En åpen og inkluderende nasjonalisme

På hundreårsdagen for første verdenskrigs slutt holdt den franske presidenten Emmanuel Macron en tale der han, mens Donald Trump hørte på, tok et oppgjør med nasjonalismen. Dette var selvsagt knyttet til jubileet, men det var også åpenbart en kommentar til Donald Trumps omfavnelse av nasjonalismen, symbolisert i slagordet «America First», og til Macrons hjemlige nasjonalister i Nasjonal Samling (tidligere Nasjonal Front).

Macron forsøkte å trekke et skille mellom den gode patriotismen og den onde nasjonalismen:

«I de mørke timene var denne visjonen av Frankrike som en sjenerøs nasjon, Frankrike som et prosjekt, et Frankrike som fremmet universelle verdier, det eksakt motsatte av egotismen til et folk som bare tar seg av sine egne interesser, fordi patriotisme er det stikk motsatte av nasjonalisme: nasjonalisme er et svik mot den. Ved å si «våre interesser først, og hvem bryr se om resten» så visker du ut det som er mest verdifullt ved vår nasjon, det som gjør den levende, det som leder den til storhet og det som er viktigst: dens moralske verdier».

To dager etter Macrons tale holdt Angela Merkel en annen tale, der hun slo fast at «Nasjonalisme og egoisme må aldri gis en sjanse til å blomstre igjen i Europa. Toleranse og solidaritet er vår fremtid.”

Å se Frankrike som et idébasert fellesskap er ikke noe nytt. Blant annet Charles de Gaulle snakket om det. Den universelle menneskerettighetstanken kan knyttes til en positiv tolkning av den franske revolusjonen – da legger vi giljotinen til side for et øyeblikk.

Som Economist skrev i november 2016 – Napoleons armé marsjerte ikke bare for Frankrike, men for frihet, likhet og brorskap. Men den var også med på å utløse en nasjonalistisk bølge i de landene armeen marsjerte gjennom, da den gamle orden ble skjøvet til side. Tyske armeer derimot, marsjerte senere for das Volk og Lebensraum. Så kan man spørre seg om de erobrede folk var like oppmerksom på forskjellen.

Frankrike ble samlet på slutten av 1400-tallet, men nasjonalismen er egentlig ikke særlig gammel i store deler Europa. Tyskland og Italia ble først samlet på 1860- og 70-tallet, og store deler av Øst-Europa hadde vært en del av multinasjonale imperier – det habsburgske, det russiske og det osmanske.

Det som ga identitet var gjerne sted, slekt, religion, historie – Blut und Boden, og rundt dette ble den fremvoksende nasjonalismen gjerne konstruert. Nasjonalismen vokste, som i Norge, frem rundt et krav om nasjonal selvråderett, altså at nordmenn, slovaker og tsjekker skulle styre seg selv, og ikke bli styrt av andre makter.

Trumps anti-globalisme

På et valgmøte i Houston tre uker før Macrons tale, den 22. oktober, hadde Donald Trump eksplisitt omfavnet nasjonalisme-begrepet:

«En globalist er en person som ønsker at kloden skal gjøre det bra, og ærlig talt, ikke bryr seg om vårt land så mye. Og vet dere hva: Vi kan ikke ha det slik. Dere vet de har et ord – det er på en måte blitt gammeldags – det heter en nasjonalist. Og jeg sier, virkelig, vi skal ikke bruke det ordet? Vet dere hva jeg er? Jeg er en nasjonalist, OK? Jeg er en nasjonalist. Nasjonalist. Ingenting galt. Bruk det ordet. Bruk det ordet.»

I sin tale til FNs hovedforsamling i september 2018 var han inne på samme tema, men brukte den gangen uttrykket «patriotisme»:

«Vi avviser den globalistiske ideologien og vi omfavner den patriotiske ideologien».

