Hatet vi aldri blir kvitt

Det er vanskelig å lese Simon Strangers nye bok om antisemittisme og jødeforfølgelser uten å samtidig tenke på krigen som pågår i Gaza. Derfor kommer denne anmeldelsen i to deler. Første del er anmeldelsen av boka. Siste del er en fritekst med utgangspunkt i Gaza-krigen. Selv om jeg benytter meg av referanser fra Stranger der også, skal verken forfatteren eller boka hans lastes for mine meninger. 

Første del

Simon Stranger har skrevet en slags oppfølger til romanen Leksikon om lys og mørke (2018). I den fulgte vi skjebnen til forfatterens jødiske svigerfamilie før, under og etter krigen, men også livet til torturisten Henry Rinnan. Fortellingene var flettet sammen med utgangspunkt i at familien Komissar flyttet inn i «Bandeklosteret» etter krigen, altså i huset der Rinnanbanden hadde torturert og drept i årene før.

Begge romanene handler grunnleggende sett om Norge og Holocaust. Begge er det vi kan kalle for hybridlitteratur, der forfatteren blander kildebelagt historie med fiksjon. Akkurat det er som kjent en diskuterbar sjangerblanding, noe jeg også skrev litt om i anmeldelsen av Leksikon om lys og mørke. Miksen kan like fullt kan være vellykket som litteratur. Det skal også sies til Strangers fordel, med noen få unntak (det kan bli litt for intimt og derfor litt invaderende), at det stort sett fremstår ganske tydelig når han kontemplerer. Det hadde gjort seg enda bedre om Stranger hadde utvidet kildeforklaringene på slutten av boka. 

Sånn, da legger vi bort pekefingeren. 

Mens dramaturgien i Leksikon om lys og mørke var sydd sammen som et oppslagsverk, er Museum for mordere og gjerningsmenn bygget opp som et ... ja, som et museum. Gjenstander, fotografier og andre kilder er utgangspunkt for en møysommelig oppbygd historie som til dels er kronologisk. Stranger tar noen sjanser her også, gitt tematikken. For eksempel er historien om ekteparet Feldmann, som ble drept av norske grenseloser, ganske nær det vi kan kalle true crime (her har Stranger en overraskende, kanskje vågal hypotese om motivet). Stranger står altså i fare for å lage underholdning av dyp tragedie. Men det inntrykket nulles fullstendig ut av en tekst som oser av empati og utforskertrang. I stedet sitter vi igjen med en bok som er sympatisk innstilt til leseren i all sin komplekse enkelhet. Jeg tror også boka er annerledes enn mye annen litteratur om Norge og Holocaust, fordi Stranger som et pedagogisk grep knytter fortid og nåtid sammen på jødenes premisser. Han gir oss heller ingen illusjoner om at det norske sviket mot jødene kan forstås uavhengig av antisemittisme. «Før 1851 eksisterte jødehatet i Norge uten at det fantes en eneste jøde i landet», skriver Stranger. 

Han kommer stadig tilbake til Martin Luthers bannbuller mot jødene: «Solen har ikke skint på et mer blodtørstig og hevngjerrig folk enn de som mener seg utvalgt av Gud, og som mener de må myrde og knuse oss hedninger», skrev Luther i Om jødene og deres løgner. 

«Hvis selv ikke dette er tilstrekkelig, foreslår Luther at man en gang i fremtiden bør samle en hær for å bekjempe jødene, og for å beskytte resten av innbyggerne 'mot dette uvesenet'. Fire hundre år senere ble hæren hans realisert», kvitterer Stranger: «Ordene blir lest og spredd, fra menneske til menneske, som et virus i kulturen.» 

Stranger er på sitt aller beste, engasjert og tydelig opprørt, når han skriver om de såkalte jødeauksjonene. Her var folkemordet på sitt aller småligste. Det er i det banale det virkelig onde og vanvittige kan forstås: «Til og med serviettene deres ble auksjonert vekk ... Nå kommer folk fra gårdene i nærheten, men også folk fra nabobygdene ... rekker hånden i været og overbyr hverandre.» 

