Brennaktuelt om antisemittismens historie i Norge

Bok

I skyggen av Holocaust  – Antisemittisme i norsk historie 1945–2023

Kjetil Braut Simonsen

Humanist forlag, 2023

I skyggen av Holocaust kommer på et betimelig tidspunkt. Like etter lanseringen av boka iverksatte Hamas det blodigste enkeltstående angrepet på jøder siden andre verdenskrig. 7. oktober-massakren og den påfølgende krigen mellom Israel og Hamas medførte ikke bare store lidelser i Israel og Gaza, men utløste en bølge av antisemittisme som har skapt frykt og uro blant jøder i Norge og mange andre land.

Dagen etter Hamas-angrepet delte Peder Martin Lysestøl, medstifter av Palestinakomiteen og sentral i AKP(m-l) på 1970-tallet, sin mening om hendelsene på sin åpne Facebook-profil. Innlegget begynte med følgende setning:

«Vi er imponert over dyktigheten og motet til Hamas-soldater og andre som nå lykkes med å gi de sionistiske okkupantene et nederlag.»

Flere titalls personer, inkludert nåværende og emeriterte UiO-professorer, signaliserte sin tilslutning til Lysestøls hyllest før innlegget ble fjernet etter mange negative kommentarer. Reaksjoner som denne var ikke enestående, men føyde seg inn i et internasjonalt mønster.

Kjetil Braut Simonsens bok gir oss historisk bakgrunn og tolkningsnøkler til å forstå hvordan 7. oktober-angrepet kunne utløse entusiastiske reaksjoner der israelske ofre ble redusert til «sionistiske okkupanter» og der det som var en grusom massakre på sivile, ble fremstilt som modig frihetskamp.

I skyggen av Holocaust er en grundig, systematisk og nøktern fremstilling av antisemittismens norske samtidshistorie. Boka er viktig folkeopplysning om vilkårene for «det eldste hatet» i Norge gjennom de siste 75 år. Dette er ikke bare en syntese av nyere forskningslitteratur på feltet, men også en studie basert på et imponerende primærkildemateriale. Simonsen har saumfart mer enn 100 aviser og tidsskrifter i tillegg til diverse materialer fra Jødisk Museum i Oslo og Riksarkivet. Resultatet er et nytt standardverk på feltet.

Antisemittisme på norsk

Boka er delt inn i åtte kapitler som er organisert dels kronologisk og dels tematisk. Et overordnet grep hos forfatteren er å fokusere på grensesetting: Hvor går grensene for hva det er akseptabelt å uttrykke om jøder i norsk offentlighet, og hvordan endrer disse grensene seg over tid? For å undersøke dette empirisk, analyseres en rekke offentlige debatter og «skandaler» – fra vitsetegninger publisert i ukebladet Skip O’Hoi i 1951 via Hans Fredrik Dahls forsvar av David Irving på 1990-tallet til Johan Galtungs lefling med konspirasjonsteorier i 2011-2012. Fokuset på skandaler er fornuftig, og begrunnes slik: «[O]ffentlige skandaler kan virke avgjørende inn på den politiske kulturen […] Skandaler retter fokus mot det uakseptable i politikken og bidrar gjennom dette til å synliggjøre og stabilisere ønskede normer og verdier.» (s. 91)

Simonsen tar også for seg antisemittismen innenfor ytterliggående politiske/ideologiske miljøer. Det vies to kapitler til ytre høyre (ett om NS-veteranmiljøet og ett om ytre høyre fra 1967 og fremover) og ett kapittel om «den venstrerevolusjonære antisionismen». I tillegg undersøkes debatten om Israel-Palestina-konflikten i perioden 1982-2009 i et eget kapittel.

Vi får en kortfattet innføring i antisemittismens historie i Norge før krigen, der Simonsen konkluderer med at selv om åpen antisemittisme var et politisk marginalt fenomen før 1940, var negative forestillinger om jøder likevel «utbredt og akseptert i det norske majoritetssamfunnet» (s. 42) – men det fantes også motkrefter, et understudert tema som fortjener mer oppmerksomhet.

