Hvorfor Kafka har lært meg å bli forbanna når noen vil likedele foreldrepermisjonen

Når Nationaltheatret nå setter opp Prosessen av Franz Kafka, er det med en slags intertekstuell humor: Kathrine Thorborg Johansen, som spiller Gro i Makta, spiller her Josef K, som møter sin undergang i en forvirret kamp mot nettopp makta.

Prosessen er en av de underligste historiene jeg vet om. På overflaten er den en enkel variant av en slags dannelsesfortelling: Når Josef K en dag blir arrestert, er han fullstendig overbevist om sin egen uskyld. Så, i løpet av romanen, skjer det en utvikling, det må det gjøre, for til slutt er det som om han velger sin egen dom og henrettelse.

Så er det bare det, da, at bak overflaten skjuler det seg lag på lag uendelig. Man blir aldri ferdig med tolkningen, og det er som om dette er hovedpoenget. «Hver eneste setning sier: tolk meg. Men ingen av setningene tåler å bli tolket», mente visst filosofen Theodor W. Adorno.