Identitetspolitikkens offentlige selvmord?

Den såkalte identitetspolitikken har avslørt seg selv på flere måter den siste uka. Denne politikken setter oftest mer fokus på hvem som ytrer en politisk mening enn på hva den politiske meningen faktisk inneholder, og på vedkommendes identitet. En hvit person – blir det av og til hevdet – bør ikke uttale seg om hva rasisme er, for å ta et eksempel.

Dette handler om «harde» identiteter. Slike man er født med, eller som veldig sjeldent forandres. Kjønn, hudfarge, seksuell legning og religion er de mest populære. «Myke» identiteter teller lite. Enhver kan jo gå fra å være student til arbeidsledig til bedriftsleder til taxisjåfør. Merkelig nok er «myke» identiteter av dette slaget stort sett bare interessant om man har vært stødig velbeslått hele livet.

Dette er en meget splittende ideologi som kan være en katastrofe for den offentlige samtalen i Europa. Ikke minst for ethvert håp om et suksessfullt integreringsprosjekt på kontinentnivå. Det er nemlig ganske tydelig hvordan disse identitetene blir brukt, og til hvilke formål. Vi kan plukke noen få eksempler fra den siste tiden.