I hvilken grad den underliggende kulturelle antisemittismen før 1940 bidro til å muliggjøre Holocaust i Norge, diskuteres ikke inngående. Som Simonsen antyder, er det mye som tyder på at en relativt utbredt «hverdagsantisemittisme» svekket solidariteten overfor jødene under krigen.

1945 markerte et skille. Etter at Auschwitz og nazistenes herjinger ble allment kjent, ble åpne uttrykk for antisemittisme «skandalisert», altså sosialt uakseptabelt i den brede medieoffentligheten. Det dannet seg en anti-antisemittisk norm som har vedvart. Simonsen finner at hovedårsaken til at en slik norm festet seg etter 1945 var at antijødiske forestillinger ble identifisert med nazismen og Nazi-Tysklands forbrytelser (s. 62). Synet på antisemittismen som noe «unorskt» og en importvare ble imidlertid balansert av tydelige uttalelser, blant annet fra VG, som understreket av jødefiendtlighet også var en hjemmeavlet norsk tradisjon.

Den anti-antisemittiske normen gjorde at fiendtlighet mot jøder langt på vei ble fortrengt fra offentligheten. Det betød ikke at fordommene forsvant. De kom åpent til uttrykk først og fremst i marginale NS-veteranmiljøer og blant høyreekstreme fra 1970-tallet og fremover, der antisemittismen ifølge Simonsen «markerer en revolusjonær opposisjon mot det demokratiske systemet» (s. 349).

Samtidig levner Simonsen ingen tvil om at holdningene og forestillingene også levde videre i en betydelig del av befolkningen. Blant annet siteres et funn fra en spørreundersøkelse blant Oslo-borgere gjennomført av Institutt for samfunnsforskning tidlig i 1950-årene der hele 44 prosent sa seg enig i en påstand om at jødene selv har mye av skylden for at de er blitt forfulgt (s. 77-78).

Antisionismens fremvekst

Men ting har endret seg. I 2022 stilte HL-senteret det samme spørsmålet til et representativt utvalg av den norske befolkningen, der kun 8 prosent som sa seg enig. En slik utvikling er i tråd med empiriske funn fra andre vestlige land. Et viktig spørsmål er i hvilken grad denne trenden reflekterer en reell nedgang i antisemittisk sentiment eller også en endring i hva som oppleves som sosialt akseptabelt å uttrykke. En hypotese i antisemittismeforskningen er at jødefiendtlige følelser og oppfatninger i betydelig grad har overlevd under overflaten, men kommer til uttrykk på andre måter nå enn før – og da særlig i form av antisionisme og fiendtlighet mot Israel. Simonsen diskuterer dette komplekse temaet på grundig og balansert vis, i to kapitler om henholdsvis fremveksten av antisionisme på ytre venstre og mediedebatten om Midtøsten-konflikten.

Sionismen, jødenes bevegelse for nasjonal selvbestemmelse, oppstod på slutten av 1800-tallet som et svar på økende antisemittisme i Europa og parallelt med fremveksten av mange andre nasjonale bevegelser. Det fantes en jødisk antisionisme før andre verdenskrig, men denne forsvant stort sett etter utslettelsen av 6 millioner jøder og opprettelsen av Israel i 1948. Antisionisme etter 1948 er i hovedsak et ikke-jødisk fenomen og innebærer, som Simonsen skriver, «at staten Israel oppfattes som en illegitim statsdannelse som burde opphøre å eksistere» (s. 220).

Simonsen karakteriserer antisionismen som vokste frem på ytre venstre (og særlig i ml-bevegelsen) etter 1967 som del av en større verdensanskuelse med tre kjennetegn: et manikeisk svart/hvitt-syn på verdenspolitikken, der «gode, undertrykte folk» sto imot onde imperialister; et endimensjonalt og til dels konspirasjonsteoretisk syn på økonomi og samfunn; og en positiv fascinasjon for nasjonale selvstendighetsbevegelser i det såkalte globale sør (s. 233). I denne verdensanskuelsen ble sionismen identifisert med imperialisme, rasisme og fascisme.