Utover kjærlighet til nasjonen og nasjonal uavhengighet er det videre i talen vanskelig å få noe klart grep om hva Trump legger i begrepet, men han snakket om «et folk bundet sammen av en delt historie».

Patrioter og nasjonalistsvin

Hva ligger egentlig i disse begrepene? For er det ikke slik at den enes gode patriot er den andres farlige nasjonalist?

Patriotisme brukes gjerne om kjærlighet og lojalitet til eget land, og har en positiv klang. Nasjonalisme oppfattes av mange som mer negativt, som aggressiv sjåvinisme, men er langt fra entydig og brukes om svært mange fenomener.

Da andre verdenskrig sluttet i Europa i mai 1945, skrev George Orwell om dette i essayet Notes on Nationalism:

«Med ‘patriotisme’ mener jeg hengivenhet til et spesielt sted og en spesiell levemåte, som man mener er den beste i verden, men ikke har noe ønske om å påtvinge andre. Patriotisme er i sin natur defensiv, både militært og kulturelt. Nasjonalisme er på den annen side umulig å skille fra viljen til makt. Det varige formålet til enhver nasjonalist er å sikre mer makt og mer prestisje, ikke for seg selv, men for den nasjonen eller andre enheten som han har valgt å drukne sin egen individualitet i.»

Men denne distinksjonen er åpenbart farget av sin tid, og Orwells fokus på fascismens territorielle ekspansjon. Hadde han sagt det samme om vår tid, kunne man lest utsagnet som et forsvar av kulturkonservativ innvandringsskepsis.

Nasjonalisme som fellesskap

At nasjonalisme ikke må ha et høyrepopulistisk innhold, heller ikke i USA, viste president Obama i en tale i 2011. Han henviste til president Theodore Roosevelt, mer enn hundre år tidligere:

«Vi tror fremdeles på at dette bør være et sted der du kan lykkes dersom du forsøker. Og vi tror fremdeles, med ordene til mannen som oppfordret til en Ny Nasjonalisme for alle disse årene siden: 'Den fundamentale regelen i vårt nasjonale liv', sa han, 'regelen som danner grunnlaget for alle andre – er at i det store bildet, og på lang sikt, vil vi gå opp eller ned sammen'».

I denne forståelsen betyr nasjonalisme fellesskap og felles skjebne.

Vi er ikke opptatt av om dette er sant eller ikke, men at fortellingene fungerer som effektive myter som gir landet særpreg og identitet.

Reagan var en annen president som var opptatt av å gjøre “America Great Again”, etter mismotet som hadde preget Carters siste år på 1970-tallet. Hans nasjonalisme ligner lite på Trumps. I sin avskjedstale fra januar 1989 har han mye relevant å si, blant annet dette.

«Jeg har snakket om den skinnende byen hele mitt politiske liv, men jeg er ikke sikker på at jeg noen gang har kommunisert hva jeg så for meg da jeg sa det. Men i mitt hode var det en høy, stolt by bygd på fjell sterkere enn havet, værbitt, velsignet av Gud og myldrende av folk av alle slag, som levde i harmoni og fred; en by med åpne havner som summet av forretninger og kreativitet. Og dersom det måtte være bymurer, skulle murene ha dører, og dørene være åpne for alle med vilje og hjerte til å komme dit.»

Nasjonalistisk smeltedigel

Reagans formulering peker på en patriotisme – eller nasjonalisme? – som hverken er preget av tørst etter makt eller er redd for at nye mennesker kommer inn. Den fremstår som mindre kulturelt defensiv enn Orwells beskrivelse av patriotismen – selv om man kanskje kunne si at den «way of life» Reagan ville bevare, nettopp er smeltedigelen.  

Trumps «patriotisme» er bygget på en felles fortid, snarere enn en felles skjebne – røtter, ikke føtter. Implisitt eller eksplisitt er dette en etnisk basert nasjonalisme. Men USA er en ny nasjon, med kort historie.

