Å bite en aktivist i arslet

Komikeren Billy Connolly sa for noen år siden at han godt kunne tenke seg å gå over til vegetarkost. Problemet var at han var redd for å bli en sånn dømrade, selvgod, overblid vegetarianer. Og hver gang han møtte en veganer, ja da fikk han en overveldende trang til å bite en levende gris i arslet.

Jeg liker Billy Connolly. Og jeg ser mer og mer hva han mener. Jeg tror jeg har det samme forholdet til en del aktivisme. Saken er at jeg ikke har noen problemer med det som aktivistene aktiviserer for. Akkurat som Connolly har stor sympati for vegetarfilosofien vegetarianere aktiviserer for.

Jeg har for eksempel ikke noe imot kvinner. Jeg liker dem ganske godt, egentlig. Har etterhvert møtt mange av dem, og det funker ganske greit. For å parafrasere den allvitende Sir Humphrey: til og med kona mi er kvinne. Men jeg må innrømme at ytre kant av feminismen klør meg litt under armen akkurat nå. For hva skal man gjøre, når kvinner scorer bedre enn menn på livskvalitet i hele Vesten, men fremdeles insisterer på å kalle samfunnet et undertrykkende patriarkat? Hvor skal det ende?