– Stå opp mot mobben

Jeg har aldri opplevd at en venn har mistet hukommelsen, men jeg innbiller meg at å tilbringe tid med en gammel kjenning med utradert minnebank har visse likhetstrekk med å intervjue en offentlig person man har fulgt over tid: Du vet mye om dem, de vet ingenting om deg. Du har lyttet til betroelser, vært med dem på ferie og til hverdags, ja du har opplevd ting med dem, men likevel er det upassende å si husker du den gangen? når du faktisk sitter ansikt til ansikt med dem.

Når jeg en dag i januar zoom-intervjuer John McWhorter, er det noe sånt jeg er redd for å plumpe uti med. På et ensporet vis kjenner jeg ham jo. Jeg vet at han som fireåring var forelsket i en jødisk jente han møtte i pianoklassen, og at hun fikk ham til å ville lære seg hebraisk. Jeg kan også gjenfortelle hendelser fra ungdomsårene i Philadelphia og studiedagene i New York. Gjennom podcastene Lexicon Valley og Bloggingheads, samt de mange bøkene hans, har jeg tilegnet meg en nokså god oversikt om hva han tenker om alt fra politisk hip hop til fengselsreformer i USA.

Lingvistprofessoren og New York Times-spaltisten McWhorter kan vanskelig omtales som politisk korrekt, men heller ikke det noen vil kalle politisk korrekt 2.0, altså posøraktig kontrær. Han virker snarere å være uberørt av de politiske leirenes konformitetskrav. Første gangen jeg hørte ham snakke var på et arrangement i regi av Heterodox Academy i New York i 2018, der han gikk imot den den gang veletablerte kjensgjerningen at det krydde av lettkrenkede snowflakes på amerikanske universiteter. McWhorter sa at det snarere var flust av cry bullies – skjønt jeg vet ikke om han brukte det ordet – som tilranet seg moralsk autoritet ved å innta offerrollen. Siden fyrte han av en tirade, der han beskrev den antirasistiske studentaktivismen som en religiøs vekkelse, en diagnose som siden har blitt stilt av flere, deriblant Torkel Brekke i Morgenbladet.