Innsiktsfull uten selvkritikk

Tre år etter maktskiftet i Tyskland slapp Angela Merkel 26. november sin nye selvbiografi Frihet i forbindelse med en markering i «Deutsches Theater» i Berlin der hun ble intervjuet av TV-journalisten Anne Will. Billettene ble revet bort på rekordtid. Jeg fikk nøye meg med nettdeltakelse.

Bortsett fra et større intervju i juli 2022 har Merkel hittil vært tilbakeholden med å kommentere tysk og europeisk politikk. De siste ukene har hun derimot stilt opp i lengre intervjuer med både Die Zeit og Der Spiegel. Alle avisene, TV og radio flommer over av Merkelstoff og analyser. Journalistene minner om hennes store betydning, men også alle kontroversielle beslutninger, eller mangel på sådanne. Det siste er tydeligvis ikke folk nevneverdig opptatt av. Hun oppnådde noe som bare en håndfull politiker i hver generasjon klarer. Å bli varig savnet av et stort flertall borgere av alle kjønn, og i alle aldre.

Bok

Frihet

Angela Merkel

Oversetter: Merete Franz

Gyldendal, 2024

 640 sider

Media minner om at hun var en ekspert i «aussitzen», det å forsinke beslutninger, utsette dem, eller ikke ta dem. Hun gjorde det å snu til en styrke. Det var en slags befrielse for tyskere flest å ha en kansler som kunne snu. Ikke innrømme feil, som hun aldri gjorde, men allikevel endre mening og politikk. En karikatur viser tidligere kansler Gerhard Schröder og Angela Merkel som utrolig nok er på fjelltur i alpene sammen. De har bestemt at de skal gå rett frem de neste kilometerne. Plutselig åpenbarer et dypt stup seg. Stien tar uventet slutt. Gerhard Schröder går allikevel rett frem, som bestemt. Basta! Han faller i døden. Merkel ser ned, og snur. «Det virket mest fornuftig», sier hun. 

Mennesket Merkel

Klassekampen har i disse dager en kronikk om Merkel. Den begynner med at forfatteren viser til tanken som slo ham i Berlin en tidlig morgen, at «Berlin ikke virker». T-banen kom ikke. «Ett minutt stod det på tavla, men først etter fem minutter kom den slitte gule vogna inn på perrongen.» Merkel hadde skylden. Det er perspektiv over et slikt innslag. Skribenten var nok inspirert av et kritisk spørsmål Anne Will stilte Merkel om togene som ikke gikk i rute. Merkel parerte i vanlig stil: «Om det hjelper, så si at Merkel hadde skylden. Det går ikke inn på meg.» 30. november har DN en kronikk der det hevdes at glansbildet av Merkel er falmet betydelig, og hennes ettermæle er truet. Det har forfatteren neppe belegg for. I den siste såkalte Forsa spørreundersøkelsen i forbindelse med Merkels 70-årsdag svarer 74 prosent at «Merkeltiden» snarere var gode år. Det kan tyde på at noe vesentlig forener Merkel med folket. Hun unnskylder seg ikke for det hun har gjort eller ikke gjort, og det klare flertall klandrer henne ikke. 

Folk flest er mer opptatt av mennesket Merkel enn om hun bærer skylden for togstans og elendige motorveier, ja sågar krig og fred. Hun har betydd svært mye for svært mange. Både i øst og vest. Spesielt for ungdom og kvinner. Det går igjen en Merkel-feber over landet. På en boksignering i en bokhandel i Berlin var køene utenfor enorme. Det var «rockestjerne»-stemning i den lange køen. 

Merkel har sikret seg stor plass i tysk og europeisk historie. Den pidestallen hun står på, vil hun neppe bli revet ned fra. Men debatten om enkelte kostnader ved hennes politikk vil bestå. Det er interessant at samtidig som Merkel knapt vedgår skyld eller feilbeslutninger, legger hun heller ikke direkte skyld på andre politikere, det være seg i egne rekker eller andre. Noen nålestikk får Gerhard Schröder, men han hadde fortjent adskillig flere og skarpere. Hun kritiserte riktignok i disse dager sin etterfølger Scholz for å ha gått til personangrep på avtroppende finansminister fra FDP da denne nylig brøt ut av regjeringen: «Jeg hadde ikke sagt det på den måten. Det krenket kanslerverdigheten.» Samtidig forstod hun at presset på en kansler er enormt, «men er man frustrert er det nok bedre å skrike til veggen enn til kameraet». Folk savner Merkel, og det er lett å forstå.

