket, de gjenværende skipene tok ikke sjansen på å prøve å forsere festningen, og tyskernes erobring av Oslo ble forsinket med noen avgjørende timer.

Ingen forsøk på å omskrive historien kan endre på dette: Oberst Eriksens beslutning om å åpne ild var den viktigste enkeltbegivenheten i norsk okkupasjonshistorie. Hadde ikke de tyske krigsskipene blitt stoppet ved Oscarsborg, ville de ha klappet til kai i Oslo tidlig på morgenen. Hovedstaden ville ha blitt erobret i all stillhet, uten at et eneste skudd ble løsnet. Kongen og regjeringen ville ikke ha hatt noen mulighet til å komme seg unna, og noen videre norsk motstand ville høyst sannsynlig ikke ha blitt organisert. Norges Banks gullbeholdning ville ikke ha blitt reddet unna, og vi ville ikke ha fått noen Elverumsfullmakt, noe NORTRASHIP eller noen eksilregjering som kunne støtte motstandsbevegelsen hjemme i Norge med ca. 50 millioner kroner i løpet av krigsårene.

«Slitt fra søvnen i en vårnatt / fikk enhver av folkets sverm / presset inn i sine hender / bydende, en rolleperm. / Og hvert blad var ubeskrevet, og hver vei var mørk og blind – ». Jeg vet ikke om oberst Eriksen noen gang leste Nordahl Griegs ord, skrevet noen år etter det tyske overfallet. Eriksen må i alle fall ha hatt noenlunde den samme følelsen der han sto helt alene i Norges skjebnenatt, mens han måtte ta en beslutning som ville få store konsekvenser for både ham selv og landet.

På den rette siden av historien

Historikere er ofte opptatt av abstrakte størrelser – ideer, økonomi, sosiale forhold. Historien om oberst Eriksen og Oscarsborg viser hvordan enkeltmenneskers valg og handlinger kan ha avgjørende konsekvenser for historiens gang, konsekvenser som ofte går langt ut over det som er mulig å forutse der og da. På det makrohistoriske plan har vi eksempler som Franklin D. Roosevelt, som etter det japanske angrepet i 1941 – og mot mye motstand innad i USA – valgte å prioritere frigjøringen av Europa fra nazismen. Senere var det det den politisk visjonære Ronald Reagan som med sin klokkertro på frihet og demokrati tvang Sovjetunionen i kne. Noen år etter at Reagan hadde ytret de ikoniske ordene «Mister Gorbachev, tear down this wall!» var forrige århundres største politiske mirakel et faktum, og Øst-Europa fikk friheten tilbake.

Så forskjellige som Reagan, Roosevelt og den norske kommandanten på Oscarsborg var, hadde de en ting til felles: De var på rett sted til rett tid, og gjorde det rette valget. I urolige tider, da en frihet og en politisk stabilitet vi lenge har tatt for gitt trues fra alle kanter, kan det være nyttig med forbilder som disse tre. Vi kan ikke velge når eller hvor vi blir kastet inn i historiens eller skjebnens malstrøm. Og de fleste av oss vil aldri ha den makten som ligger i å være statssjef eller avfyre en kanon mot en fiende. Men vi kan alle velge å være på den rette siden av historien.