Hva vi snakker om når vi snakker antirasistisk

La meg begynne med begrepet «white privilege», eller «hvitt privilegium». Begrepet er ikke ment å bety at alle hvite, i kraft av å være hvite eller tilhøre majoriteten i et land, i alle situasjoner er mer privilegert enn mennesker med mørk hud. Slik er det selvsagt ikke. Det er mange majoritetsnordmenn som verken er eller føler seg privilegerte i tilværelsen. En narkoman med majoritetsbakgrunn er ett eksempel på en person som det vil være ganske meningsløst å omtale som «privilegert». På tilsvarende vis vil en velstående person med minoritetsbakgrunn selvsagt nyte en del privilegier som en fattig majoritetsperson aldeles ikke vil nyte.

Likevel har begrepet sin klare mening. Det er mange ting minoriteter opplevelser som majoritetspersoner generelt er forskånet for. Som majoritetsmann trenger jeg ikke å bekymre meg for å bli diskriminert på noe samfunnsområde i Norge. Jeg har aldri hatt noen opplevelser med rasisme rettet mot meg, verken i utelivet, på jobbmarkedet, på bussen, fra politi eller vektere, på skolen, på arbeidsplassen – og heller ingen frykt for å oppleve det. Jeg er heller ikke redd for hva politikere vil si om meg når jeg slår på tv-en. Jeg trenger ikke å bruke energi på å behandle slike opplevelser. De har aldri truet identiteten min, de har aldri redusert mulighetene mine, de har aldri fått mine barn til å gråte, og jeg trenger ikke å forberede meg på å takle slikt i framtiden. Dette må gjerne betegnes som et «privilegium», og ærlig talt et ganske stort et.

At begrepet «interseksjonalitet» har blitt omstridt, er vel noe av det som har overrasket meg mest. Begrepet betegner at noen personer vil kunne oppleve fordommer og diskriminering på flere grunnlag samtidig. En kvinne med afrikansk bakgrunn kan eksempelvis oppleve diskriminering både fordi hun har afrikansk bakgrunn og fordi hun er kvinne. Jeg har en kollega som også er skeiv. Da hun en gang ble angrepet på åpen gate i Oslo, sjikanerte angriperne både hudfargen og seksualiteten hennes. Så da finnes det altså et begrep for dette. At det uroer noen, er vanskelig å forstå. At ulike former for fordommer kan virke sammen, er så åpenbart at det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være kontroversielt.

Statistisk målbar rasisme

«Strukturell» rasisme viser, enkelt sagt, til former for rasisme som gjerne kan måles statistisk. Vi vet eksempelvis, fra omfattende forskning fra ISF og Fafo, at det foreligger ganske omfattende diskriminering i arbeidslivet også i Norge. Dette betyr dermed på ingen måte at alle arbeidsgiverne er rasistiske. Mange arbeidsgivere – flertallet, i henhold til disse undersøkelsene – diskriminerer ikke. Mange av dem som diskriminerer, gjør det heller ikke ut fra noen form for rasistisk overbevisning, men heller mer eller mindre bevisste tanker om at man gjerne ansetter noen man tror ligner en selv; uansett motivasjon blir resultatet diskriminering. Realiteten er at når en person med minoritetsbakgrunn søker en jobb, vet man at det uansett er en risiko for diskriminering; man vet ikke hvilke arbeidsgivere den vil komme fra, men man vet at risikoen statistisk vil være der.

«Mikroaggresjon» er et noe vanskelig begrep for å betegne noe reelt, og et begrep som lett lar seg fortegne. Disse «mikroaggresjonene» er ikke alltid hva man normalt vil tenke på som egentlig «aggressive», samtidig som de ikke egentlig trenger å være «mikro». At personer som er født og oppvokst i Norge stadig kan få komplimenter for å snakke godt norsk, kan oppleves som om den som snakker til deg, ikke forstår at du faktisk hører hjemme her. Dette er selvsagt ikke et alvorlig utslag av rasisme. Derimot er det en type opplevelse som mange med minoritetsbakgrunn kan ha mange av; summen blir en form for implisitt eksklusjon. Det høres imidlertid, også i mine ører, svært feil ut å kalle dette «aggressivt».

Det som betegnes som mikroaggresjoner, kan imidlertid også være mer direkte fiendtlig. Ta eksempelvis en situasjon hvor en medelev eller lærer dag etter dag unnlater å hilse på den svarte eleven i klassen, mens man derimot hilser på de hvite. Det er en liten handling (mikro), men den er ganske fiendtlig – den kan åpenbart også være rasistisk. Jeg tror de fleste vil forstå problemet med en slik handlingsmåte. Så hva er problemet med at man har et begrep for å betegne det?

«Kulturell appropriasjon» er et begrep som i Norge har blitt brukt mer i forsøk på å latterliggjøre antirasister enn av antirasister selv. Det er et begrep og en kulturforståelse som, i likhet med andre begrep, kan tas for langt, og det kan være lett å trekke fram lite representative eksempler som når noen har ment at bare indere bør drive med yoga. Det er imidlertid få antirasister som mener noe slikt. Likevel har også dette begrepet en mening. Mange hvite artister har eksempelvis tatt musikk fra svarte artister uten være seg å kreditere eller honorere.