35 000 bøker ble revet bort de første dagene. Boken er på 735 sider. Til sammenligning er Boris Johnsons memoarer på 725 sider. Sammenligningen stopper der. Hadde Johnson kjent til sideantallet på Merkels bok før han gav ut sin, ville hans ha vært på 736 sider. «Akk disse menn», ville Merkel ha sagt. 

Boken begynner med barndommen og ungdommen i DDR. «Jeg levde et delvis beskyttet liv», skriver Merkel. Man kan spørre seg hvordan det var mulig med en «progressiv» prest som far. Noe av forklaringen på det får man kanskje ved å erfare fra boken at hennes forhold til faren var problematisk, helt til han døde i hennes kanslertid, og at han i motsetning til hennes mor ikke var til stede da hun ble utnevnt til kansler. Beskrivelsen av DDR tiden er noe av det beste ved boken. Igjen avslører hun sitt eget temperament og indre ro. Da noen venninner ringte henne den 9.november 1989 og fortalte at Muren var åpnet og det var mulig å reise over til Vest-Berlin, tok Merkel først badstue før hun gikk over til Vest. Hvorfor gikk du ikke straks over, blir hun spurt. Svaret er at hun alltid den dagen tok badstue. Det er noe beroligende ved dette. Hun bevarte alltid roen, selv i krevende og provoserende møter med Putin.

Klandrer ikke seg selv

Merkel forsvarte i 2022, som nå, sin politikk overfor Russland, og klandrer ikke seg selv for situasjonen i Ukraina, men understreker at Russlands invasjon av Ukraina ikke på noen måte kan rettferdiggjøres. «Det er et objektivt brudd på all internasjonal rett og alt som gjør at vi i Europa kan leve i fred. Hvis vi begynner å gå tilbake gjennom århundrene og diskutere hvilken bit av territorier som skal tilhøre hvem, vil vi bare få krig. Det er ikke et alternativ.» Merkel holder fast på at hun ikke har vært naiv i sin omgang med Russlands president Vladimir Putin. «Diplomati er ikke feil selv om det feiler». «Militær avskrekking er det eneste språket han forstår», sier hun. 

En episode hun tidligere har fortalt om, stammer fra toppmøtet med Putin i 2007 i Sotsji. Ettersom Putin var klar over Merkels skrekk for hunder, tok Putin sin egen hund med til møtet med den tyske kansleren. I Putins øyne gjorde det ham stor, i Merkels gjorde det ham liten. På det samme møtet fortalte Putin henne at sammenbruddet av Sovjetunionen var «den verste hendelsen i det 20. århundre». Merkel svarte at for henne, som vokste opp i det kommunistiske Øst-Tyskland, innebar Berlin murens fall at hun endelig kunne leve livet sitt i frihet. Derav boktittelen.

Hun mener at Putin «hater» den vestlige modellen for demokrati, og ønsker å «ødelegge» EU. Merkel forsvarer sin tidlige motstand mot medlemskap for Ukraina og Georgia i NATO. Hun står ved sin opprinnelige støtte til den russiske gassledningen Nordstream II blant annet med at dersom hun hadde sagt nei til den midt under Minsk-prosessen, vet ingen hva som ville skjedd med den. Merkel nevner også problemer med systemisk korrupsjon i Ukraina som grunn til å blokkere medlemskapet deres den gang. «President Zelenskyj kjempet modig mot korrupsjon, men på den tiden var Ukraina et land styrt av oligarker. Da kan man ikke bare si at i morgen tar vi dere inn i NATO», sier hun. «Det var ikke det Ukraina vi kjenner i dag. Det var et Ukraina som var svært splittet politisk. Det var ikke et stabilt demokrati. Og for å akseptere et land i NATO, og i handlingsplanen for medlemskap, som er den klare forløperen til medlemskap – må en være forberedt på virkelig å ville og kunne forsvare et slikt land hvis det blir angrepet, og medlemskapet må bidra til økt sikkerhet for NATOS andre medlemmer.» 

