At 48 personer er uriktig dømt for trygdesvindel, er en skandale. Men det de har gjort, burde være ulovlig.

Mandag avholdt arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, sammen med NAV-direktør Sigrun Vågeng og riksadvokat Tor-Aksel Busch, en pressekonferanse for å orientere om den største skandalen i NAV-systemets historie.

Siden 2012 har en bestemmelse i folketrygdloven vært i strid med gjennomførte EU-regler om hvorvidt norske trygdemottagere har rett til å motta trygd når de oppholder seg i et EU-land.

I den norske folketrygdloven slås det fast at vilkårene for å motta denne type ytelser er at «medlemmet oppholder seg i Norge», men dette er i strid med artikkel 21 i EUs trygdeforordning, som ble innført i Norge i 2012.

Der fastslås det at en EØS-borger som oppholder seg i en annen medlemsstat enn den staten som utbetaler ytelsen, skal ha rett til kontantytelser fra den utbetalende staten i samsvar med dennes lovgivning.

Det er på mange måter absurd at man i et land der trygdeutbetalingene utgjør en tredjedel av statsbudsjettet, ikke har maktet å oppdatere vår egen lovgivning og tolkningen av denne slik at den harmonerer med EU-retten, slik Norge plikter etter EØS-avtalen.

Men denne absurditeten burde ikke overskygge det faktum at det er gode grunner til at den norske folketrygdloven fra 1997 har slått fast at slike utbetalinger er til livsopphold i Norge og ikke i utlandet.

Norge er et høykostland, og regnes som det fjerde dyreste landet i verden å bo i. Når norske trygder er så generøse som de faktisk er, er dette gjort med tanke på at mottagerne av ordningen fremdeles skal ha mulighet til å leve gode liv med vårt prisnivå. Hvis disse pengene i stedet kan tas med til andre land, der prisnivået er langt lavere, innebærer det at norske trygdemottagere i utlandet kan oppnå høyere levestandard enn hva man kan oppnå ved å ta seg arbeid i Norge.

Siden det er krevende å etterprøve godt nok om vilkårene for mange ytelser er oppfylt og om personen gjør nok for å komme i arbeid, er det et generelt premiss for arbeidslinjen – som i stor grad har vært politisk felleseie i Norge – at det skal lønne seg å jobbe. Det er også en bakgrunn for reglene knyttet til hovedopphold i Norge for dette settet med ytelser.

Selvsagt finnes argumenter også for motsatt syn, og det finnes mange enkeltutslag av et slikt regelverk som kan fremstå som urimelige, også om det hadde vært i tråd med EØS-rett. Men slik er det med alle regelverk som søker å balansere ulike hensyn.

Den gamle og nå uriktige forståelsen av hvordan folketrygdloven skulle praktiseres, nektet heller ikke trygdemottakere opphold i utlandet – men tillot dette så lenge oppholdet var tidsmessig begrenset og innmeldt til NAV.

Blant de 48 som er rammet av NAV-skandalen som fremkommer av VGs oversikt, er det gjennomgående slik at de straffede ikke har forholdt seg til denne meldeplikten og over lengre tid oppholdt seg i utlandet uten å melde fra til NAV.

En sak handler om en kvinne som fikk arbeidsavklaringspenger. Hun reiste til et land i Sentral-Europa over en periode på to år uten å melde ifra til NAV.

Et tilsvarende eksempel omhandler en mann som har oppholdt seg i et land i Sør-Europa i flere perioder mens han fikk arbeidsavklaringspenger, uten å melde ifra om dette til NAV.

I sine forklaringer gjentar flere av disse at de ikke har forstått at deres utenlandsopphold var i strid med NAVs fortolkning av folketrygdloven. En slik forklaring er vanskelig å bestride, men dersom de uavhengig av om de visste at slikt opphold var i strid med daværende praksis, hadde informert om sine utenlandsopphold, ville NAV informert dem om dette.

Mottakere av arbeidsavklaringspenger plikter å sende meldekort hver 14. dag. Gjennom meldekortet skal trygdemottakeren rapportere om hvilke tiltak, behandling, utdanning, arbeid eller andre typer aktiviteter mottakeren deltar på.

I veilederen til utfylling av skjema står det helt tydelig at dersom man ønsker å motta «arbeidsavklaringspenger ved utenlandsopphold, må du søke NAV om dette før du reiser». I meldeskjema plikter samtidig mottaker å opplyse NAV om eventuelle ferieopphold.

Når dømte likevel ikke har mottatt informasjon om at det ikke var mulig å ta med seg denne ytelsen til utlandet, må det derfor i flere tilfeller skyldes at man ikke har informert om egne utenlandsopphold, slik man pliktet etter ordningen.

Det finnes også historier blant de uskyldig dømte som er hjerteskjærende. Det er og forblir en skandale at Norge over så lang tid, og med så mange instanser involvert, har maktet å holde seg med et lovverk som på et sentralt punkt ikke er i tråd med EØS-retten.

I den massive mediedekningen vi har nå, er det likevel perspektiver som mangler: Selv om EØS-reglene ikke åpner for denne måten å begrense utbetalinger på geografisk, fantes og finnes gode argumenter for en slik type lov i en norsk kontekst. Og selv om ingen uriktige dommer kan forsvares, er det mange av de feilaktig dømte som har bidratt til at denne dommen ble som den ble gjennom bevisst å gi gal eller mangelfull informasjon til NAV.