Påskekrimanmeldelse: Hvem slaktet Jo Nesbøs «Macbeth»?

Del 1: En sint dolk

Broen holdt de to sidene av hovedstaden på armlengdes avstand over elven i total stillhet. Påskemorgen slukket ikke bare sorgen. Den kvelte også tiltakslysten hos alle de som hadde festet påsken gjennom i byen.

Ingen biler, sykler eller fotgjengere kunne høres. Nysnøen dempet byens lyder. Morgengryet hadde så vidt krøpet over kanten på rekkverket, men allerede badet lyktestolpen midt på broen i et rødlig skjær.

Et par meter over bakken stod en dolk i stolpen. Den gjennomboret et godt lest eksemplar av Jo Nesbøs siste mesterverk «Macbeth». En tilfeldig forbipasserende ble nysgjerrig på oppsatsen. «Er det en dolk jeg ser der, foran meg?» sa han halvt til seg selv, og gikk bort for å sikre seg boken.

«Macbeth» var utsolgt de fleste steder, og på byens bibliotek var ventelisten minst tre måneder lang. Idet den forbipasserende lirket løs dolken, la han merke til at det mellom boken og stolpen hang en skrukket lapp som hadde en eiendommelig duft, lik et persisk teppe som har ligget for lenge i butikken og suget til seg hundrevis blomsteroppsatser. 

Teksten på lappen hadde en gyselig font. Comic Sans. Det måtte være en spøk. Han lot øynene gli over, stoppet og måtte lese nøyere en gang til for å tro det han så. Nei, dette var ingen spøk. 

Den tilfeldige forbipasserende gispet da han hadde kommet til utropstegnet for andre gang. Han så seg rundt. Det var ingenting bemerkelsesverdig på broen, annet enn fotsporene til vedkommende som hadde gått bort til stolpen, gjort ugjerningen, og forsvunnet tilbake til vestkanten.

Han så seg rundt igjen, uten helt å vite hvorfor. Han selv var jo en helt vanlig tilfeldig forbipasserende. All sannsynlighet tilsa at han uansett snart, i en alder av to og nitti, forsvant fra historien. Men her var definitivt noen i trøbbel. Man slakter ikke en Nesbø-bok ustraffet.