Han skriver om Karpol-familien fra Gudbrandsdalen, hvis gård og eiendeler ble auksjonert bort omtrent i det øyeblikk de dyttes inn i gasskammeret: «Gjenstand etter gjenstand rives vekk, slik et kadaver i skogen fortæres av rovdyr, insekter og fugler.» Den lokale lensmannen i bygda i Gudbrandsdalen, Harald Hammer, står for arrestasjonen av familien. Noen dager etter er han auksjonarius. 

En passasje er så glimrende at det nesten ville være en unnlatelsessynd ikke å gjengi den i sin helhet:

«Overraskelsen må ha vært stor for innbyggerne i bygda da Gerson og Jette Karpol viste seg å ha overlevd. Med ett fantes det vitner til forbrytelsen ingen skulle være i stand til å fortelle om. Gerson Karpel skrev et brev til lensmannen, hvor han forlangte å få tilbake eiendelene sine, uten hell. Heldigvis for enkelte av bygdas innbyggere var ekteparet gamle og svake, og pustet ut for siste gang på et sykehjem i 1947. Da var de tre barna deres allerede drept, og eiendelene deres spredt for alle vinder. Bare noen få av dem, som en skrivemaskin, skal ha blitt levert tilbake av angrende syndere.»

Etter krigen blir Hammer tiltalt for medvirkning til en rekke arrestasjoner og derfor også drap, men blir frikjent av retten fordi han opptrådte «hensynsfullt» under arrestasjonene. En annen formildende omstendighet var ifølge retten at han kunne miste stillingen sin som lensmann hvis han nektet. Mange kjenner sikkert historien om statspolitiets Knut Rød som organiserte arrestasjonene av jøder i Oslo og Akershus. Etter krigen ble han frikjent og kunne gå tilbake til jobben i Oslo-politiet. 

Overordnet sett skriver Stranger om ting vi kjenner fra før. Det norske Holocaust er grundig belyst de senere årene: Hvordan det norske embetsmannsverket var delaktige i Holocaust, hvordan antisemittisme og fordommer mot jøder preget det norske samfunnet (til og med blant medfanger norske i konsentrasjonsleirer), hvordan jødene ble møtt med skepsis og trenering etter krigen. Likevel klarer han å tilføre historien noe nytt og viktig. Det litterære grepet er én ting, i romans form er mulighetene nesten uendelige for å kunne tilføre historien noe nytt. 

Også «tilfeldigheter» har tilført Strangers interessante multiperspektiver. Han er gift inn i en jødisk familie. Kjenner du en jødisk familie så kjenner du også mennesker som har erfart Holocaust. Stranger skriver på vegne av oss majoritetsnordmenn. Eller kanskje rettere, på vegne av vår unnfallende minnekultur. Som i ekteskap flest kommer man nær egen svigerfamilie, men litt på utsiden vil du nesten alltid være. Nært, men også fremmed kikker Stranger derfor inn i en verden og en skjebne som vi aldri fullt ut vil kunne forstå, hvis traumer så ofte trivialiseres, men som vi likevel plikter å forstå. Det var også et inntrykk man fikk av å lese Leksikon om lys og mørke. 

Strangers familiehistorie blir dessuten ekstra heftig når han under research oppdager at hans egen oldefar var profitør under krigen. The plot thickens, så å si. Oldefaren, Sigurd Wahl, drev et stort trykkeri på Majorstua og tok oppdrag for NS og tyskerne. Det dreide seg om trykk av propagandistiske pamfletter, plakater og flyveblader, mange av dem med rabiate antisemittiske budskap. Tidsskriftet Umennesket ble trykket i 100 000 eksemplarer. Ett eksemplar er utstilt i konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen. To av ansiktene på forsiden er av fanger. 