Og et annet viktig særpreg er at landet fra starten av, når vi hopper over indianerne som bodde der fra før, er en innvandrernasjon – et sted folk alltid har kommet til av fri vilje (igjen med et viktig unntak for afrikanske slaver). Andelen av befolkningen som i dag er født av foreldre født i utlandet er riktignok ikke vesensforskjellig fra Europa; den store forskjellen finner vi ved å gå fire–fem generasjoner eller mer tilbake, der langt flere i USA er innvandrere enn i Europa.

Det preger fremdeles mange amerikaneres oppfatning av seg selv. Selv om landet ikke alltid har vært like åpent i praksis, gir Reagans visjon gjenklang – åpent for alle med vilje og hjerte til å komme dit, for alle slags mennesker som deler den amerikanske ideen. Trump forsøker å bygge murer, Reagan gjennomførte det største amnestiet for ulovlige innvandrere i landets historie.

Reagan snakket mange ganger om at det var lett å bli amerikaner – det er bare å komme til USA (fortrinnsvis på lovlig måte) og slutte seg til de amerikanske ideene – det amerikanske etos. Dette i kontrast til for eksempel japanere og franskmenn, som han mente var noe man ble født som. Som vi har sett er mange franskmenn uenige i det.

Nasjonalisme som konstruksjon

Et slikt nasjonalt etos, som man kan slutte seg til, i motsetning til rase, stamme, genetisk opphav – hvor kommer det fra? USA er i høy grad idébasert, gjennom en uavhengighetskrig og grunnlov utformet av det vi i dag kanskje ville kalle liberale eliter. (Vortene kjenner alle til – den amerikanske ideen ble konstruert av hvite menn, mange av dem slaveeiere og i all hovedsak med bakgrunn fra England).

Viktigere enn begrepenes opphav og historiske innhold er hva vi fyller dem med i dag.

Men den har også en bred folkelig basis gjennom fortellingene om hvordan amerikanerne brøt nytt land (frontier society), om å stole på seg selv og privat initiativ fremfor staten, om at USA er et land der alle kan lykkes og din bakgrunn ikke er så viktig. Vi er ikke opptatt av om dette er sant eller ikke, men at fortellingene fungerer som effektive myter som gir landet særpreg og identitet.

Mange europeiske stater sprang frem etter USAs uavhengighet, og nasjonalismen de bygger på, var også konstruert, eller kanskje vi skal si destillert av nasjonale eliter – men denne nasjonale fortellingen hadde i motsetning til i USA dype historiske røtter, knyttet til geografisk plassering.

Konstruktiv eller destruktiv

Jeg spøkte innledningsvis med karikaturer der min patriotisme er god, din nasjonalisme ond, men begrepene er ikke lette å skille fra hverandre. Motivasjonen for dem som forsøker å trekke et slikt skille, er å redde en god og utbredt følelse, det å sette pris på sitt land, fra misbruk i aggressiv og destruktiv tjeneste.

Men istedenfor å sette dem opp mot hverandre tror jeg det er mer fruktbart å se nasjonalismen som noe som kan ta en rekke ulike både positive og negative retninger. Og når utslagene forekommer oss positive, da kaller vi det for patriotisme.

Reagan og de fleste amerikanere tilbyr en åpen nasjonalisme, der nyankomne ganske enkelt kan bli, og blir akseptert som, amerikanere.

Viktigere enn begrepenes opphav og historiske innhold er hva vi fyller dem med i dag, men vi kan heller ikke starte fra et nullpunkt og se bort fra historien. La meg derfor forsøke å finne noen elementer i en positiv forståelse av nasjonalisme (patriotisme).

I Norge, som har liten makt i verden utover å dele ut penger til gode formål, og er helt avhengig av handel med andre og militær beskyttelse gjennom allianse med sterkere land, handler nasjonalismedebatten først og fremst om møtet med utlendinger som har kommet til oss – om innvandring, integrering og assimilering.

