En åpen port til Homers verden

Filosofen Egil A Wyller skrev engang at når man som voksen leser Homer burde det være som å høre den knirkende lyden fra barndommens hageport. Slik burde det være, men i dag vet vi at er det noe det skorter på, så er det kunnskap om fortiden.

Homer hører ikke til barnelærdommen lenger. Og knapt nok den voksnes litterære erfaringsverden. Desto mer fortjenstfullt er det at Pax utgir en bok om Homer nettopp i vår på mange måter ahistoriske tid. Forfatteren er Øivind Andersen. Han er professor emeritus, klassisk greskfilolog og har beskjeftiget seg med Homer og det homeriske siden han skrev sin første avhandling om emnet på sekstitallet. Noen år senere tok han sin doktorgrad på tysk om problemer hos Homer. Som dikter er Homer mangslungen. Han er vanskelig å trenge inn i grunnet et høvisk poetisk språk som er blitt fremmed for oss. Han er også vanskelig å tidfeste historisk. Det vi vet om ham er av samme flortynne stoff som legender, og hele hans verdensbilde er til tross for sin mandighet og dristige storslagenhet badet i et mytisk halvlys. På den annen side er det jo nettopp noe av grunnen til at hans verden ikke unnlater å virke forlokkende.

I sin orientering til leseren legger redegjør Øivind Andersen for sin metode og terminologi. Han vil ikke ri kjepphester, han avveier og begrunner. Han gjengir ikke kun handlingen i Iliaden og Odyseen, han forklarer også den mytologiske og skrifthistoriske sammenhengen. Han leder oss gjennom den homeriske labyrint, fra de eldste brokker av papyrus som er funnet, via vasemalerier, skulpturer og ruiner til inngående gjennomgang av det homeriske verdensbilde, språk, verseform, metaforer og lignelser med sideblikk til Mykene, Egypt og Mesopotania. Dette er ikke bare en detaljrik bok, men også en rik bok, rik på mytestoff og kildemateriale, tekstforståelse og tolkninger. Det lille vi vet om Homer er med; om det er myter eller fakta lar han klokelig stå åpent. Andersen diskuterer også tematikken hos Homer og dens etiske sider. Om det er aldri så mye diktning det er tale om, står det ikke til å nekte at skildringene er blodige, «action-preget» vil det vel hete i dag. Krig og kampgny danner bakgrunnen for dramatiske tvekamper, horrible gjerninger skildres med den største selvfølgelighet. Vi kjenner det igjen fra Snorres kongesagaer. Uansett hva Homer kan ha vært, pasifist var han ikke.