I trykkeriet til Wahl jobbet jøder. En av familiene endte i gasskamrene i Auschwitz. Stranger finner avhørsprotokoller som beskriver den hjerteskjærende arrestasjonen av familien. Det er uhyggelig lesing. Stranger er fullt klar over at han en gang skal arve midler som delvis har sin opprinnelse i oldefarens prioriteringer. 

Hvor mange familier som tjente seg rike eller fikk sitt gjennombrudd under krigen vet vi vel ikke, men det var flere enn det vi ønsker å tro. Det er små og store historier og mange gråsoner. 

Tentaklene fra den norske okkupasjonen og NS-styret stikker langt inn i det «norske». Stranger sier noe allmennmenneskelig om den diffuse overgangen mellom å være tilskuer og å være medløper, men også om det han selv omtaler som «tankeløshet». Om den glidende overgangen mellom ønsket om å kunne leve så normalt som mulig, å få endene til å møtes, og til aktivt å medvirke i folkemordet på jødene. 

Andre del

Holocaust er en ekstremt viktig del av den europeiske minnekulturen. Det er svært få som aldri har hørt om forsøket på å utrydde den jødiske befolkningen. Norske skoleelever reiser for eksempel til Auschwitz og Sachsenhausen med de hvite bussene. 

Like fullt er det huller i bevisstheten rundt Holocaust. Vårt forhold til historie er ofte anekdotisk, og vi har en tendens til å lese historie som fortellinger med en begynnelse og en slutt. 

Holocaust blir gjerne presentert som en advarsel fra fortiden, som en skrekkhistorie fra en svunnen tid, som riktignok kan blusse opp igjen som fremmedhat i vår egen. Ikke noe galt i det. Holocaust er utvilsomt en historie om ekstrem rasisme, men baksiden av denne historiefortellingen er at det helt eksepsjonelle ved Holocaust ofte blir forsømt. 

Forsømt blir også det faktum at nazismen ble nedkjempet med en vanvittig voldsbruk. Det hører ikke alltid med til historien at Hitler på et tidspunkt var temmelig nær å vinne krigen og at kampen mot nazismen innebar at de allierte innlot seg på et blodbad av episke dimensjoner, inklusive teppebombing av storbyer. I stedet for å legge seg på rygg for nazistene og akseptere skjebnen, skulle slagene om vår fremtid koste 70 millioner menneskeliv. Hadde det ikke vært for at «vi» var villige til å gjøre hva det måtte være, med «blod svette og tårer», så ville et alliert tap også ført til at jødene sluttet å eksistere. 

Minnekulturen rundt Holocaust, også formidlingen av den, består av to hovedspor. 

I grove trekk kan man si at det det ene sporet har en spesiell interesse for historie og da spesielt jødenes historie og som tar dette med seg inn i forståelseshorisonten. Her oppfattes Holocaust som noe helt eksepsjonelt, utledet av nazistenes ideologi, men også som det ekstreme utslag av mange hundre års antisemittisme. Her vil synet på Israel ofte være pragmatisk. Selv om man kan diskutere og problematisere opprettelsen av staten Israel, finnes det en utstrakt forståelse for at jødene hadde et velbegrunnet og helt ekstraordinært behov for en nødhavn. 

Det andre sporet er mer minnepolitisk. Her betraktes ofte Holocaust som kulminasjonen av all rasisme, som et emne egnet for å arbeide videre med antirasisme, som ledd i postkolonial kritisk maktteori. Her er Holocaust noe som kan lære oss noe om hvor innbakt rasisme er i den vestlige (kapitalistiske) verden. I og med at den mest potente antisemittismen i dag kommer fra den muslimske verden og blant muslimer, har den postkoloniale tradisjonen en blindsone som gjør det vanskeligere å motvirke antisemittisme på en effektiv og forklarlig måte. Islamofobi og rasisme mot muslimer, som jo er høyst reell den også, blir satt i et slags offerkonkurranseforhold der taushet er den enkleste måten å forholde seg til det på. I denne settingen er det ikke uvanlig å oppfatte den jødiske staten som en forlengelse av det vestlige, rasistiske hegemoniet. I en mer vulgær utgave hender det også at vi får høre at jødene, av alle, burde ha lært hva rasisme og undertrykkelse er. I sin mest ytterliggående form sammenlignes Israel med Hitler-Tyskland. 

