Autoritære regimer blir flere og sterkere

I kjernen av de vestlige demokratiene ligger erkjennelsen om at makt korrumperer. Dette er grunnen til at vi trenger mekanismer som maktfordeling, fri presse, ansvarliggjøring av politikere og transparens i systemet, for å nevne noe. Makthavere må temmes. I kjernen av autokratier ligger det motsatte, mener Anne Applebaum, de styres av ledere som har et grunnleggende mål til felles: å opprettholde sin egen personlige makt og rikdom. 

Bok

Autocracy, Inc.: The Dictators Who Want to Run the World

Anne Applebaum

Doubleday, 2024

Uansett om det er autokrater i Russland, Zimbabwe, Venezuela, Kina eller Iran, har det fint lite å si hvilket opphav regimet har eller om de styrer etter en ideologi. Applebaum mener lederne av disse regimene ikke bare er autokrater, de er også kleptokrater. 

Dette er hovedargumentet i den nyeste boken hennes, Autocracy, Inc.: The Dictators Who Want to Run the World. I boken maler hun med bred pensel, langt bredere enn hun pleier å gjøre. Tidligere bøker som Iron Curtain og The Twillight of Democracy går i dybden på spesifikke autokratiske (og totalitære) regimer og deres natur (såvel som deres dysfunksjonalitet). I denne boken viser hun heller det komplekse, tidvis usammenhengende nettverket av autokratiske regimer. 

Et nettverk av autokrater

En bred pensel er hun også nødt til å bruke, tematikkens gråsoner er såpass store. Alle disse regimene Applebaum nevner og beskriver er ikke renskårne autokratier. Noen er hybrid-regimer, andre er skinndemokratier, mens noen er å regne som rene diktaturer. Dermed vil også samarbeidet mellom dem være diffust. Applebaum skriver at samarbeidet verken fungerer som organisasjonen S.P.E.C.T.R.E, det internasjonale skurkenettverket vi finner i James Bond-filmene, og heller ikke som en egen autokratisk blokk som konkurrerer med demokratiet, slik det var under den kalde krigen. 

Det som binder dem sammen, er grådigheten og higen etter makt. For å beholde både penger og makt er disse regimene nødt til å slå ned på folkebevegelser i eget land, komme andre regimer (eller aspirerende autokratiske regimer) til unnsetning og de er nødt til å undergrave og sverte demokratisk tankegods. Det er veien til overlevelse som diktator.

Og narrativet er som regel enkelt: «Staten vår er kanskje korrupt, men det er alle andre land også. Du liker kanskje ikke lederne våre, men de andre er enda verre. Du synes kanskje ikke samfunnet er godt nok, men vi er i det minste sterke i motsetning til den svake, døende, splittede og dekadente demokratiske verdenen». 

Før pleide regimer å skjule hvor grusomme de var, slik som Sovjet. Sånn er det ikke lenger. Målet til autokratene er å gjøre folk passive, forvirret og resignerte. Når motstand møtes med uutholdelig press, og sannheten drukner i en flod av desinformasjon, er det lett å gi opp. Du elsker kanskje ikke Storebror, men i det store og det hele godtar du ham. 

Utenriks er innenriks

Boken til Applebaum er en grundig gjennomgang av hvordan de autokratiske regimene bekjemper frihet både på hjemme- og bortebane. I tillegg er boken et kamprop om hvorfor vi, som liberale demokratier, har en eksistensiell interesse i å bekjempe dem. 

Krigen i Ukraina har vist at det ikke bare er Russland som kjemper mot Vesten. Mange av de autokratiske stater bidrar i kampen mot at små stater kan kunne velge sin egen kurs. Krigen muliggjøres av støtte fra Kina, gjennom handel og forsvarsmateriell, ammunisjon og missiler kommer fra Nord-Korea, droner kommer fra Iran, russiske klientstater som Eritrea, Mali og Zimbabwe gir sin fulle støtte i FN, mens land som Tyrkia, Kasakhstan og Kirgisistan hjelper Russland med å unngå sanksjoner. 

Ingen av disse landene er tjent med å se at en stat som Ukraina bli et fullverdig demokrati vendt mot Vesten. Det truer makten til autokratene, det samme gjør demokratiene vi lever i. Ifølge Applebaum er autokratene alle med på å kjempe for målet Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har uttrykt: «å skape en ny verdensorden». 

Skal vi virkelig la Ukraina tape den kampen? 

