Trettebergstuen lovet at Lovavdelingen «velsignet» forbudet mot konverteringsterapi – men det vil ikke lovavdelingen bekrefte

Sommeren 2021 la Abid Raja (V) frem Solberg-regeringes lovforslag om forbud mot konverteringsterapi. Forhistorien var komplisert: Det var Stortinget som påla regjeringen dette, delvis mot dens vilje – ettersom Kristelig Folkeparti ikke ønsket noe forbud. Venstre, på den annen side, hadde vært for forbud, og ble nå presset til å gjøre det de egentlig ville.

Men med en gang man begynte med detaljene, kom liberale dilemmaer som perler på en snor – og ganske raskt støtte man på en viktig hindring: menneskerettighetene. Dermed endte lovforslaget opp med klare avgrensninger: Det skulle forby konverteringsterapi overfor barn under 16 år og voksne personer som ikke er samtykkende. Men det skulle ikke forby aktivitet mellom samtykkende voksne personer, slik Stortinget syntes å ha ønsket seg.

Ifølge Raja ville en strammere lov – et forbud uten aldersgrense; et totalforbud – ha grepet inn i menneskerettighetene på uforholdsmessig vis. Dette var ifølge den daværende kultur- og likestillingsministeren ikke bare basert på synsing; det var vurderingen til Justisdepartementets Lovavdeling. Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) under Raja fastslo derfor at et totalforbud ville vært ulovlig.

I 2022 overtok Anette Trettebergstuen nøklene til KUD. Da hennes nye, reviderte lovforslag ble lagt frem ett år senere, sommeren 2022, var også samtykkende voksne omfattet av forbudet. Trettebegstuen la altså frem et totalforbud. Da Minerva intervjuet Trettebergstuen om lovforslaget, kunne statsråden forsikre at ikke bare var det menneskerettslige godt ivaretatt: Hun lovet også at Lovavdelingen nå «velsignet» denne delen av lovforslaget. Og dermed hadde lovforslaget legitimitet.

Men var det egentlig sant?

«Det kan jeg love deg»

Det er ikke bare én gang at Trettebergstuen har avgitt løfter om konverteringsterapi. Etter at Solberg-regjeringen la frem sitt lovforslag i 2021 lovet nemlig Trettebergstuen i Aftenposten at hun ville stramme til lovforslaget, på tross av Lovavdelingens vurderinger – hun ville få igjennom et totalforbud.

Det er altså et løfte hun har gjort mye for å holde. Høsten etter at Raja la frem lovforslaget, vant opposisjonen valget, og Trettebergstuen satte seg i ministerstolen Raja etterlot seg. Samme sommer sendte hun inn et nytt, revidert lovforslag mot konverteringsterapi på høring.

«Vi har vist at det har vært mulig å gå lenger», sa hun bestemt til Minerva, da vi intervjuet henne tidligere i høst. Men hva skjedde med Lovavdelingens vurderinger?

Det kan være verdt å presisere lovavdelingens rolle: Det er selvsagt Stortinget, ikke Lovavdelingen, som vedtar norske lover. Men juristene i denne avdelingen vurderer om de tror loven vil stå seg i møte med Grunnloven, heri en rekke ulike menneskerettigheter. Lovavdelingen kan ha rett, men den kan også ta feil: Til syvende og sist er det Høyesterett som eventuelt vil måtte ta stilling til påstander om at anvendelsen av en lov er i strid med slike rettigheter. Men få norske statsråder ønsker å legge frem et lovforslag som ikke passerer Lovavdelingens nåløye – og som dermed med plausibelt vil kunne føre til brudd på grunnleggende rettigheter.

Så hvilke vurderinger har Lovavdelingen gjort når det gjelder det nye og strengere lovforslaget? «Mitt departement og Lovavdelingen i Justis har jobbet sammen om å få frem dette nye reviderte lovforslaget», uttalte Trettebergstuen til Minerva: «Og Lovavdelingen velsigner lovforslaget.»

Da Minerva spurte direkte om dette også gjaldt loverforslagets mest kontroversielle del, som handler om samtykkende voksne personer, bekreftet Trettebergstuen utvetydig dette budskapet:

«Ja, ellers hadde vi ikke lagt det fram. Det kan jeg love deg.»

Klar tale fra statsråden. Så da må vel alt være i sin skjønneste orden?

