En utforskning av smerte i skyggen av Holocaust

Smerte kan være så mangt. Den kan manifestere seg fysisk etter en skade. Det er gjerne slik vi tenker om smerte som barn. Et skrubbsår, et beinbrudd, en fotball smelt rett i fleisen. Reaksjonen er gjerne rask og instinktiv: tårene triller, og med tid forsvinner både smerte og gråt. I noen tilfeller sitter vi igjen med arr som minner oss om hendelsen og smerten den påførte oss.

Så blir vi eldre, og en annen type smerte åpner seg i større grad – den psykiske. Sosial utestengelse, misunnelse, avvisning, tvil på seg selv, å miste noen man er glad i. Denne smerten setter også spor. På engelsk snakker man om emotional scars, traumer vi bærer på, men som ikke er synlige for omverden, og som kan prege vår videre tilværelse.

Vi evner også å føle empati med andres smerte. Denne evnen er med oss så å si hele livet, men utvikler seg også med alderen. Små barn kan trøste og blåse på når noen slår seg, eller bli lei seg når en fuglunge faller ut av redet og dør. Hvor mange av oss ble ikke rystet da vi så Bambi for første gang i barndommen? Fetteren min nektet å noensinne se den igjen. Det var for trist da Bambis mor ble skutt av jegere.