Autokratenes metode

Undergravingen av Vestens verdier er helt sentral i autokratenes modus operandi. Applebaum deler grovt sett metoden inn i tre bestanddeler, (1) å undergrave den regelstyrte verdensordenen, (2) å destabilisere verdens demokratier ved å forsterke indre splid, pøse ut desinformasjon og å maksimere kriser og kaos, og (3) å hjelpe hverandre med å knuse enhver opposisjon på hjemmebane. 

Disse tre glir som regel over i hverandre. Et viktig eksempel Applebaum bruker er borgerkrigen i Syria. Ifølge Applebaum reddes regimer som Venezuela og Belarus av økonomisk støtte, propaganda og overvåkningsteknologi de får fra Autocracy, Inc. Assad i Syria ble reddet av mer enn dette, han ble reddet av russiske og iranske kuler, i tillegg til direkte militær intervenering.

Iran støttet Syria for å øke innflytelsen sin i regionen, og for å lettere kunne sende våpen til sine proxyer, Hizbollah og Hamas, skriver Applebaum. For Putins del var motivet todelt: han ønsket å få en slutt på den arabiske våren, som lignet på fargerevolusjonene i Europa (noe Putin alltid har fryktet vil smitte over til Russland). Han ønsket også å utfordre USA i Midtøsten for å bevise at verden, etter hans syn, var blitt multipolar, og det amerikanske hegemoniet var en saga blott.

Etter hvert som krigen fortsatte brøt Russland, Iran og Assad en rekke internasjonale regler og normer. Helt uten å bli straffet for det. Ifølge Applebaum var det hele grobunn for de mange regimeendringene vi nå ser i Afrika, der Wagner-gruppen og økonomisk støtte er tungt involvert som en slags «regime-overlevelsespakke». I retur må den lokale diktatoren kutte båndene til Vesten, og omfavne diktatorklubben. Dette skjedde blant annet i Den Sentralafrikanske Republikk i 2022. Der har russiske næringsinteresser fått blomstre i etterkant. 

I tillegg bidro flyktningkrisen i 2015 til å destabilisere den europeiske politiske floraen, godt hjulpet av desinformasjon og autokratiske lands bruk av flyktninger som våpen. 

Krigen i Syria ble en cocktail der (1) et folkeopprør ble knust ved hjelp av våpen, (2) den regelstyrte verdensordenen ble redusert til en fotnote, samtidig som Vesten fremstod svake og (3) de vestlige demokratiene ble mer splittet og destabilisert. Autocracy, Inc strikes back.

Vi lever i en dystopi, skriver Applebaum. En dystopi der autokratiene jobber sammen for å holde på makten, samtidig som de forsøker å rive ned den demokratiske verdensmakt. Om du ønsker å avvikle demokratiet kan du søke hjelp: Russerne gir deg militærstøtte gjennom Wagner-gruppen, Kina investerer for å undergrave sanksjoner, Iran kan hjelpe deg med undertrykkelse, Venezuela kan tilby narkotikaekspertise og Zimbabwe hjelper deg med gullsmugling. Alt kan ordnes, bare du blir med i klubben. 

De vanskelige løsningene

Det kan være ubehagelig å lese boken, for Applebaum gjør også et poeng ut av at vi selv har muliggjort det hele. Hun viser til skatteparadiser, hemmelige boligregistre og generell naivitet som det tyske mantraet wandel durch handel. At vi bidrar til å muliggjøre at Autocracy, Inc eksisterer er noe vi må erkjenne, men det vil også si at vi kan bekjempe dem. Men det krever mye. 

Og Applebaum gir litt vel uoppnåelige svar på hvordan dette oppnås. Hun tar til orde for internasjonale koalisjoner for å bekjempe kleptokrati, desinformasjon og mer. Om man venter på slike internasjonale koalisjoner uten at noen går foran, vil man vente lenge, for lenge. I det lange løp må alle gode krefter med, men handling av enkeltaktører får slike baller til å rulle. Utenom dette er Applebaum gjennomgående overbevisende.

Selv om Applebaum har skrevet en pessimistisk bok, og selv konstaterer at den regelstyrte verdensordenen muligens er død, er hun fortsatt en idealist som tror på demokratiet. Demokratiene er ikke perfekte, de har store problemer, splittelser og historiske traumer. Men det gir, ifølge Applebaum, enda større grunn til å bevare dem. Å være passiv hører autokratiene til. Demokratene gir mennesker større muligheter til å leve gode, frie liv enn diktaturer gjør. Derfor er vi som bor i dem nødt til å kjempe for at de skal leve videre.