Det norske

Reagan og de fleste amerikanere tilbyr en åpen nasjonalisme, der nyankomne ganske enkelt kan bli, og blir akseptert som, amerikanere. I Norge er det mange som mener at innvandrere ikke kan bli norske, heller ikke ved å slå røtter her over flere generasjoner.

Men hva mener vi egentlig med å «bli norsk», og hva betyr det å «elske Norge»?

USA har et sterkt nasjonalt etos – noe å slutte seg til for «de andre». Riktignok er det mange bindestreks-amerikanere, men vekten er nesten alltid på amerikaner. Senator Kamala Harris, som kan bli USAs neste president, omtaler seg for eksempel konsekvent som amerikaner, ikke indisk-amerikaner, eller jamaikansk-amerikaner, etter sine foreldre som innvandret på 1960-tallet.

Når vi leter etter «norske verdier» lager vi gjerne en liste som egentlig dreier seg om ideelt sett universelle verdier, i realiteten vestlige verdier: Demokrati, likestilling, ytrings- og trosfrihet, toleranse og lignende. De er altså ikke spesifikt norske, men kan like gjerne kalles franske eller amerikanske. Man kan si at også det amerikanske etos handler om universelle verdier, men amerikanere flest ser på dem som spesifikt amerikanske.

Hvor stabile er nå disse verdiene? For noen generasjoner siden ville nordmenn flest oppfatte seg som nøysomme og arbeidsomme. Det er tvilsomt om vi kan si det samme i dag.

Uansett opphav er jeg enig i at vi skal forlange at de som kommer til vårt land og vil bo her, bør slutte seg til disse verdiene. Det må være helt legitimt å si at «i Norge slår vi ikke barn og kvinner», selv om vi ikke skal mange generasjoner bakover før særlig det første var like «norsk» som geitosten.

Norske verdier er ikke mine

Så kan vi kanskje putte på noe vi oppfatter som spesifikt norsk, på toppen av det vestlige: Støtte til en omfattende velferdsstat og «den norske modellen», egalitære verdier, nærhet til naturen. Men her kommer vi fort borti mange problemer. Dette er politisk ladede verdier, som en god del av oss faktisk ikke deler. Mange, langt inn i Høyre, er enige i at «vi er alle sosialdemokrater». Mange av oss er det ikke.

Jeg er glad for at Gerhardsens konforme og gjennomregulerte Norge, som nostalgikere på venstresiden lengter tilbake til, er erstattet med et mer individualistisk Norge. Jeg setter pris på noe av den norske flate strukturen, men misliker den når den slår ut i misunnelse og Jantelov. Jeg foretrekker å være på restaurant eller museum i en italiensk eller fransk by fremfor fot- eller skitur i den norske fjellheimen.

Og hvor stabile er nå disse verdiene? For noen generasjoner siden ville nordmenn flest oppfatte seg som nøysomme og arbeidsomme. Det er tvilsomt om vi kan si det samme i dag. Da mine foreldre vokste opp, var kristendommen en naturlig og sentral del av norske verdier. I dag, og enda mer om en generasjon eller to, er det bare rester igjen.

Jeg tror altså ikke vi kommer særlig langt med disse spesifikke «norske» verdiene. En bedre løsning er å gjøre som amerikanerne og omdøpe de vestlige verdiene til «norske», og inviterer til tilslutning til dem.

Debatten om nasjonalisme er i Norge først og fremst relatert til innvandring. Det handler om utlendinger som kommer til oss.

Ritualer kan hjelpe

Innvandrere har per definisjon ikke de samme røtter som nordmenn som kan føre sin slekt mange generasjoner tilbake. Men kanskje kan det hjelpe på fellesskapsfølelsen å ta del i norske ritualer, selv om det ikke nødvendigvis stikker så dypt: Gå i 17-maitog, men uten fremmede flagg (for øvrig en oppkonstruert konflikt – svært få har noe ønske om det). Lære seg å gå på ski, og å gå tur. Spise taco hver fredag (taco ble servert allerede på Stiklestad). Heie på nordmenn som gjør det bra i utlandet – og de MÅ ikke være idrettsfolk. Det kan også handle om ting man ikke bør gjøre, som for eksempel å ikle seg plagg som markerer avstand (hijab).

