Kjære Camara Lundestad Joof, antirasismen din vekker motstand i meg

Jeg har sett forestillingen din De må føde oss eller pule oss for å elske oss. Du er en velkjent samfunnsdebattant og har satt opp andre skuespill tidligere. I 2018 utga du boken Eg snakkar om det heile tida, som handler om rasismen du opplever. Nå er du ny husdramatiker på Nationaltheatret, dette er din første forestilling der, og den fortsetter der boken slapp.

Først må jeg komme med en innrømmelse: Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært så i tvil om hva jeg skal skrive om en forestilling. Jeg liker vanligvis å være klar i vurderingen, men her har jeg vært i tvil, jeg er fortsatt i tvil, og jeg har lyst til å skrive til deg om tvilen.

De må føde oss eller pule oss for å elske oss er utvilsomt både et viktig og et veldig, veldig kult stykke. Viktig er det fordi du gir oss innblikk i hvordan rasisme og utenforskap kan oppleves. Kanskje kan forestillingen best beskrives som et rant-teater, hvor karakterene Ades, Emoles og Nyleve ranter om egne opplevelser. Alt er subjektivt, ofte er det rasende, noen ganger er det reflekterende, andre ganger morsomt. Vi får aldri forsøk på overordnet analyse av temaet – uten at det trekker ned inntrykket.