Et eksempel: Det har en vært en økende tendens i Oslo til at ytre venstre har overtatt den årlige markeringen for Krystallnatten. For hvert år har markeringen handlet mindre om Holocaust og mer om palestinernes lidelser. Det mosaiske trossamfunn (DMT) har trukket seg fra hele seansen. Ofrene for Holocaust hadde ingenting med Israel å gjøre. De frykter at markeringen vil domineres av palestinaaktivisme. Antirasistisk senter forstår ikke hvorfor DMT har trukket seg, for der jo «ikke mot jøder, men mot staten Israel.» 

Jødene forlater altså markeringen til minne om folkemordet som hadde til hensikt å utslette dem. «85 år. Krystallnatten. Aldri igjen», sto det på Palestinakomiteens Facebooksider, den samme siden som den 7. oktober proklamerte at «Gaza just broke out of prison» og «This is possibly the largest ever Palestinian liberation operation in modern history». Senere har de slettet postene, som oppsto ved en inkurie, som det er blitt sagt. I Sverige har markeringen blitt avlyst på grunn av krigen. Begrepet Krystallnatten får en rekke underlige og ubehagelige konnotasjoner. Fortid og nåtid knyttes sammen på en måte som gjør livet vanskelig for jødene. Who would have thought? 

I dette sporet kan man også jobbe i en organisasjon som skal motvirke jødehat og samtidig skrive kronikker om å boikotte den jødiske staten mens den er under angrep fra genocidale antisemitter, slik Ingrid Kristine Børset, pedagog ved Falstadsenteret, gjorde nylig. 

Den som jobber mot jødehat kan selvsagt sympatisere med palestinerne også. Være mot bomber. Den som jobber mot jødehat har likevel en forpliktelse til å trå varsomt, særlig fordi stemningen er eksplosiv nok fra før. Timingen er særdeles umusikalsk, som om Børset ikke har forstått hvilket mandat hun har, på vegne av en meget utsatt minoritet. Hun er forpliktet til å spørre seg hvordan en slik kronikk virker på dem hun er satt til å beskytte. Men den forpliktelsen blir relativisert bort i den postkoloniale tradisjonen. 

Ved å løfte Holocaust ned fra den pedagogiske kateterundervisningen og ut i det tarvelige, banale og medløperske, bidrar Simon Stranger til leservennlig dybdeforståelse av det norske folkemordet på jødene. I de såkalte Samlesentralene etter krigen gikk overlevende jøder gjennom eiendeler som var stjålet fra dem. Det som var igjen. Det meste var forsvunnet. «En del av antikvitetene finnes antagelig fremdeles rundt omkring i de norske hjem, uten at eierne kjenner til bakgrunnen.», skriver Stanger: «Sølvtøy, glas eller stoler, levert videre i familier gjennom arv, solgt på antikvariater etter dødsbo, eller på loppemarkeder. Tause bruddstykker fra folkemordet som flyter videre gjennom historiens strøm.» 

Stranger forteller oss at folkemordet på jødene angår oss alle. Holocaust er vår synd, vårt folkemord, i vårt historiske DNA, så å si. Det blir vi minnet ettertrykkelig på i Strangers bok. Han gir oss en helt innlysende innsikt: Vi er forpliktet til å verne om jødisk liv, jødiske tradisjoner, og ikke minst, den jødiske historien, og alle de som døde. Den jevne nordmann har bare perifert ansvar for slaveriet i Afrika, men vi har et direkte ansvar for den gjenværende jødiske minoriteten. 