Merkel mener også at Putin ikke uten videre ville latt en slik prosess gå videre: «Fra hans perspektiv ville det vært en krigserklæring.» Merkel sier at Minsk-avtalen kjøpte ukrainerne viktig tid. «Minsk avtalen ble berømmet, godkjent, og ønsket velkommen av EU. Denne avtalen ble innlemmet i en resolusjon i FNs sikkerhetsråd, og har dermed karakter av folkerett», sier hun. «Den gang brakte den ro og ga Ukraina mye tid, syv år, til å utvikle og styrke seg.» Merkel innrømmer allikevel at det kunne (ikke burde) ha kommet en adskillig hardere reaksjon fra Tyskland på Russlands annektering av Krim i 2014. Ved slutten av kanslerperioden var det klart at Russland beveget seg i retning av åpen konflikt, sier hun. «Jeg klandrer ikke meg selv for å ikke ha prøvd hardt nok», svarer Merkel på et spørsmål om hvor mye mer hun kunne ha gjort for å forhindre en eskalering med Russland. «Jeg prøvde tilstrekkelig. Det er en stor sorg at jeg ikke lyktes».

Hun sier at hun undervurderte mulige konsekvenser av den tyske avhengigheten av russisk gass, men bestrider på en svært spesiell måte at hun burde ha gjort noe annerledes. «Det var min plikt å sikre Tyskland rimelig energi, se hvordan det går nå når vi ikke har det!»

Mange skulle ville mene at hennes energipolitikk viste seg som lite vellykket og vinglende, fra satsing på kjernekraft til et overraskende nei til dette etter atomkatastrofen i Japan. For svak satsing på fornybar energi og manglende forbedringer av veinett og jernbane. Merkel gir ikke uttrykk for særlig ettertanke eller beklagelse på noen punkter. 

Man kan kanskje si at det er synd at hun ikke erkjenner at det objektivt sett muligens kunne ha lønnet seg å handle annerledes både med Minsk-avtalen, Russlands-politikken og gasshandel. I alle fall teoretisk. Merkels stadig tilbakevendende argumentasjon følger lesten «vi vet nå hva det førte til at jeg inntok en viss posisjon, vi vet ikke like sikkert hva som hadde skjedd hvis jeg hadde handlet annerledes». Igjen det rasjonelle mennesket som snakker. Fysikeren. Det var derfor hun valgte fysikk som akademisk fag. Også i diktaturer er fysikkens lover de samme som i demokratier.

Hun savner dem ikke

Det er litt synd at det for de spesielt interesserte ikke fremkommer særlig mye nytt i boken. Det meste hun skriver om er kjent i en eller annen form. Her er ingen «breaking news». Vi møter gjennomgående i boken en Merkel vi kjenner, rasjonell mer enn emosjonell. Hun presenterer seg som den hun var, kriseforvalteren. Ikke den som bringer inn de store nye vyer og eksperimenter. Forvalter mer enn nyskaper. Ikke de store tanker, men svært mange forståelige og jordnære. 

I innvandringspolitikken gir hun ikke ved dørene. Hun forsvarer sin beslutning om å åpne grensene fra Ungarn over Østerrike i 2015 og ikke stenge for flyktningestrømmen. «Jeg følte at jeg ellers ville gjort alle søndagstalene til skamme, der vi snakker varmt om Europas verdier og menneskeverd». Hennes uttrykk «Wir schaffen das», vi klarer det, endret med ett det politiske bildet i Tyskland. Hun blir spurt om det var så klokt å fremstå på avisbilder smilende sammen med flyktninger, mens tusenvis av dem strømmet til landet.» Var ikke det unødvendig oppmuntrende», spør Der Spiegel. Merkels svar er at «man har forstått lite om hva som driver mennesker på flukt om man tror at et fotografi av en vennlig tysk kansler er drivkraften». Igjen. Sunn fornuft, vil mange hevde. Andre vil mene at hun med dette skapte grobunn for AfD, Alternativ for Tyskland. Hun sier at hun synes at dagens innvandringspolitikk er på sin plass og at grensekontroller synes å ha en virkning.

I omtalen av sitt første møte med president Trump og forholdet til ham skriver hun først om det berømte ikke-håndtrykket mellom de to i Det ovale kontor. Trump ville ikke ta henne i hånden mens fotografene var til stede, og Merkel, som ikke forstod det var bevisst, visket til ham at «de ønsker at vi tar hverandre i hånden». Med ett forstod hun at han ikke ville, og hvorfor. «Trump ville alltid skape en situasjon der han utad fremstod som sterkere enn deg.» 

