En overraskende og fortjent nobelpris

Lenge var litteraturprisen en pris litt oppe i skyene – som medlemmene av Svenska Akademien selv – med vinnere selv få litteraturkjennere, og enda færre «vanlige folk», hadde hørt om. Men de siste årene virker det som den virkelige verden har innhentet både prisen og Akademien, billedlig og bokstavelig talt.

Med tildelingen av prisen til Ernaux anerkjenner Akademien de siste to tiårenes største litterære tendens, det vi på norsk kleint nok ofte kaller virkelighetslitteratur. Jeg foretrekker nok den franske varianten, som er betegnelsen Ernaux gir sine romaner: autofiction. Fiksjon om selvet, altså.

Til denne litteraturen følger en stor, interessant, og til tider irriterende debatt om hva som er og kan være virkelighet i fiksjon.

Annie Ernaux representerer det interessante ved denne diskusjonen. Hun skriver med utgangspunkt i eget liv, men likevel ikke om seg selv. Det er det sosiologiske og generelle hun er interessert i: hvorfor tingene skjer med menneskene, og hvorfor menneskene gjør som de gjør. Og det gjør også at hun skiller seg ut fra veldig mange andre som skriver selvbiografisk: hun gjør seg selv til et generelt eksempel, ikke en spesiell blomst. Hun er interessert i det som skjedde i et sosiologisk og historisk, ikke personlig psykologisk perspektiv.

I litteraturvitenskapen og -kritikken har påstander og krav om virkelighet lav status. Dette springer ut av et sentralt trekk fra nykritikken, som har satt seg: alt en skal trenge å vite om en tekst, er i teksten. Teksten lever sitt eget liv, informasjon fra utsiden skal ikke inn. Intensjoner er ingenmannsland, det skal på ingen måte drøftes.

I en slik tradisjon er spekuleringer om hva som er ekte og ikke, uvelkomne. Dette er rett og slett fordi det er uvesentlig. Og for oss som driver med litteraturteori er det behagelig å forholde seg til prinsippet om at teksten foran deg er alt du trenger når du skal lete etter mening.

De stadig mer fremtredende tendensene av selvbiografi i samtidslitteraturen utfordrer dette tankesettet. Én ting er når det kun spekuleres i mediene om sannhetsgehalten, da kan man som kritiker si: det er utenfor teksten, det gidder jeg ikke forholde meg til. Noe annet er når forfatterne selv sier at c’est moi, c’est ma vie. Da må en nesten ta det til etterretning.

Annie Ernaux har vært en pioner innen denne tradisjonen, og det at Svenska Akademien nå gir henne nobelprisen er et tegn på at den selvbiografiske fiksjonen tas på et annet alvor. Tidspunktet prisen kommer på er også verdt å merke seg: Ernaux har vært en (aner)kjent forfatter i Frankrike siden 80-tallet, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd egentlig først i 2019, da Årene (2008) ble oversatt først til engelsk, og så til norsk i 2020. Etter det har den ene etter den andre av hennes tidligere bøker blitt oversatt og omtalt.

At prisen går til Ernaux virker da å ha et popularitetspoeng. Ali Smith og Margaret Atwood er andre forfattere med mye av det samme inntrykket som Ernaux, og selv om de kanskje aldri helt har vært favoritter, er de navn som har blitt nevnt i flere år. De faller alle inn i kategorien kvinnelig forfatter (som ofte nevnes som en egen kvote det regelmessig bør tas av), og skulle jeg ha satt penger på noen i denne gruppa, ville det nok vært en av de to, sannsynligvis Atwood.

Det betyr ikke at prisen ikke er fortjent, men det gjør at jeg leser prisen som en ny retning.

For prisen er fortjent, Annie Ernaux har skrevet noen av de beste bøkene i vår tid. Det hun lykkes med, sannsynligvis bedre enn noen av de andre innen denne tradisjonen, er dette med å løfte den individuelle opplevelsen til en generell samfunnstendens. På sitt aller fineste viser Ernaux potensialet som kan ligge i autofiksjonen, den virkelige verden, på et vis bortenfor fiksjonen.

For det er noen ting som kanskje bare det virkelige livet kan gi oss, som ikke kan diktes opp. Det er de små, lysende øyeblikkene der vår kjærlighet åpenbarer seg på sitt mest strålende, i relasjonene våre, dette dypt og spesielt menneskelige. Som når Ernaux’ demente mor i Je ne suis pas sortie de ma nuit, ute av stand til å fortelle hva hun hadde til frokost eller hva som skjedde i går, forteller legen at hun har to døtre. Leser vet at Ernaux’ eldre søster Ginette døde seks år gammel, og denne setningen slår som en knyttneve i magen.

Kanskje er dette øyeblikk som må springe ut av virkeligheten, de kan ikke springe ut av fantasien. Det som skjer, er ikke logisk, men fantasien har et krav om en viss virkelighetseffekt som gjør at den paradoksalt nok må følge en form for rasjonalitet og logikk. Det spesielle og magiske som skjer i fiksjonen, må forklares, på sitt vis.

Men virkeligheten er jo ikke helt logisk, sammenhengende og rasjonell, og øyeblikk som det med mora oppstår i menneskets liv. Et eksempel er nettopp alzheimer, for i alzheimeren blander sannhet, minner, fantasi og virkelighet seg sammen, og for mora er minnet om at Ginette var, større enn minnet om tapet av henne, så mennesket som er igjen etter sykdommens herjinger identifiserer seg som mor til to døtre, og det har hun inni seg vært hele tiden, og nå, nå når alt er i ferd med å bli borte, er det det som står igjen.

Følelsen av kjærlighet, skjønnhet og uutholdelighet som denne erkjennelsen vekker hos leseren, er verdt en nobelpris i seg selv.