Selv ble jeg lettere forskrekket for noen år siden, da debatten raste om omskjæring av guttebarn. Velmenende mennesker ville forby praksisen og påsto i fullt alvor at det ikke spilte noen rolle om dette innebar slutten på jødisk liv i Norge. Det skulle være likt for alle, må vite. En slik mangel på historiekunnskap, raushet og pragmatisme er simpelthen helt utrolig, i en tid der det fremdeles lever mennesker som unnslapp gasskamrene. 

Gaza

De fleste er forferdet over bomberegnet over Gaza og vil ha en slutt på det. Samtidig er det det nær sagt en avgrunn som skiller ulike grunnoppfatninger om krigen. 

Mange mener at Israel er et demokrati som har en har legitim grunn til å frykte sine omgivelser og rett til å forsvare seg. Man forstår deler av israelernes posisjon, men uten å bifalle den voldsomme reaksjonen de har satt i gang. De mener at Israel fører en krig mot en antisemittisk fiende som gjemmer seg blant sivile, men at kostnaden i menneskeliv ved å utkjempe den inne på Gaza er altfor høy. 

Andre mener at Israel som stat knapt har rett til å eksistere. De mener at Israel er et illegitimt apartheid- og okkupasjonsstyre, og at krigen på Gaza er folkerettsstridig. De kan mene at terroren 7. oktober var et utrykk for palestinsk desperasjon og legitim motstandskamp. De kommuniserer ofte at Israel rammer sivile og sykehus med hensikt og at bombingen derfor er folkemord. 

De siste dagene har det sirkulert et interessant dikt på Facebook, skrevet av barnebokforfatteren Kristine Rui Slettebakken. Det lyder slik: 

det handler om retten til å forsvare seg

sa de

og kuttet strømtilførselen

forsvarte seg mot sykehusene

mot pustemaskinene

mot de premature babyene i kuvøsene

mot de insulinavhengige og hjertesyke

det handler om retten til å ta igjen

sa de

og tok igjen på et barn

hvert eneste kvarter

et nytt barn

Slettebakken er åpenbart opprørt over den vanvittige bombingen av Gaza, noe de aller fleste av oss er. Sånn sett bør nok poesien hennes settes på kontoen for medfølelse og harme.

Samtidig er det slående hvor gammeltestamentalt diktet er, forstått som hevngjerrighet hos den jødiske staten. Slettebakken legger ikke to fingre imellom: Israel er barnemordere, ikke av forsett, men av vond vilje. Israel hevner seg ved systematisk å drepe babyer i kuvøse. Diktet har dermed åpenbare avtrykk fra eldgamle antisemittiske troper (barnemorderne). 

Først og fremst har diktet åpenbare demagogiske kvaliteter, tilsiktet eller ei, men godt egnet som bensin til bålet. 

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at jøder, som jo er en bitteliten, stadig minkende minoritet i Europa, er de som har mest å tape på at stemningen piskes opp så til de grader som i dette spebarnemorderpostulatet. Diktet er fullstendig fritt for pusterom, tvil og refleksjon. 

Det hjelper jo ikke at så mange bien pensants hauser opp det helt spesielle agget mot Israel. Helt uten filter, og nesten fullstendig underkommuniserende om antisemittismen til Hamas, som knapt står tilbake for Det tredje riket. Eller som det blant annet heter i Hamas beryktede charter fra 1988:

«Det finnes ingen løsning på palestinaspørsmålet bortsett fra Jihad. Initiativer, forslag og internasjonale konferanser er bortkastet tid og fåfengte anstrengelser ... Vår kamp mot jødene er altomfattende og veldig seriøs ... Det er en kamp som uunngåelig bør følges av andre kamper ... Dommedag vil ikke komme før muslimer kjemper mot jødene, når jøden vil gjemme seg bak steiner og trær. Steinene og trærne vil si O muslimer, O Abdulla, det er en jøde bak meg, kom og drep ham.»

