Konflikt i fredsprosjektet EU

EU er i dag preget av utfordringer på løpende bånd. Den såkalte flyktningkrisen, Brexit, store økonomiske problemer og fremveksten av populistiske partier innad i viktige medlemsland er blant de største truslene EU har å håndtere i dag. Til tross for disse vanskene er det unionens rolle som fredsprosjekt som først og fremst ble trukket fram som verd å hylle da EU feiret sin 60-årsdag lørdag 25. mars.

En lite nevnt torn i øyet på dette «fredsprosjektet» er imidlertid den gjenstridige Kypros-konflikten. En løsning på denne konflikten vil ikke bare være til fordel for øyas befolkning, men også for en union som i dag sårt trenger en seier. Allikevel spiller EU en meget begrenset rolle i dagens fredsforhandlinger på Kypros, siden 2015 ledet av FNs spesialutsending Espen Barth Eide. I 2004, derimot, var EU i fremmarsj og bidro sterkt i fredsprosessen. Muligheten for å fjerne tornen var sterkt tilstede, men EU maktet ikke å utnytte sin rolle. Snarere tvert imot: EU bidro på enkelte måter til at Kofi Annans fredsplan ikke ble en realitet.

Et eventuelt tyrkisk medlemskap forutsatte blant annet at Tyrkia bidro konstruktivt til å løse Kypros-konflikten.

Annan-planen er det nærmeste man har kommet å nå en politisk løsning på Kypros-konflikten. Kontekstfaktorene har sjeldent eller aldri vært bedre enn under Annan-prosessen. En viktig del av det var EUs rolle og innflytelse. Republikken Kypros søkte om medlemskap til EU i 1990, og søknaden ble i 1994 tatt videre til neste runde med medlemskapsforhandlinger. EUs avgjørelse hadde viktige regionale konsekvenser. Tyrkia hadde på dette tidspunktet et sterkt ønske om å bli EU-medlem og hadde søkt om EU-medlemskap allerede i 1987. Men Tyrkia hadde ikke lyktes. Et eventuelt medlemskap forutsatte blant annet at Tyrkia bidro konstruktivt til å løse Kypros-konflikten.

Grekerne manglet incentiver

EU ga Tyrkia et sterkt insentiv til å ha en mer forsonende holdning i konflikten og til å oppfordre tyrkiskkypriotene til å nå en løsning. Og EU skal ha skryt for å ha vært aktiv i forhandlingsprosessene som ledet opp til Annan-planen. Men et avgjørende problem med Annan-planen var at den ikke var nært nok knyttet til Republikken Kypros’ EU-søknad. EU satte ikke godkjenning av planen som en betingelse for EU-medlemskap, og dermed mistet greskkypriotene et viktig insentiv for å stemme ja under folkeavstemningen. Republikken Kypros ville uansett bli tatt opp som EU-medlem den 1. mai 2004, uavhengig av utfallet av folkeavstemningen over Annan-planen. Tyrkiskkypriotene i det ikke-anerkjente Nord-Kypros hadde derfor betraktelig mer å tape på en ikke-løsning enn greskkypriotene i sør.

Målet var å komme frem til en løsning før Kypros ble EU-medlem 1. mai 2004. Slik håpet man at et samlet Kypros kunne tre inn i EU. Fristen satte imidlertid et stort tidspress på befolkningen både i Nord- og Sør-Kypros til å sette seg inn i avtalen foran folkeavstemningen. Med under én måned på seg, rakk ikke befolkningene å sette seg ordentlig inn i den lange og kompliserte planen. Mange politikere i Republikken Kypros argumenterte i tillegg med at greskkypriotene ville havne i en betraktelig bedre forhandlingsposisjon etter at EU-medlemskapet var sikret. De mente at det ville være best å stemme nei til Annan-planen og dermed sikre bedre vilkår ved fremtidige fredsforhandlinger.