Filosofer, ikke profeter

«Vi kjenner alle menn med høy selvtillit og lite innhold», som Thor Morten Wangen skriver i Subjekt 04.04.25. Wangen er en mann med usedvanlig høy selvtillit. Han går radig frem. Han avskriver både Sokrates og Platon, og tilsynelatende også Marcus Aurelius og Jesus på noen få avsnitt. Konklusjonen er dessverre basert på en lesning som er tynnere enn et hårstrå i Platons skjegg.

Det er forsåvidt sant at det er en del å humre over når man leser Platon i 2025. Sokrates sier til tider noen rare ting, og samtalepartnerne er til tider så medgjørlige at det kan virke litt som han diskuterer med Ludvig fra Flåklypa. Det er også mange rimelige kritikker av Platons filosofi. Ikke minst kan man, som Wangen, kritisere ham for å ha totalitære tendenser. Det gjør blant annet Karl Popper i The Open Society and Its Enemies.

Sokrates

Wangens mest grunnleggende misforståelse er at han ser Platons Sokrates omtrent nøyaktig omvendt av slik mer eller mindre alle andre ser ham, og omvendt av hvordan han fungerte som historisk skikkelse situert i en annen tid enn vår. Wangen ser en mann med høy selvtillit, som har en absolutt sannhet for mennesket, og hvis idéer «heller mer mot tro enn mot visdom». Han sammenligner ham til alt overmål med Jesus, og skriver at «det er vanlig å skille kristendom fra den greske filosofien ved at grekerne ikke baserte seg på én Gud. Det er derimot en logisk brist i dette resonnementet. Troen på én Gud er kanskje hva som teoretisk skiller dem. Troen på én sannhet er derimot helt lik.» Her klarer han på tre setninger å vise at han ikke skjønner forskjellen på gresk filosofi og gresk mytologi, ikke skjønner hva en logisk brist er, og ikke skjønner Sokrates’ filosofi.

Sokrates er kanskje mest kjent nettopp for å destillere kjernen i det som skulle bli filosofien; tanken om at visdom er å skjønne hva man ikke vet, og at det egentlig er ganske mye. Kanskje alt. Som han sier det selv: «Selv om jeg ikke antar at noen av oss kjenner til noe som er virkelig vakkert og godt, er jeg bedre stilt enn ham – for han vet ingenting, men tror han vet. Jeg vet derimot ingenting, og tror heller ikke at jeg vet.»

Mange filosofer vil nok si at dette er en viktig brikke i det som ofte kalles overgangen fra mythos til logos. Det vil si overgangen fra en verden der vi forklarte virkeligheten med myter som Homers verker, til en verden der vi forklarte virkeligheten med rasjonalitet. På mange måter er dette også en spire til det som senere skulle bli vitenskapelig tenkning og metode. Altså det diametralt motsatte av det Wangen hevder.

Det er ingen som har ment at Sokrates ikke trodde noe, han hadde meninger om mye rart, men han mente han ikke visste. Det er vanskelig å ha en mening om noe uten å tro at innholdet i den meningen er sant, så sånn sett mente han nok at det fantes ett sant svar på et gitt spørsmål, men dette er ikke særlig kontroversielt.

Platon

Det kan være vanskelig å si hvor Sokrates slutter og Platon begynner. Det meste av kildematerialet vi har om Sokrates er Platons tekster, hvor Sokrates fungerer som hovedperson. Derfor virker det også merkelig når Wangen skriver at «mange tror at idéen om idélæren kommer fra Platon, men det er Sokrates som sier det». Sokrates sier det, i et verk skrevet av Platon. Det er også merkelig å påpeke at Platon ikke hadde politisk erfaring, da han altså ikke søker jobb som konsulent i Justervesenet, men heller prøver å bygge politisk teori fra bunnen av.

Wangen kommer så med en påstand som det er vanskelig ikke å rykke på smilebåndet av. Han sier at filosofer har prøvd å overføre sannheter fra naturvitenskapen til etikk, mennesket og en mening med livet i 2400 år «uten at noen har tenkt at Sokrates muligens kunne ta feil» (sic!). Vel, la meg forsikre dere om at det ikke har vært noe underskudd på de som mener at Sokrates/Platon tok feil. Wangen trekker frem Whiteheads kjente sitat: «den europeiske filosofitradisjonen … består av lang rekke fotnoter til Platon». Dette kan like gjerne omskrives som at den vestlige filosofitradisjonen består av en lang rekke mennesker som syns at Platon tok feil om ett eller annet. I dette tilfellet ville jeg trukket frem Hume og Mackie, men det er mange andre som også passer beskrivelsen.

Platon hadde som sagt noen rare idéer. I et kjent eksempel definerte han mennesket som en fjærløs tobent skapning, da ribbet Diogenes en hane, presenterte den for Platon og sa «her er Platons menneske!» Man kan diskutere om dette virkelig skjedde, men definisjonen holdt ikke vann. Men det ville være prematurt (kall det gjerne en hasty generalization) derfor å avskrive alt Platon skrev. Filosofi er vanskelig, og Platon var en av de første filosofene. Han kunne ikke dra veksel på 2400 år med filosofitradisjon, og til tross for det var for eksempel Platons definisjon av kunnskap (sann berettiget tro) i hyppig bruk til 1963, og fungerer fremdeles som bakteppe etter Gettier.

Wangen kommer så med en hårreisende påstand, nemlig at hulelignelsen og den kristne himmelen er identiske. Dette faller på sin egen urimelighet.

Idélæren, som hulelignelsen er ment å illustrere, er ikke så eterisk som Wangen vil ha det til. Ta en sirkel, for eksempel. En gjenstand som svarer til den matematiske versjonen av en sirkel eller linje, kan ikke eksistere fysisk, siden den ikke vil ha noen utstrekning, men mange vil si de likevel eksisterer som ideer. Ikke nødvendigvis hoppende rundt i en separat dimensjon eller lignende, men som konsepter og tanker i hodene våre. (Dette er en relativt grov forenkling, ja. Ned med pistolen, medfilosofer.) Det finnes forskjellige tolkninger, men dette er en smule annerledes enn den kristne himmelen.

Aristoteles

Wangen virker som han har respekt for Aristoteles, for han var en vitenskapsmann. (Selv om mange nok vil si at vitenskapen ikke oppsto før lenge etter Aristoteles.) Men han hadde også noen rare ideer. En astronom i dag hadde klødd seg i hodet av Aristoteles’ kosmologi, og han var en sterk tilhenger av slaveri. Men han oppfant (mer eller mindre) logikken, og la grunnlaget for mange av vår tids akademiske disipliner.

Genier

Sokrates, Platon og Aristoteles var genier. De var genier nettopp fordi de skjønte at vi ikke vet så mye, derfor må vi bruke rasjonalitet og argumenter selv på det som mange ser som selvsagt. Sammen la de grunnlaget for nesten all menneskelig sannhetssøken, og de gjorde det med stil. Det var et stort skritt for menneskeheten, men et nesten ufattelig sprang for tre (pluss) mennesker.