Jeg kan åpenbart ikke snakke for jøder i Norge, men omtrent sånn som dette tror jeg det kan være for mange i disse dagene: 

Før den 7. oktober stilte mange jøder seg avventende til Israel. De var norske jøder, ikke israelske. Mange tok avstand fra den illiberale, aggressive Netanyahu. Norske jøder er stort sett europeiske, liberale nordmenn. 

Etter 7. oktober endret mye seg. Angrepet fra Hamas ble oppfattet, med rette, som et folkemorderisk angrep mot jøder, som jøder, i en forlengelse av Holocaust. 

Etter noen dagers medfølelse snudde stemningen forutsigbart nok i Israels disfavør. På grunn av bombingen av Gaza og de ekstreme sivile tapene. De siste ukene er offentligheten blitt en monolittisk vegg av fordømmelse av Israels handlinger, der bønn om edruelighet drukner i voldsomme følelser. Store demonstrasjoner verden over, der antisemittiske slagord blandes med politiske legitime slagord, dominerer nyhetsbildet. Store demonstrasjoner der vanlige folk blandes med nazister, venstreekstremister og islamister. 

I denne kakofonien meldes det nå om at jøder i Europa igjen føler seg utrygge. Noen vurderer å reise. 

Kanskje er det slik at 7. oktober-angrepet var av en slik karakter at vi ikke-jøder er ute av stand til å forstå betydningen av den. Når terroren attpåtil skal forstås og etter-rasjonaliseres på en måte som får Israel til å fremstå som den egentlige skyldneren (blame the victim), blir det vanskelig å være jøde i den offentlige samtalen. Når nyhetsbildet i tillegg nesten konsekvent unnlater å fortelle oss hva Hamas egentlig er, eller å fortelle oss at vi ikke kan stole på det Hamas forteller oss, vil mange rett og slett gi opp.

Jøder er ikke synonymt med Israel. Noen jøder tar avstand fra Israel som stat, mens mange jøder har et meget ambivalent forhold til Israel. Likevel har de fleste av oss gangsyn nok til å forstå at skottene mellom jødisk identitet og Israel, både som idé og som nasjon, sjeldent er vanntette. Bunnplanken i den israelske statsdannelsen var tross alt det europeiske folkemordet på jødene. Når denne er under massivt angrep fra krefter som bruker det samme språket som de som forsøkte å utslette dem fra jordens overflate, skjer det ting. Den 7. oktober stormet 2500 «breiviker» inn i Israel og myrdet 1500 mennesker og kidnappet 250. At Israel erklærte krig, er ikke vanskelig å forstå. Men til hvilken pris? 

For oss er det lett å tenke på ord som «å kjempe for vår egen overlevelse» i forbindelse med bombingen av Gaza som hule og bortforklarende. I møte med de fryktelige TV-bildene blir det enda vanskeligere. Men det er slik mange israelere føler det, og vi gjør veldig dumt i å ikke forstå dem et stykke på vei. Israelerne har begitt seg ut i en umulig krig. Hamas kan ikke utslettes. Omfanget av de sivile tapene kan vanskelig forsvares rasjonelt, enn si moralsk. Samtidig er utgangspunktet til Israel umulig. Hamas har bevist at de utgjør en eksistensiell trussel mot jødene. Israel står derfor i et forferdelig dilemma og de har bestemt seg for å gå til krig. Selv om Hamas skjuler seg bak egen befolkning og til tross for at Hamas’ sterkeste kort er så mange døde palestinere som overhodet mulig. Selv det meste av opposisjonen i Israel, som i lang tid har protestert mot Netanyahu, har sluttet rekkene rundt den israelske hæren og den provisoriske krigsregjeringen. De som er mot denne krigen, eller denne måten å føre krig på, og det kan man med gode grunner være, bør være seg bevisst at israelere ikke er lystmordere som villig vekk dreper barn i kuvøser. 

De som mener at Israel og jødene må slutte å skyve Holocaust foran seg, har ikke forstått Holocaust. De som ikke forstår hvorfor israelere er hardkokte folk, har heller ikke skjønt stort. 

