Kvinnedagen som ekskluderte kvinner

Den internasjonale kvinnedagen skal symbolisere samhold, solidaritet og den felles kampen for kvinners rettigheter. Likevel skjedde det motsatte i Oslo i fjor: En gruppe jødiske kvinner ble nektet å delta i 8. mars-demonstrasjonen, de ble trakassert og fysisk hindret i å marsjere. 

Hvordan kunne en dag som er forankret i inkludering, bli en dag for ekskludering?

Den internasjonale kvinnedagen ble etablert i 1910 av Den sosialistiske internasjonale og ble fremmet av skikkelser som Clara Zetkin og Rosa Luxemburg – begge sosialister, sistnevnte også jødisk – som kjempet for stemmerett og rettferdige arbeidsvilkår. Dagens historiske grunnlag tilsier at den skal favne alle kvinner, uavhengig av bakgrunn. Likevel ble markeringen i Oslo i 2024 overskygget av ekskludering og fiendtlighet.

Prisen for ekskludering

En gruppe jødiske kvinner ønsket å marsjere under parolen «Støtt kvinners fredsarbeid – Bekjemp voldtekt som våpen».

Dette var ikke en politisk provokasjon, men en anerkjennelse av seksuell vold som et globalt 

menneskerettighetsproblem. Likevel ble de blokkert, trakassert og stemplet som «sionister» og «rasister», blant annet av arrangementets egne vakter.

Hvem bestemmer hvem som får kjempe for kvinners rettigheter?

Hvem avgjør hvilke kvinner som får kjempe for sine medsøstre? Hvis støtten til voldtektsofre avhenger av identitet, står vi overfor et alvorlig problem. Enda mer foruroligende er det at disse jødiske kvinnene på forhånd hadde fått godkjennelse til å delta, men likevel ble hindret i å marsjere. Politiet måtte gripe inn for å forhindre vold. Hvordan kunne dette skje?

Det burde være unødvendig å si det: Ytringsfrihet innebærer å tåle stemmer vi kanskje ikke er enige med. Kampen mot seksuell vold bør være en universell sak, ikke styrt av politiske agendaer.

Selektiv solidaritet

8. mars-komiteen forsvarte senere hendelsen med at de jødiske kvinnene ikke støttet hovedparolene. Men kampen mot seksuell vold burde være en kjerneverdi i enhver feministisk bevegelse. At noen kvinner måtte forlate arrangementet for sin egen sikkerhet, mens politiet måtte beskytte dem mot trakassering, bør få oss til å reflektere over hvor kvinnebevegelsen i Norge er på vei.

Hva skjedde med prinsippet om at kvinners rettigheter ikke er til forhandling? Hvis feminismen kun gjelder noen, mens andre aktivt ekskluderes, har vi forlatt idealene om likestilling til fordel for en splittende agenda.

Ved å ekskludere kvinner basert på identitet sendte 8. mars-demonstrasjonen et urovekkende signal: Ikke alle er velkomne i kampen for likestilling. Dette setter en farlig presedens – hvem blir de neste som ekskluderes? Men i år, plutselig så passet det 8. mars-komiteen med å bekjempe voldtekt og ha solidraitet med alle kvinner. Her er nemlig noen av parolene:

• Støtt kvinners fredsarbeid – Bekjemp voldtekt som våpen

• Fred, frihet og feminisme! Solidaritet med kvinner i alle land!

Selektiv solidaritet svekker feminismen

En bevegelse som ekskluderer, mister sin legitimitet. Det som skjedde på Youngstorget, bør være en vekker. Vi kan ikke la dette skje igjen – feminismen må være for alle kvinner, uansett bakgrunn.

Det de jødiske kvinnene opplevde på Youngstorget i fjor var et skammelig øyeblikk for demokratiet.