Kunstanmeldelse: Sylkvasse sting

Da jeg var liten, fikk jeg høre eventyr om Stallo fra farfaren min. Stallo var, slik jeg husker ham, et monster eller en kjempe, enda skumlere enn et troll, som likte særlig godt å spise barn. Heldigvis endte eventyrene alltid med at Stallo ble brutalt drept, klubbet i hjel eller druknet. Jeg var vettskremt; både av den skumle kjempen og den brutale døden han møtte. Men det var også noe mer over eventyrene, noe unheimlich, en overhengende trussel som alltid lurte i bakgrunnen. Dette er lenge siden og vagt i hukommelsen, jeg husker det mer som en følelse: frykt for hva som lurer der ute, for bjørner og ulver og andre skumle skikkelser i natta. 

Det er denne verden jeg føler jeg møter igjen i Britta Marakatt-Labbas utstilling «Sylkvasse sting» på Nasjonalmuseet. Dette er den hittil største utstillingen av hennes verker, og det er også første gang Nasjonalmuseet har en separatutstilling om en samisk kunstner. Det er jo på tide på et nasjonalmuseum i et land med samisk befolkning og historie, og det gjøres også et poeng ut av at Marakatt-Labba er en samisk, ikke svensk eller norsk, kunstner: hun er født i Sápmi, står det. Det gir også mening å understreke dette, for selv om hun er født i svensk Sápmi kommer hun fra en reindriftsfamilie som har flyttet seg med reinflokken på tvers av den svensk-norske grensen. 

Og forflytning og bevegelse er temaer som går igjen i hennes kunstverk – i negativ og positiv forstand. Hovedtyngden av verkene er broderier, der følelsen av det organiske og bevegelige kommer tydelig til sin rett. I broderiene ser vi reinflokker, sleder, dyr som løper, dyr og mennesker som forvandler seg, grenser som hviskes ut – med andre ord, den konstante bevegelsen som ligger som en grunnstein i livene til reindriftssamene. Men verkene viser også forflytning i negativ forstand i billedliggjøringen av fordrivelse som samene har vært utsatt for fra storsamfunnene som har truet deres eksistens de siste århundrene.