KHiO som «trygt» lærested

«Trygghet» er faktisk et annet omstridt, antirasistisk begrep. Da kunststudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) nylig skrev i et innlegg i Morgenbladet at de ikke mener høgskolen er et «trygt» lærested, visste jeg at det ikke ville gå lang tid før noen ville forsøke å latterliggjøre det. Og slik gikk det. Igjen er det ikke så vanskelig å forstå hva som menes, hvis man har et ærlig ønske om det. Det betyr normalt ikke at man føler seg fysisk utrygg. Derimot føler man seg utrygg for opplevelser med rasisme.

Det er – igjen – ikke fordi Norge er et gjennomrasistisk samfunn, men fordi rasisme er noe man kan møte på stort sett alle samfunnsarenaer også her. Samtidig er det ofte en grunnleggende uforutsigbarhet knyttet til rasisme. Den kan ramme så plutselig, så uventet, og komme fra så ulike hold; det er noe av det som gjør den så skadelig. Du kan eksempelvis oppleve den fra en foreleser eller en medelev. Og hvis det oppleves som at skolen ikke tar det på alvor, ja, da kan det oppleves «utrygt».

Vi har ikke nærmere kjennskap til KHiO, men vi har jobbet med nok alvorlige saker med rasisme på skoler til å vite at rasisme er et problem og at det ikke alltid tas på alvor. Jeg husker eksempelvis en jødisk elev på en videregående skole som opplevde at en medelev postet et bilde hvor hun beklagde at Hitler ikke fullførte jobben, mens andre medelever viste ham et askebeger og sa at dette var «slektningene» hans. Og jeg må dessverre si at skolen var et godt stykke unna å ta problemene på alvor. En annen sak vi jobbet med gjaldt en elev med afrikansk bakgrunn ved en folkehøgskole som gikk på et show sammen med klassen hvor hun ble singlet ut for latterliggjøring fra scenen rettet mot hudfargen hennes, og ikke opplevde støtte fra lærere eller elever etterpå. De fleste bør kunne forstå hvorfor slike opplevelser kan skape en følelse av «utrygghet».

Mot sin hensikt

Jeg har egentlig vondt for å tro at det jeg har skrevet ovenfor, skulle være vanskelig å forstå. Per i dag framstår det dessverre som om den alltid pågående kulturkrigen gjør oss stadig mer lukket for den andres perspektiver. At en del med majoritetsbakgrunn går såpass hardt inn for å diskreditere et begrepsapparat utviklet for å uttrykke minoritetsperspektiv, hjelper ikke debatten videre. Kritisk debatt om begreper er meningsfullt. Forsøk på å diskreditere dem alle sammen, og opplevelsene de er ment å betegne i samme slengen, er mindre konstruktivt, og tegn nettopp mer på en «krig» enn et ønske om å nærme seg den andres forståelseshorisont.

Jeg skal samtidig være ærlig å si at jeg tror noe av terminologien antirasister bruker, per i dag virker mot sin hensikt. Mange av problemene jeg omtaler ovenfor, lar seg trolig forklare bedre i alminnelig språk enn gjennom den mer spesialiserte terminologien som har blitt utviklet. Dette har selvsagt også å gjøre med at mange gjennom lang tid nå har gått inn for å både latterliggjøre og fortegne terminologien. Flere av begrepene er også av en noe akademisk karakter, og kan være utilgjengelige i daglig debatt. Likevel har jeg en tro på at de fleste mennesker vil være i stand til å forstå de opplevelsene som ligger i bunnen, og som har gjort at disse begrepene har blitt utviklet.

Vi trenger et språk for å snakke om diskriminering

Personer som er ute etter å diskreditere antirasister og antirasisme vil gjerne også fortegne vårt syn til at samfunnet som sådan skulle være rasistisk. Realiteten er at samfunnet selvsagt er lagt mer sammensatt enn det. En presis vurdering vil etter mitt syn være at rasisme og diskriminering finnes på stort sett alle samfunnsarenaer (se eksempelvis vår rapport om opplevd rasisme og diskriminering av barn og unge), og på et vis som påvirker mange menneskers muligheter og livskvalitet. Det betyr derimot ikke at alle med majoritetsbakgrunn diskriminerer – langt fra. Flertallet av arbeidsgivere diskriminerer som nevnt ikke, slik flere undersøkelser har vist. At en nokså stor andel diskriminerer, bevisst eller ubevisst, innebærer likevel at personer med minoritetsbakgrunn ofte må søke flere jobber for å nå fram, og at det vil være en del jobber man rett og slett ikke vil få på grunn av hvem man er.

Det er dermed en langt mer presis gjengivelse av hva jeg tror de fleste antirasister mener: Det norske samfunnet er i mange henseender preget av kamp mot rasisme og diskriminering, men dessverre er det stadig et mindretall som utøver diskriminering – og det trenger man et språk for å snakke om.