Fremmed i verden

En eldre mann stoppet opp, lettet på capsen, satte seg ved siden av meg, begynte å bla i en avis. Det er utrolig, sa han. Er det, sa jeg. – Jeg forstår ikke lenger noe av det som står der. Ikke jeg heller, sa mannen. – Det er absurd alt sammen. Det beste er å holde kjeft, sa jeg.

Bård Torgersens nye roman handler ytre sett om Sigurd Mathiasen, en mann som forlater alt han har, både materielt og menneskelig, for å finne Gud (uvisst av hvilket format, stor eller liten G). Sigurd føler seg fremmed i verden, lite kjennes ekte. Han er tilskuer til sine egne, familien, jobben, alt det konforme. Noe Sigurd har kjent på gjennom store deler av livet.

Sigurd vil ut av verden og inn i en ukjent, kanskje en ny verden. Siden språket bare er avskygninger som låser verden, finner han ut at det beste er å holde kjeft. Sigurd vil bak språket, til urkilden, bak tomheten: «Det sies at i begynnelsen var ordet, men dette er feil, ikke bare det, det er en løgn som ordet sier selv, om seg selv.»

Å holde kjeft fører naturligvis raskt til komplikasjoner. Sigurd underviser på universitetet, og det fungerer ikke så bra når han sitter mutt stille under forelesningene. Han forventer dessuten det samme av studentene. Rekkene tynnes ut, oppsigelsen kommer som bestilt.

Sigurd flytter hjemmefra og inn i en campingbil på universitetets område. En del av studentene beundrer ham og slutter seg til det som ligner en sekt. Det varer ikke lenge før både Sigurd og disiplene hans fordrives ut av syne for akademia. Det bærer inn i skogen og menigheten blir mindre og mindre. Sigurd vil videre. Inn i det autentiske, inn i naturen, skogen, leve på bær, på et absolutt minstemål. Til sult og kulde. Til det «indre», men også til et sted der det er en hårfin grense mellom søken og galskap.

Det finnes typer à la Sigurd i virkeligheten. De som har en fortid på Blindern, husker kanskje huleboeren som holdt til ved T-banen. Han holdt riktignok ikke kjeft, men han hadde definitivt hoppet av både verden og en akademisk karriere, og inn i en temmelig ribbet tilværelse. Det gikk ikke så bra med ham, det må sies.

Så hva med Sigurd?

I NRK P2s Forfatterintervjuer snakket Torgersen om at han vil fortelle noe om verden, at hele synet på at verden er stabil, på at vi, så lenge vi er rasjonelle, kan forvente rasjonelle ting, at dette synet begynner å rakne. Altså at vi begynner å se blindsonene for det rasjonelle verdenssynet. Det har Torgersen åpenbart mye rett i. What to do?

Torgersen åpner for flere muligheter her. For det første det fascinerende, beundringsverdige, ved personer som går «all in», som ikke bryr seg om konformitet, som har mot til å melde seg ut. På den andre siden gir Torgersen oss stadige hint om at det å melde seg ut kommer til en pris. De tingene folk flest setter pris på, er ikke bare ufortjent prisverdige. Familie, trygghet, et hjem (med lys i vinduene). Fellesskap og de pliktene det medfører. Hvor mye er du i verden, hvis du er frakoblet menneskelige relasjoner?

Som leser treffer det meg også at Torgersen gir oss innsyn i noe som kan gå riktig galt. Den som velger å ikke høre på andre, som flykter inn i det rendyrkede subjektive, uten motstand, kan like godt flykte inn i det konspirative, det fanatiske.

Torgersen har skrevet en livsfilosofisk skrøne. I betydningen at Vær stille kan leses som en skrøne (de fleste av oss vil aldri flytte ut i skogen og slutte å snakke), men også som en filosofisk tour de force som du aldri vil komme helt til bunns i. Deler av romanen minner om Erlend Loe i toppform. Men der Loe ofte inntar betrakterrollen, som en forfatter som beskriver veldig rare mennesker, er Torgersen til stede i egen tekst. Han vil fortelle oss noe.

