Kjersti Horns Hedda Gabler er Twin Peaks, ikke Fawlty Towers

Den vondeste scenen i Hedda Gabler på Det Norske Teatret er ikke når Hedda Gabler skyter seg. Eller når hun med fryd reagerer på Eilert Løvborgs død.

Det er når hun, fabelaktig spilt av Jae Nyamburah, setter Thea og Eilert opp mot hverandre så den tørrlagte Eilert begir seg ut på den skjebnesvangre festen hos Brack. Da beveger Hedda seg i bakgrunnen, glad, forventningsfull og spent, mens hun ser Thea og Eilert krangle, mens hun gumler på snacks, som om hun var publikum til en underholdningsserie, en såpeopera, som om ingenting av dette var virkelig, som om det bare var et spill i fantasien hennes, et spill der hun selv har makten over menneskeskjebnene, makten til å drive dem akkurat dit hun vil. Om det så skulle være i ulykken, eller i døden.

Og jeg blir var meg selv, oss selv, i publikum, som sitter med en spent letthet og ser Hedda Gabler fristes av det onde, mens vi sitrer og humrer litt, som om det var en lek, et fantasispill, som om ingenting av det er ekte, som om det ikke angår oss.