I boken gir hun uttrykk for håp om at Kamela Harris vinner presidentvalget. Boken gikk i trykken kort tid før valget, og det å makulere 50 000 eksemplarer for å legge inn noen ferske linjer om Trump tror jeg ikke hun syntes var verdt det. Hun er ferdig med ham. Det er ikke Tyskland og Europa.

Hun blir spurt om hun anser sin etterfølger som CDU-leder, Friedrich Merz, som en egnet kansler. Det svarer hun ikke på direkte, men sier «at han først må føre en valgkamp der han beviser det». Det følges opp med nok et nålestikk. «Den som blir Kanslerkandidat bør ha visse egenskaper som gjør ham eller henne egnet til det». Hun levner liten tvil om at hun anser at Merz ikke har det. Til seremonien hos forbundspresidenten i sommer da hun fikk Storkorset av Den tyske fortjenesteorden tildelt av presidenten, inviterte hun ingen fra CDU partisentralen. Hun er ferdig med dem. Hun savner dem neppe.

Ærgjerrig

Det som imponerer meg mest med boken og intervjuene, er hvordan Merkel står for det hun har gjort, og ikke unnskylder seg. Hun bortforklarer heller ikke. Det er Merkel «pure». Hun er fortsatt populær i Tyskland, enormt mye mer populær enn etterfølgeren kansler Scholz og sin egen etterfølger som CDU-leder Merz. Det går en rød tråd gjennom boken: Merkels personlighet. Den synes ikke å ha endret seg siden hun var pike i DDR. Karakteristikker som beskjeden, likefrem, stabil, tilbakeholdende, søkende og tålmodig, ikke forfengelig, ikke maktsyk, en tjener av folket. Det er ikke lett å finne noen av dagens toppolitikere i Europa som kan få slike merkelapper. Det er kanskje derfor hun savnes av så mange.

Forestillingen i teateret, og de utallige intervjuene med Merkel, åpenbarte imidlertid det selvsagte: Merkel er og har alltid vært en «maktperson». Hun har søkt makt og tatt den. Hun er ingen «pusekatt». Det var da hun ble spurt om ikke ærgjerrighet passet til å karakterisere henne, nølte hun noen sekunder før hun nærmest smilende sa ja. «Politikk er som sport, du må være opptatt av å være best for å vinne.» 

Det er en annen karakteristikk som går igjen i bokanmeldelsene. Merkel som rollemodell for ungdommen og for kvinner. Dagens politikere har vanskelig for å nå frem til de to kategoriene. Merkel var og er ingen feminist. Det har hun sagt flere ganger, men hun har alltid vært opptatt av kvinners rettigheter og situasjon. Hun brakte sterke kvinner inn i sine regjeringer. Den fremste av dem, som Ursula von der Leyen, har endt opp som leder av EU-kommisjonen. 

Angela Merkel sier at hennes bok ikke er for historikerne, men for at mennesker i Tyskland kan forstå og kjenne seg igjen. Det tror jeg de gjør. Avstanden til politikerne er blitt større etter hvert. Fremtiden er ikke så lys som den var, selv om det ville være urettferdig å skylde alt dette på politikerne. Stemningen er der likevel. Store kriser, krig i Europa og en økonomi i resesjon. Trump tilbake i Det hvite hus. 

Merkel kjente Russland godt

Man kan selvsagt si mye, også kritisk, om Angela Merkels Russlands-politikk. Det mest kritiske var kanskje at hun, om enn motvillig, gjorde Tyskland så avhengig av russisk gass. Hun bærer tilgivelig ansvar for det, mens forgjengeren, sosialdemokraten Gerhard Schröder, bærer utilgivelig skyld. Avhengigheten av Russland ble sementert under hans tid. Merkel burde imidlertid ha forstått at samtidig slutt på kjernekraft og økt satsing på gass bare ville øke avhengigheten av Russland energipolitisk til bristepunktet. Putin så tidlig hvor sårbart Tyskland var blitt. Hun sier derimot at det den gang, med skrittvis avvikling av kjernekraft og kullkraft, var nødvendig å opprettholde gassimporten. «Det var rasjonelt og basert på fakta den gang». «Selv under den kalde krigen opprettholdt Sovjetunionen sin energieksport til Vest-Tyskland.» «Jeg trodde aldri at handel ville føre til politisk endring i særlig grad, men at handel i seg selv ville bedre forbindelsene.»