Men ingen bør se seg blinde på offerrollen. Det kan fort føre galt av sted og offeret kan bli overgriper. Dette kjenner vi igjen fra utallige konflikter og kriger. Det gjelder åpenbart i tilfellet Hamas. Men også Israel står i fare for å begå – eller har begått - krigsforbrytelser, angrepet på Gaza er til dels emosjonsdrevet. Hva om de sivile tapene på Gaza femdobles, tidobles? Hvordan vil stemningen rundt i Vesten og Norge utarte? Hvilken effekt vil «kuvøsedikt» ha da? 

«Tanken på at det verste som skal skje i Gaza, mest sannsynlig ikke har skjedd ennå, er ikke til å bære», sier Nina Grünfeld til forskning.no: «Ja, jeg har vært i Israel en rekke ganger, og ja, jeg har min jødiske bakgrunn, men jeg er ikke noe mer medskyldig enn andre, eller enn min avdøde mormor som ble født og vokste opp på Helgøya i Mjøsa. Men – så er jeg kanskje det likevel, vil noen si, siden jeg forsvarer Israels rett til å eksistere ...». 

Terroren 7. oktober har nok likevel brakt europeiske jøder nærmere Israel i et slags gjenforent, syklisk-historisk skjebnefellesskap. Den massive og fiendtlige stemningen i Europa gjenoppvekker ikke bare frykten for et Europa som ikke kan beskytte dem, men også frykt for at sisteforsvaret for det jødiske folk, Israel, selve nødhavnen som så mange har et tvisynt forhold til, kan forsvinne.

Jøder flest kjenner dessuten Holocaust-historien på kroppen. Nesten alle europeiske og amerikanske jøder har slekt som ble myrdet, som fikk livene sine ødelagt, som ble frastjålet det de eide. De merker godt, og kjenner igjen, hvordan stemningen blir stadig mer trykkende, hvordan det knurrende øyet rettes mot dem fordi forskjellen på Israels gjerninger og deres egen identitet blir stadig mer diffus. At stadig flere synagoger og jødiske skoler, barnehager og museer trenger konstant politibeskyttelse. De kjenner seg igjen i hvordan hverdagen møtes enklest gjennom å skjule egen identitet. 

Forsker ved Jødisk museum i Oslo, historikeren Kjetil Braut Simonsen, som nylig ga ut boken I skyggen av Holocaust  – antisemittisme i norsk historie 1945–2023, kunne fortelle på Facebook at arbeidsplassen hans har utvidet politibeskyttelse som følge av situasjonen på Gaza: «Vi er et jødisk museum som formidler om og forsker på ulike sider ved norsk-jødisk historie (herunder holocaust i Norge), og har null, niks og ingenting med Israel å gjøre. Selv er jeg en ganske vanlig, tørr yrkeshistoriker. Det forteller på en måte litt om situasjonen.»

Det står enda verre til i Sverige og Danmark. Malmø, som lenge var regnet som en «jødisk» by, er nesten tømt for jøder etter mange år med pågående antisemittisme. Etter 7. oktober-angrepet kjørte kolonner av bilister triumferende gjennom sentrum av Malmø og andre steder i Sverige med palestinaflagg og fyrverkeri. De feiret altså massemord på jøder. 

Dette bør vi tenke på. Vi bør også tenke på hva vi eventuelt skal fortelle barna og barnebarna våre når vi skal forklare dem hvorfor jødene forlot Europa.

Tidlig på nittenhundretallet begynte jøder i Praha å samle på jødiske artefakter til et slags museum. Jøder hadde bodd i byen i tusen år. Da nazistene inntok Praha utvidet de samlingen med utallige stjålne eiendeler fra mennesker de hadde sendt i døden. «Meningen med den enorme samlingen», skriver Stranger, «skulle være å lage et 'Museum over en utryddet rase'. Et redselskabinett over fienden som nå var utryddet og overvunnet.» Et slikt museum skal også ha vært planlagt av den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Det skulle legges til synagogen på St. Hanshaugen.