Julen til tross: Nationaltheatrets Scrooge fortjener ikke full tilgivelse og oppreisning

Når Nationaltheatret nå setter opp En julefortelling av Charles Dickens, opprinnelig publisert i 1843, skjer det med en viktig modifikasjon: Dette er ikke Dickens’ originaltekst (selvfølgelig, det var en kortroman), men Jack Thornes adaptasjon for The Old Vic i London fra 2017.

Og det gikk et sukk gjennom meg da det på scenen blir klart hva Ebenezer Scrooges forretninger har ført til: Han har lånt ut penger og vært nådeløs med tilbakebetalingene og konkursene dersom betalingene uteble – og han var like nådeløs da Fezziwig, faren til hans tidligere elskede Isabelle, ikke kunne betale avdragene. «Døde Fezziwig på grunn av meg?» Scrooge spør Ånden av nåtidens jul, som vil ha ham til å forstå at han har «blod på hendene». 

Selv om dette ikke skjer i Dickens’ original, er utgangspunktet det samme som hos Dickens: Scrooge er en gammel, rik gjerrigknark som er ondskapsfull mot sine låntagere, sin familie og sine ansatte. Og han hater julen. Julen nærmer seg, og han blir fra seg av sinne hvis noen sier god jul eller synger julesanger. Scrooge er i klassisk fortellingsforstand et monster: Han ødelegger omgivelsene, forpester byen, ødelegger for sine medmennesker – og han hjelper ingen. Og i Nationaltheatrets versjon – Jack Thornes adaptasjon – er han enda verre.