Allerede i 2014 etter anneksjonen av Krim ytret Merkel bekymring over avhengigheten av russisk gass. Den uroen økte gradvis til 2018 og hun var opptatt av om ikke Statoil kunne øke sin gasseksport til Tyskland, noe hun etter hvert forstod ikke var fysisk mulig i særlig grad. For Statoil var det viktig at ikke kansleren eller den tyske regjering uttrykte tvil om fortsatt stor satsing på gass, og tyske næringslivsjournalister ble invitert til Norge av Statoil for å få frem at «Norge er et politisk stabilt og demokratisk land der volum og pris fastsettes kommersielt, ikke politisk». En annen del av hovedbudskapet var at «Norge kan levere gass i lang fremtid, «tross alt ligger fortsatt to tredjedeler av de norske gassreservene urørt under havbunnen». Enhver får ha sin mening om siste del av dette budskapet, og hvorfor det ble utformet på den måten.

Merkel kjente Russland bedre enn noen annen tysk og europeisk politiker. Hun vokste opp i samme type korrupte politiske system der løgn ofte ble fremstilt som sannhet, og der tenkende mennesker forstod det. De tilpasset seg løgnen, levde med den når nødvendig, men gjorde ikke alltid løgnen til sin egen.

Utenriksminister Baerbock, som jeg har stor sans for, utbrøt i sin tid «jeg ble løyet for i Moskva». Hun virket oppriktig krenket. Det ville Aldri Merkel ha blitt. Putin har gjort vestens krenkelser til grunnlaget for sin politikk. Merkel la realisme til grunn for sin.

Et interessant spørsmål er om Putin ville ha gjort det han nå har gjort om Merkel fortsatt hadde vært kansler? Som de fleste spørsmål disse dager har vi ikke noe entydig svar. Mitt svar er at Putin kanskje ville ha tenkt seg om en ekstra gang. Han hadde respekt for henne, noe som nok kan skyldes hennes genuine interesse, respekt og sympati for Russland og det russiske folk. Hun valgte russisk i skolen, reiste til Moskva som ung for å oppleve historien og kulturen, en interesse hun alltid har vist og alltid har gitt uttrykk for. Dette oppfattet Putin som genuin respekt, noe han aldri har sett hos andre vestlige politikere, heller ikke tyske. Gerhard Schröder er egentlig ikke noe unntak. Han underkastet seg etter sin kanslertid Putin, og solgte seg ut av tysk politikk. For alltid.

Willy Brandt og Helmut Schmidt, Helmut Kohl og egentlig også Gerhard Schrøder følte skyld og skam for Tysklands mørke historiske skygger i møtet med Russland. Men hos Merkel ble dette supplert med en positiv opplevelse av de andre sider ved Russland enn de politiske. Dette merket Putin seg. Like før hun gikk av som kansler i 2021, ble hun invitert til Moskva til en storslagen avskjedsseremoni. Det var hennes 21 besøk til Moskva som kansler. Det ble det kjøligste. En mer selvsikker Putin enn noen gang takket henne med ordene «Vi russere har meget stor respekt for Deres innsats». Det viste seg kanskje et kaldt smil på hans lepper. Merkel stod ved hans side uten å røre en mine.

I det lukkede rom tror jeg at hun for noen dager siden lot seg hisse opp da Putin fortalte russisk presse at han tok til seg Merkels kritikk av at han hadde tatt med sin hund til møtet med henne: «Hadde jeg visst noe om hennes hundeskrekk hadde jeg selvsagt aldri gjort det.» Nok en gang en bevisst løgn og en gjennomtenkt provokasjon. Mens Putins Russland fører angrepskrig og dreper ti tusener av egne og ukrainske soldater og utallige sivile, koster han på seg en spøk. Det er bittert alvor.

Norges-vennen

Det å høre Angela Merkel, lese hennes bok og flere intervjuer, vekker gode minner fra de mange møter Jens Stoltenberg og Angela Merkel hadde gjennom syv år. Vi embetsmenn pleide innledningsvis å stå sammen med de tyske kollegene i forbundskanslerens lunsjrom i det imponerende Kanslerkontoret i Berlin, mens vi ventet på at møtet mellom de to skulle begynne. De unnet seg først en fortrolig og personlig samtale alene sammen på altanen. De kjente hverandre fra år tilbake. Fra tallrike møter i Berlin, fra åpningen av Operaen i Oslo. Fra Merkels telefonsamtale etter Utøya. Det var lett å se at de trives godt i hverandres selskap. Møtene var saklige og oppriktige. Tillitsfulle og ikke uten humor. Merkel er slagferdig og spøker gjerne, men demper seg utad.