Spørsmålet er likevel hvorfor Lovavdelingen hadde velsignet dette lovforslaget når Raja var like klar på at Lovavdelingen et år tidligere ikke kunne gjøre det? Minerva henvendte seg til Lovavdelingen for å forstå vurderingene da og vurderingene nå. Og da oppstod et problem: Lovavdelingen vil ikke bekrefte at de har velsignet Trettebergstuens lovforslag.

Alle kan falle for fristelsen for å overdrive: Om ikke Lovavdelingen velsigner loven, mener de kanskje likevel at lovforslaget ikke står i fare for å utgjøre et uforholdsmessig inngrep i menneskerettighetene?

Men på direkte ja/nei-spørsmål fra Minerva til Lovavdelingen om den kunne bekrefte at den har uttalt til KUD at Lovavdelingen går god for at den delen av lovforslaget som handler om samtykkende voksne ikke står i fare for å utgjøre noe uforholdsmessig inngrep i menneskerettighetene, kunne Justis- og beredskapsdepartementet ikke svare «ja». Departementet svarer i stedet at de, som flere andre departementer, har vært «involvert i arbeidet» med høringsnotatet – men på det direkte spørsmålet om det mennesekerettslige aspektet viser de «til tidligere svar om at det ikke ble avgitt en tolkningsuttalelse om det siste høringsforslaget, og at Lovavdelingen derfor ikke har uttalt seg selvstendig om saken». Departementet føyer til at saken «har vært behandlet på vanlig måte i departementet».

For Lovavdelingen har altså kun gitt én tolkningsuttalelse til KUD – og det var i 2021, i forbindelse med Solberg-regjeringens lovforslag. Og selv om lovforslaget som Lovavdelingen da uttalte seg om ikke var et totalforbud, understreket likevel Lovavdelingen da at et totalforbud «trolig» ville innebåret et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv og religionsfrihet. Utover dette har ikke Lovavdelingen kommet med noen tolkningsuttalelser om et totalforbud, ei eller til KUD etter Trettebergstuen tok over.

Likevel lover altså Trettebergstuen at Lovavdelingen har velsignet totalforbudet. Hva kan hun da mene med det?

En helt ny lov og en helt ny virkelighet

For å svare på det spørsmålet må vi besvare et annet: Hva er forholdet mellom tolkningsuttalelsen som Lovavdelingen ga til Solberg-regjeringen og Trettebergstuens lov?

Det enkle svaret er at de materielle spørsmålene som behandles, er de samme: Hvis et forbud mellom samtykkende voksne trolig ville vært uforholdsmessig i 2021, burde det trolig vært det i 2022 også. Det kompliserte svaret er at det er to ulike lovforslag. Lovavdelingen gir et hint om dette i sitt svar til Minerva. Her skriver de at tolkningsuttalelsen gjelder «et noe annet forslag» enn det som Støre-regjeringen har lagt frem, og viser til at dette er «forklart nærmere i høringsnotatet punkt 5.1.1» som ble sendt ut med Støre-regjeringens lovforslag. Og i dette punktet i høringsnotatet forklarer KUD (under Trettebergstuen) hvorfor departementet ikke har bedt om om en ny tolkningsuttalelse fra lovavdelingen – og hvorfor lovforslaget tilsynelatende fraviker fra menneskerettsvurderingene gjort der:

Den første grunnen er altså at Lovavdelingen uttalte seg om et annet lovforslag, nemlig Solberg-regjeringens lov. Derfor er det ikke sikkert at Lovavdelingen ville sagt at deres konkrete totalforbud vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i menneskerettighetene, selv om Lovavdelingen sier på generell basis at en slik lov «trolig» vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i menneskerettighetene. Gitt at dette punktet er så omstridt, og at Lovavdelingen allerede har uttalt seg formelt på generell basis, ville det vært nærliggende å be Lovavdelingen vurdert i alle fall akkurat den delen av det nye, reviderte lovforslaget som handlet om samtykkende voksne – og det etterlatte inntrykket når statsråden uttaler at Lovavdelingen har velsignet hennes lov, er at de har gjort nettopp det. Men det ble altså ikke gjort: Til Minerva sier Trettebergstuen at det ikke var nødvendig å gjøre det.