Men hva?

Sigurd den villfarne

Torgersen skriver om en mann som på et vis angrer, men ikke tør, eller ønsker å konfrontere de han tror han har såret. I stedet søker han sitt indre. Bort fra fellesskap og forpliktelser.

Å finne seg sjæl kan være en egosentrisk prosess. Sigurd lar sine barn i stikken. Han plages av å ha vært likegyldig. Sigurd mener nærmest at han tar ansvar ved å melde seg helt ut, at det nettopp er å ta konsekvensene, på et vis. Han vil lære sine studenter/disipler et liv i full frihet, men behandler dem autoritært. Den som snakker, risikerer å bli ostrakert. Derfor gjemmer de seg i skogen for å kunne føre en samtale. Ikke helt ulikt Rousseaus dobbelthet: På den ene siden forestillingen om det frie naturbarnets tilbakekomst, på den andre siden den utilslørte beundringen for en autoritær orden som skulle hamre allmennviljen inn i menneskene. Å «invadere» andres liv byr ham imot, sier han, for så å sende opp fyrverkeri for å få den forlatte konas oppmerksomhet. Det er altså ikke så lett for Sigurd å holde styr på teori og praksis. Hvem mestrer vel det?

Torgersens grublerier er ikke unike. De store spørsmålene, som i ontologien, er på sett og vis de samme i dag, som de var i antikken. Det meste er tenkt, om ikke ferdigtenkt (det var vel Ole Paus som engang sa at Bach hadde skrevet alle sanger). Torgersen skriver om klassisk filosofisk hodebry; om hva vi legger i språket (språket står i veien for den «virkelige» verden), om vi egentlig kan gripe virkeligheten og om det finnes en egentlig mening med tilværelsen. Men Torgersen er ikke jålete eller vanskelig.

I lange drag bærer Vær stille preg av nysgjerrig og interessant bevissthetsstrøm, med hyppige innfall av fornøyelige anekdoter fra (filosofi)historien. Innimellom dukker den mer råe Torgersen opp, med små drypp (bokstavelig talt) av komisk hedonisme og grenseløs uansvarlighet. Bokas fremste kvalitet er likevel at den springer mellom det flyktige og det jordnære. Om lengsel som veksler mellom de to.

Torgersen balanserer mellom det kuriøse og det «dannede», ofte med øye for det merkelige, det komiske.

For eksempel om Johan Sebastian Bach, som levde i sin egen musikalske gudfryktige boble, nesten uanfektet av det verdslige, som gjorde det umulige mulig da han komponerte de vakreste toner (Musikalische Opfer), gitt ham på pur F av den infame og smålige Fredrik Den store av Preussen. Noe av det som kjennetegnet Bach, mener Sigurd (og sikkert også Torgersen), var ikke bare at han trodde på noe som var større en ham selv, men at han forsto hvor viktige pauser og mellomrom (aka stillhet) var i komposisjonene. Fredrik derimot, «trodde på den sunne fornuften, selv om han selvfølgelig, som de fleste som gjør det, var fullstendig irrasjonell ...»

Om Sisyfos-myten (joda, å flytte på stein kan oppleves som meningsfullt) og muligens en del buddhisme (alt er forgjengelig, men ER det det?).

Om Descartes som kludret det hele til: «Hva hvis Jeanne Brochard og Joachim Descartes aldri hadde møtt hverandre, og ikke hadde overgitt seg til lysten en gang på sommeren 1595, da ville de aldri fått sønnen René. Og René ville ikke ha delt opp virkeligheten i en indre og ytre verden. Da kunne aldri min far ha snakket om verden som et urverk.»

Denne samme Descartes som var så bunnløst fortvilet over tapet av sin fem år gamle datter at han fikk bygget en kopi av henne. Han tok «henne/det» med på en sjøreise til Sverige: «... det var flere som påsto at han hadde bygget en ny versjon av henne, mekanisk, det vi ville kalle en robot. Og jo, i en stol satt hun. Skremmende lik et lite menneske. Forferdet tok kapteinen dukka med seg og hev den i sjøen. Og Descartes ville kaste seg ut i bølgene for å redde henne.»

