Om lov og rett i galskapens tid

Fellesskapet har forrang fremfor enkeltmenneskets egoisme og dens individualistiske, liberalistiske og oppsplittende krefter.

– Hans Frank, 1935.

En skal være ganske djerv for å gå inn i følgende bokprosjekt:

Med mellomkrigstiden og Holocaust som rammeverk tar du din egen ukjente jødiske familiehistorie med på en reise der arkitektene bak moderne internasjonal strafferett og en drakonisk krigsforbryter er protagonister. Deretter syr du alt sammen til en fem hundre sider lang bok der det dramatiske endepunktet er domsavsigelsen mot nazistiske krigsforbrytere i Nürnberg.

Det er den britiske menneskerettighetsjuristen Philippe Sands som er forfatteren bak dette storstilte prosjektet.  Resultatet har blitt en meget leseverdig blanding av biografi og historisk drama som har gjort det stort på besteselgerlistene.

Sands har hatt flere mål med boka, virker det som. Det ene var å finne mer ut av hva som skjedde med hans egen familie under jødeutryddelsene. Det andre målet har sin bakgrunn i at han selv er folkerettspesialist og jurist, og lenge har vært særlig interessert i juristene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht, som var arkitektene bak henholdsvis folkemordskonvensjonen og den juridiske termen ”forbrytelser mot menneskeheten.” 

Da Sands finner ut at både Lemkin og Lauterpacht, som begge var jødiske, kom fra den samme byen som Sands egen familie, faller brikker på plass. Byen ligger i dagens Ukrania og heter nå Lviv. Under andre verdenskrig var byen polsk, het Lemberg og var underlagt den tyske okkupasjonsmakten, kjent som Generalguvernementet for de okkuperte polske områder.

Boka til Sands er egentlig en fremstilling av hvordan vi fikk et internasjonalt lovverk.

Sands finner raskt ut at Lemkin og Lauterpacht er nesten helt ukjente i dagens Lviv. Han levner heller ingen tvil om at dette langt på vei skyldes både vedvarende antisemittisme og historisk skyldfølelse.