Tarantino gjør opp status

En ny Tarantino-film er som julaften for meg. Du sitter der med den sitrende følelsen før du pakker opp en gave med knitrende papir, og lurer på hva som er inni. Det er ikke så mye at forventningene er så høye. Jeg har utviklet det samme forholdet til Tarantino som til Woody Allen. Uansett hvilke terningkast anmelderne triller, må jeg se filmene deres okke som.

En av de beste historiefortellerne

Det er nemlig en stund siden Tarantino passerte middagshøyden. Han fikk sitt store gjennombrudd med Reservoir Dogs og Pulp Fiction på 90-tallet, som skapte et før og et etter i moderne filmhistorie. Måten han seksjonerte opp filmene sine på i kapitler, og lekte seg med å bytte om på den kronologiske rekkefølgen, har inspirert mange filmskapere. Kill Bill: Vol. 1 & 2 vil også bli stående igjen som bautaer. Sjelden har et hevnmotiv blitt så vellykket behandla på filmlerretet, med respektfulle nikk til samurai- og spaghettiwestern-sjangeren. For meg står Tarantino igjen som en av de beste historiefortellerne i filmverdenen, med en karakterdrevet handling der dialogen og den gode samtalen er det som løfter filmene.