Gjennom sitt nære og tillitsfulle forhold til kansleren gjorde Stoltenberg Norge utenrikspolitisk større. Økonomisk sterkere. Store land teller mer enn små. Det er en utenrikspolitisk naturlov, men rundt bordet i Berlin, NATO eller i FN kan hvem du er, bety like mye som hvem du representerer. En statsminister som er respektert, kunnskapsrik og populær, kan ha stor personlig innflytelse, selv om han eller hun representerer et lite land. Omvendt kan en representant for et stort land som vet å trekke inn de mindre, oppnå mye. Slik var det med Stoltenberg og Merkel. Slik ble det med Erna Solberg. De løftet hverandre opp og frem. Tyskland er blitt Norges viktigste samarbeidspartner i Europa, og Tyskland er viktigst i Europa. 

Som ambassadør i Berlin i 7 år opplevde jeg Merkel som en stor og engasjert venn av Norge. Jens Stoltenberg var kanslerens klare valg til stillingen som generalsekretær i NATO. Forholdet mellom de to var tett og tillitsfullt. Det samme kan sies om Merkels forhold til Erna Solberg. De gikk også godt sammen. 

Merkel ga seg før hun måtte. Mer enn 16 år i ledelsen av Tyskland og Europa er mye. Etter at Merkel gikk av, spurte ifølge pressen en tenåringspike sin mor om også menn kunne bli kanslere. Svaret ble ja. Under tvil. Fortsatt får vi vel la tvilen komme etterfølgerne til gode. 

Det jeg har skrevet etterlater et inntrykk av at Merkel sjelden innrømmer feil. Det er riktig. Samtidig må jeg tilføye at det dels kan ha sammenheng med at hun heller ikke ønsker å kritisere andre. Hun sa i Teateret at «jeg har ikke etterlatt meg det perfekte Tyskland, men det er mange faktorer som er årsaken til det». I det ligger at hun sannelig ikke regjerte alene, men enten med Fridemokratene eller Sosialdemokratene. I den økonomiske politikken kunne hun nok lett ha skjøvet Fridemokratene foran seg i kritikken. I utenrikspolitikken og ikke minst Russlands-politikken kunne hun skyldt på Sosialdemokratene. I motsetning til Merkel har «hennes» mangeårige sosialdemokratiske utenriksminister, nåværende president, Frank Walter Steinmeier innrømmet at han tok feil av Putin og burde ha sett det Russland som kom. Skal man innrømme skyld, bør den nok fordeles mellom Merkel og sosialdemokratene. Hun er stor nok til ikke å gjøre det. Der hun får mest kritikk, for håndteringen av Russland, er hun også i godt selskap i Europa. De i Tyskland som ville redusere avhengigheten av gass, gjorde det av miljøpolitiske grunner. Tysk industri gjorde alt de kunne for å sikre seg mer gass. Det har Norge tjent godt på.

Merkels snuoperasjon i kjernekraftsaken kom etter atomulykken i Japan. «Jeg tror ikke at vi er bedre enn japanerne til å sikre kjernekraftanlegg, og den sjansen tar jeg uansett ikke.» Hun viste ved en anledning frem et kart over Tyskland der alle kjernekraftanlegg var tegnet inn med ulike sirkler rundt seg merket med antallet mennesker som kunne bli berørt av en alvorlig nedsmelting. Nok en ganske rasjonell Merkel. 

Selvbiografier kan deles inn i enkle kategorier. Den belærende, den selvforherligende, den narsissistiske eller den pliktoppfyllende. Merkels bok tilhører sistnevnte.

I et av intervjuene blir Merkel spurt om hva hun mener om at lederne for de tre regjeringspartiene Sosialdemokratene, De Grønne og Fridemokratene ikke klarte å bli enige om å fortsette i regjering, og det blir nyvalg midt i en kritisk periode for Tyskland, Europa og verden. Merkel svarer «Akk ja, disse mennene». Det bor kanskje en feminist i henne tross alt.

Kjøp boken, helst på tysk. Den er delvis for politiske nerder, men den fortjener å leses av alle.