Simonsen viser hvordan de radikale antisionistene eksplisitt tok avstand fra antisemittisme, men hevder at de likevel, og kanskje ubevisst, endte med å «reproduser[e] kulturelt forankrede fordommer om jøder og jødedommen». Det gjelder for eksempel anklagen om at jøder legitimerer sine påståtte ugjerninger med den religiøse ideen om «utvalgthet», som er blitt brukt for å stigmatisere jøder i århundrer. Antisionistene videreførte denne anklagen og insisterte på at sionismen og Israel var bygget på en odiøs tanke om jødisk overlegenhet (s. 259-260). Forfatteren fremhever også antisionismens demonisering av Israel gjennom nazi-sammenlikninger som noe det er nærliggende å tolke som antisemittisk, ikke minst fordi slike karakteristikker bidrar til å «relativisere og trivialisere holocaust som historisk fenomen» (s. 261).

Økt hat mot norske jøder

I skyggen av Holocaust viser at en anti-antisemittisk norm etablerte seg i norsk offentlighet etter krigen, og det er mange eksempler på at denne fortsatt gjelder. Samtidig viser Simonsen at det offentlige ordskiftet rundt Israel «har vært en arena der tabuer kan omgås og grenser forskyves» (s. 332). Vi så et urovekkende eksempel på hva en slik grenseforskyvning kan føre til under 8. mars-markeringen i Oslo, der aktivister ropte «ingen sionister i våre gater», «barnemordere» og «skadedyr» mot jøder som ønsket å vise sympati med israelske voldtektsofre, og et enda verre eksempel i Sandefjord samme dag, der en mann med et israelsk flagg ble utsatt for grov vold og havnet på sykehus.

Det påstås av og til at antisemittisme-stempelet anvendes for å kneble legitim kritikk av Israel. Simonsen finner imidlertid at dette i liten grad er tilfelle i det norske ordskiftet: «Debatten i Norge var […] på ingen måte preget av at det ble satt likhetstegn mellom politisk kritikk av Israel og antijødiske holdninger.» (s. 297)

Etter mitt syn kan utviklingen etter 7. oktober tyde på at problemet snarere er motsatt. Det er en mangel på sensitivitet for grensene mellom normal kritikk av israelsk politikk og fiendtlig demonisering av den jødiske staten, og en blindhet for hvordan slik demonisering kan få antisemittiske utslag i form av trakassering og stigmatisering av jøder.

I en NRK-undersøkelse av norske jøders erfaringer etter 7. oktober kom det frem en mengde personlige vitnemål om rystende hendelser der aggresjon utløst av Israel-Palestina-konflikten ble rettet mot jøder i Norge, og åtte av ti oppga at opplevelsene etter 7. oktober hadde fått dem til å vurdere om Norge er et trygt land for jøder.

«Begge mine barn har blitt trakassert, sønnen min ble pisket med en gren mens de ropte ‘jeg hater Israel’», fortalte en anonym jødisk forelder til NRK. Tydeligere kan det ikke bli. Selv om antisionistisk fiendtlighet ikke nødvendigvis er identisk med antisemittisme i sine motivasjoner, er ikke konsekvensene for jøder noe bedre. Antisionismen setter opp et skille der de eneste akseptable jødene er de som tar avstand fra eller fordømmer sionismen og Israel, mens alle andre er fritt vilt.

Den anti-antisemittiske normen er ikke optimalisert for å håndtere det hatet som norske jøder utsettes for i forbindelse med konflikten i Midtøsten. Det store spørsmålet er hvordan samfunnet kan tilpasse denne normen slik at den fiendtligheten som nå utfolder seg også fanges opp – uten dermed å delegitimere normal og nødvendig kritikk av israelsk politikk.

På dette spørsmålet har ikke Simonsens utmerkede fremstilling noen svar. Her ligger det en vanskelig, men avgjørende oppgave for alle som ønsker seg et Norge der jøder, enten de er sionister eller ikke, kan leve åpent og fritt.