Sånn kan det gå.

Snublesteiner

Å takle livet er ingen enkel oppgave, men for noen er det vanskeligere enn for andre. En gjenganger i litteraturen er den amerikanske teologen Reinhold Niebuhrs sinnsrobønn: «Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.» Niebuhr var en slags realist, og var lite begeistret for det han mente var utopiske og utmattende forestillinger om å knekke kodene i tilværelsen. Skulle jeg gjette, ser ikke Torgersen noen spektakulær motsetning mellom Sigurd Mathiasens smått kaotiske søken og Niebuhrs «realisme». Vi er alle i samme båt (Oh humanity!). Niebuhrs sinnsro er, for å si det forsiktig, lettere sagt enn gjort, noe kaoset i verden understreker.

Kanskje lever vi i den beste av alle verdener? Å være fattig i Vesten i dag er noe helt annet enn å være fattig i Vesten «før i tida». De fleste demokratier har solide institusjoner som skal beskytte oss mot tyranni. I de fleste demokratier har folk flest plenty av ting. Likevel vakler systemene, enn si hele den globale sivilisasjonen. For en utenforstående vil kanskje verden fremstå absurd, der menneskelige behov for mening (Gud?), eller utløp for sinne, overstyrer en pragmatisk og fredelig tilværelse.

Vær stille er ingen nyreligiøs greie. Samtidig ligger det kanskje en slags beskrivelse her, av hvordan for eksempel såkalte nyateister, typer som sverger til den rene fornuft, selv ender opp som irrasjonelle, fordi de ikke helt forstår at mennesket ikke er et rent fornuftsvesen.

På sitt beste er mennesker nysgjerrige, altruistiske skapninger. På sitt verste sager vi med stort begjær over greina vi sitter på. Kant mente at mennesket er en vindskeiv skapning. Hadde vi vært bygningsmateriale ville alle hus vært skakke. Men så er heller ikke rette konstruksjoner det Torgersen er mest interessert i å utforske.

Mennesker vil alltid spørre seg om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei og hva som er meningen med det hele. Store spørsmål, med mange snublesteiner, som har avlet fantastiske grublerier, vidunderlig kunst og selvsagt også fremskritt. Skjønt gudene skal vite at det også har produsert mye rot, mange falske profeter og mye spektakulær grusomhet.

Med mindre kunstig intelligens tar kverken på oss alle, er det ikke så mye moderniteten kan motvirke suget etter mening og sannhet. Hvorvidt Sigurd Mathiasen er et eksempel til etterfølgelse eller ikke, er selvsagt opp til leseren. Torgersen lar oss i alle fall få innblikk i mange snublesteiner. Som så ofte i Torgersens bøker råder tvisynet. Er Sigurd rede til å gi noe tilbake til dem han har forlatt?

Vær stille er preget av tvisyn og filosofisk selvironi. Torgersen selv har drevet feltarbeid som eremitt i skogen, men forvent ikke et slags new-age-oppkok. Leseren (og i alle fall denne leseren), sitter igjen med mange spørsmål mot romanens slutt. Underveis er Sigurd uansett helt ekstremt pratsom. Han mangler altså ikke ord. Han vil bare ikke si dem, og viser vel på den måten at forholdet mellom språk og virkelighet kan pumpes full av metafysikk, men neppe overstiges. Vi tenker og observerer gjennom språkliggjøring og språk kan ikke avlæres. Skaden er skjedd, så å si. Kanskje er søken etter en indre mening like absurd, som livet selv, à la Albert Camus: Et fåfengt, men interessant prosjekt. For uansett hva du gjør og sier, så ender du under torva. Jeg vet ikke, til det er jeg er altfor lite filosofisk anlagt. Jeg liker kanskje Sigurd noe mindre enn det Torgersen gjør selv, men fortellingen er aldeles strålende.