Da konservatismen kom til Norge

En gang like før jul 1792 ble det stelt i stand et større middagsselskap i Christiania. Selskapet ble holdt hos traktør Friedrich Thoms, i den såkalte Thomsegården i Tollbodgaten 4. Flere av byens betydeligheter var samlet, og Jess Anker – bror til Peder Anker, som skulle bli Norges første statsminister, og Bernt Anker, landets rikeste mann – var invitert for å beære festen med sitt nærvær.

På dette tidspunktet handlet intelligentsiaens snakk om den pågående franske revolusjonen. Det gjorde den også på førjulsfesten; den franske revolusjonsarméen hadde vunnet et avgjørende slag ved Valmy. Mitchell, den britiske konsulen, åpnet følgelig selskapet med en jakobinsk skål for «frihet, likhet og enighet», noe som umiddelbart fornærmet Jess Anker – hvis lynne unektelig var av det hissige slaget, og som attpåtil hadde rukket å bli noe beruset. Anker fór opp og uttalte at skålen var uforskammet, særlig når det ble gjort i selskap av menn «som elsket sin konge og konstitusjon». Anker kunne tilgi skålen for frihet, men, hoverte han videre over revolusjonens ideer, her i Norge må skålen for enighet byttes ut med en skål for poteter – Mitchell handlet jo selv med poteter.

Men skålen gikk likevel rundt, og Mitchell tok seg da også friheten til å reise seg for å utbringe en ny skål: «Skål for Dumouriez», revolusjonsarmeéns general! Straks begynte noen å synge: «Hver ærlig broder ønsker, Dumouriez må leve».