Mange vil synes det er krevende, andre at dette er alt for lite. Men jeg tror ikke det er realistisk å skulle bygge et like sterkt etos som det amerikanerne har, der amerikanske jøder ser seg selv som ætlinger av grunnlovsfedrene.

Vi trenger en norsk patriotisme som i Reagans ånd inviterer inn i fellesskapet alle dem som vil slutte seg til det. Vi kan ikke håndtere en betydelig innvandrerbefolkning, som sannsynligvis vil øke ytterligere fremover, dersom norsk nasjonalisme er lukket, basert på fødested, slekt, rase, religion eller andre forhold som det er umulig eller vanskelig å gjøre noe med.

USAs rolle i verden

Debatten om nasjonalisme er i Norge først og fremst relatert til innvandring. Det handler om utlendinger som kommer til oss. Det er det vi tenker på når vi snakker om nasjonalisme, og vi har nesten glemt den siden av nasjonalismen som Orwell reagerte mot: Den militært ekspansive, den egoistisk maktsøkende utenrikspolitikken.

Men nasjonalisme handler også om vårt forhold til utlendinger i utlandet – gjennom handel, alliansebygging, selvråderett og så videre. Det gjelder i Norge – bare tenk hvor mye følelser, nasjonalisme og patriotisme de to EU-avstemningene vakte her, og hvordan Brexit røsker opp i den britiske folkesjela og bringer frem lengsel etter en svunnen tid der Storbritannia var en stormakt. Men i vår tid er kanskje amerikansk nasjonalisme viktigst for oss, siden måten USA forstår og håndterer sin rolle i verden på, har så stor betydning for oss alle. Så la meg avslutte med det.

Også i utenrikspolitikken er det mye sant i Obamas observasjon, at vi går opp eller ned sammen, og i Merkels insistering på at solidaritet er vår fremtid.

Trump vil sette USAs interesser i førersetet – America First. Det er helt naturlig, og alle lands ledere gjør det, selv om Trump mener at hans forgjengere, formodentlig inkludert Reagan, har vært globalister som har satt andre lands interesser, eller verden som helhet, foran USA. Det springende punktet er at Trump ser verden som et nullsumspill, mens den liberale verdensorden er basert på at vi er med i et positiv-sum spill. Ved å samarbeide med og hjelpe andre, skaper vi en bedre verden også for oss selv.

Internasjonale kollektive goder

Globale institusjoner tjener alle aktører, selv om noen bærer en større byrde enn andre. Blant viktige internasjonale kollektive goder er et finanssystem som fungerer, blant annet gjennom en stabil valuta og institusjoner som kan avhjelpe finanskriser, sikring av internasjonal handel gjennom frihandelsavtaler og militær beskyttelse av handelsruter, sikkerhet mot vilkårlig aggresjon fra andre land og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Trump har rett i at USA betaler en uforholdsmessig stor andel av kostnadene, for eksempel gjennom en marine som sikrer verdenshandelen, der det meste er transportert på skip.

USA har vært og er den sentrale leverandøren av disse godene, først og fremst fordi det har vært i landets egen interesse. Selv om landet bare nyter godt av en brøkdel av de fordelene som skapes ved at noen betaler for fellesgodene, er denne brøkdelen i USAs tilfelle stor nok til at det er verdt det. Det er denne vurderingen Trump utfordrer, og det ville berolige andre presidenter som kommer etter ham om Europa og de rikere deler av Asia tok en større del av regningen.

For også i utenrikspolitikken er det mye sant i Obamas observasjon, at vi går opp eller ned sammen, og i Merkels insistering på at solidaritet er vår fremtid.

Artikkelen er hentet fra Minervas papirutgave nr. 1/2019.