J. K. Rowling er ikke så fæl som man skal ha det til

Jeg husker godt hvor indignert jeg var i 2009, da Nina Karin Monsen mottok Fritt Ord-prisen.

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven var vedtatt året før, og Monsen representerte dem som hadde tapt krigen og fått enda en bit av sitt verdisyn kastet på historiens skraphaug. Men seieren var ikke nok for 21 år gamle meg: At meninger og utsagn som Monsens kunne hylles med en pris, fremsto som ren galskap. Homoaktivisten Kim Friele valgte å levere tilbake sin pris fra 1978. Hun forklarte til media at det ikke var Monsens motstand mot ekteskapsloven som sådan som lå til grunn, men den sjikanerende måten den konservative filosofen omtalte homofile på.

Jeg delte Frieles oppfatning og tenkte dessuten at prisen kunne skade norske skeive, spesielt unge. Dette ville kunne gjøre det vanskeligere for dem å komme ut av skapet og i verste fall bidra til flere selvmord. Monsens pris ville rett og slett sette unge skeive i fare, tenkte jeg – selv om jeg ikke kan huske å ha formulert akkurat den setningen. Hva denne påstanden baserte seg på, er ikke godt å si – spesielt fordi jeg i dag ikke helt forstår mitt eget fortidige standpunkt, og nå tydeligere er av den oppfatning at man ikke bør kunne kreve å leve i en verden fri for meninger som sårer deg.