Sentralt for KUD er spørsmålet om hvorvidt et samtykke til konverteringsterapi kan være reelt. I høringsnotatet er dette formulert slik: «Departementet vurderer at det er vanskelig å avgjøre om et samtykke til konverteringsterapi er reelt, og i hvilken grad sosialt press med videre, kan påvirke muligheten til å handle fritt for dem som utsettes for konverteringsterapi.» Trettebergstuen har besvart dette spørsmålet mer rett ut: Hun tror reelt samtykke er umulig. Til Dagen sa hun: «Vi legger til grunn i dette lovforslaget at det egentlig ikke er noe som kan kalles for frivillig konverteringsterapi. Hvis du går inn i en situasjon og ønsker å endre på deg selv, er det en betinget frivillighet. Den er betinget på at du føler et press fra samfunnet rundt på at du ikke er bra nok.»

Den andre grunnen for at det nye, reviderte lovforslaget kan avvike fra lovavdelingens vurderinger fra 2021, er at «høringen og høringsmøtet [har] bidratt til å i større grad synliggjøre skadepotensialet slike handlinger har overfor de individer som utsettes for konverteringsterapi, men også for skeive som gruppe». Hvis man legger til grunn større skade, ville forholdsmessighetsvurderingen kunne endres. KUD sier imidlertid ikke noe substansielt om disse erfaringene: Hvordan har man målt skadevirkningene? Hva slags konverteringsterapi var det som førte til slike skadevirkninger? Var de fornærmede samtykkende voksne personer, eller var det snakk om konverteringsterapi som ville vært forbudt også med Solberg-regjeringens lovforslag? Med andre ord: KUD under Trettebergstuen gjør ingen forsøk på å vise at det som kom frem i høringen og høringsmøtet kan begrunne det nye, reviderte lovforslaget.

Bestemmer Trettebergstuen over virkeligheten?

Dette stiller jurister i en vanskelig posisjon: Hvordan skal man vurdere hvorvidt det nye lovforslaget er i tråd med menneskerettighetene, når den viktigste endringen er at departementet legger til grunn en annen forståelse ikke først og fremst av jusen, men om virkeligheten? Og hvor fritt står egentlig Stortinget til å fastsette hva virkeligheten er?

Det er i hvert fall ikke alle som er enige i denne virkelighetsforståelsen. Advokatforeningen argumenterte nylig for en helt annen konklusjon: En sekulær stat kan ikke bestemme hvordan samtykkende voksne medlemmer av en religiøs minoritet skal forholde seg til egen seksualitet – hvor fremmed deres livsvalg enn måtte være for storsamfunnet. Det er nettopp på grunn av slike situasjoner – som synes til forveksling likt det Raja påpekte allerede i 2021 – altså der det er konflikt mellom majoritet og minoritet, at man i det hele tatt har menneskerettigheter. Advokatforeningen forutsetter nemlig at det kan finnes reelt samtykkende voksne mennesker som ønsker konverteringsterapi, og at det ikke er godtgjort at skadevirkningene ved å tillate dette gjør et totalforbud forholdsmessig.

Den vurderingen synes også Riksadvokaten å dele: I går kom det nemlig frem i Rett24 at også Riksadvokaten «tviler på at totalforbud mot konverteringsterapi vil være lovlig».

– Overraskende

Hva er det så Trettebergstuen mener når hun sier at Lovavdelingen «velsigner» loven? Og atpåtil lover at det er tilfelle?

Trettebergstuen sier at Støre-regjeringen har jobbet med Justisdepartementet, og andre departementer, ved å få innspill. Og kanskje ble en slags velsignelse uttrykt her? Minerva spør derfor om Trettebergstuen kan legge frem noe dokumentasjon fra disse utvekslingene, som kan peke i retning av en velsignelse?

– Som du vet, legger vi ikke fram dokumenter fra slike prosesser, svarer hun.

Der står altså saken: Advokatforeningen og Riksadvokaten stiller seg tvilende til at loven står seg mot Norges menneskerettslige forpliktelser. Det mente også Lovavdelingen da den uttalte seg til Solberg-regjeringen. Lovavdelingen vil på gjentatte spørsmål fra Minerva ikke bekrefte at den har kommunisert til KUD at den er trygg på at lovforslaget ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep i menneskerettighetene.

På den andre siden står Trettebergstuen, som lover at lovavdelingen har velsignet alle aspekter ved forbudet hun vil innføre.

Derfor tar vi kontakt med Jørn Jacobsen, som er professor i jus med strafferett som spesialfelt ved Universitet i Bergen, for å få en faglig vurdering:

– Tror du på statsrådens fremstilling?

– Alt jeg kan si er at, gitt forhistorien her, er det overraskende om det nå er internt konkludert med at et helt vidtrekkende og absolutt forbud går klar av menneskerettighetene, sier han, og legger til:

– Det er i tilfelle en konklusjon jeg er uenig i.