En kulturpessimist krysser sitt spor

Konservative bekymringer, for eksempel om liberalismens tomhet og atomisme og om Vestens selvpisking, er tanker som i utgangspunktet har appellert til denne skribenten. I dag blir jeg skeptisk når jeg støter på slike tanker. For det er noe galt i den konservative «rørsla». Jeg er garantert ikke den eneste som sitter med et ubehag når en del konservative, gjerne med dype bekymringsrynker, klager over alt som er gått tapt, over feminisering og kjønnsforvirring og kulturmarxisme (les: woke) og at ytringsfriheten deres er under angrep. Eller at Trump kun er et symptom på venstresidens identitetspolitikk. 

I mylderet av forklaringer på oppslutningen om fæle demagoger, hvordan ser konservativ kritikk av konservativ autoritarianisme ut? Det er vanskelig å komme utenom den konservative «innebygde» ideen om det feilbarlige mennesket: Mennesker kan finne trøst i å være slemme, de kan finne oppløftende samhørighet i destruktive fellesskap.

Selv har jeg skrevet både titt og ofte om woke. Jeg har også skrevet mye om høyreradikal identitetspolitikk. Men tider endrer seg, og med det også hvordan man vektlegger ulike syn på det som beveger seg der ute og hvilke hensyn man bør ta. Jeg ville skrevet disse tekstene annerledes i dag.

Veldig mye av antiwoke-segmentet vrir, nesten på autopilot, tematikken over til å handle om ytringsfrihet. Det gjelder også i høyeste grad de miljøene som, paradoksalt nok, dyrker autoritært lederskap. Men også blant de liberale kritikerne er mangel på ytringsfrihet ofte det viktigste talepunktet: Kansellering, shaming og generell moralsk utpressing truer frie ytringer og den demokratiske offentligheten. Det har de noen ganger rett i (se til Sverige), men er trusselen eksistensiell? Kan hende er det også relevant å se på noe av bekymringen for trange ytringsrom som ganske tidstypisk? For fintfølende generasjoner kan ramsalt kritikk, også av den urimelige sorten, lett forveksles med angrep på retten til å ytre seg. Offerkortet sitter løst. Men det har alltid kostet å ytre seg offentlig. Ytringsrommet har aldri vært åpent som en låvedør. Forskjellen er at i dag kan hvem som helst ytre seg offentlig, i sosiale medier og kommentarfelt, og du kan få en shitstorm i retur.

Retten til å ytre seg forveksles ofte med plikten andre måtte ha som vertskap for ytringene. Det er forventinger om retten til «å stille spørsmål» ved vedtatte sannheter, men uten å ta i betraktning at spørsmålene kan være bisarre, eller basert på rene løgner og konspirasjonsteorier. Det har knapt skjedd at retten til å stille spørsmål ikke er ivaretatt, men de som stiller spørsmålene, er noen ganger blitt møtt med knallhard motstand, og de er blitt nektet orkesterplass av de store mediene.

HBO-dokumentaren The Truth vs. Alex Jones belyser alt dette på en voldsom måte. Den viser hvordan en mann kan tjene millioner på å føre millioner bak lyset med de mest giftige og groteske falske påstander under dekke av ytringsfriheten og retten til å stille spørsmål. Jones tjente store penger på å anklage pårørende etter skoleskytingen ved Sandy Hook for skuespill og at barna deres fortsatt var i live. At ikke Jones blir kastet ut på fortauet og lynsjet, eller sperret inne uten lov og dom, er egentlig et lite mirakel. I stedet driver Jones fortsatt med å spy ut giftige konspirasjonsteorier for millioner av seere. En av advokatene hadde likevel frekkhet nok til å fremstille Jones som en martyr på ytringsfrihetens alter: «Først tar de Alex, hvem er den neste?» Tenk på hvor mye Vesten investerer av tid og ressurser for å ivareta ytringsfriheten. Nynazister får sin rett til å demonstrere beskyttet av flere politifolk enn det er nynazister til stede. Svenskene måtte vente i to lange år på å bli medlem av NATO, fordi en enslig irakisk kverulant skulle få brenne koranen i fred. Sånne ting må vi bale med.

Imens skjer angrepet på Vesten og den liberale verdensorden i fullt dagslys. Det er til å undres over hvem som prioriterer hva – og hvorfor. Å sidestille woke med dagens høyreradikale er ikke bare feilaktig. Det er en form for relativisering som i verste fall er farlig.

Blant mange konservative er woke blitt til et kodeord for det de mener er et massivt, orkestrert angrep på nasjonens verdier som demokratiet ikke er i stand til å forhindre. Den illiberale, for ikke å si autoritære, utglidningen på høyresiden er klar og tydelig.

Noe som lett forsvinner i kulturkrigens larm, er at veldig mye, kanskje det meste som omtales og tagges inn «woke», er helt «innafor» i en normal demokratisk debatt. Denne sammenrøringen er i kjernen av problemet ved woke-komplekset, som, enten vi liker det eller ikke, er dominert av ytterkreftene. Ved å bruke woke som tolkningsprisme er ikke enkeltmennesker lenger bare personer med meninger du er uenig i. Med den betente merkelappen «woke» finner vi ofte en understrøm av delegitimering av helt legitime meninger og verdier. Å kaste ordet «woke» ut i lufta ganske ukritisk kan virke som patologisering og latterliggjøring av vanlige prosesser som skjer over tid i en flerkulturell og verdipluralistisk virkelighet. Ordet «woke» gir endring et navn som gjør at du kan avvise dem. Denne endringsvegringen er utbredt. Det handler om at samfunnet utvikler seg i en retning mange ikke liker, men som man i mange tilfeller må kunne leve med i et demokrati. Det er sånn demokratiet er.

I dette landskapet må liberale og moderate tenke godt over hvordan de posisjonerer seg. Det ligger nærmest i sakens natur at det brede sentrum kommer i en skvis når det stormer fra ytterkantene. Skjellsord som «rasist» og «hatefull» sitter løst hos en del woke-aktivister, slik at frykten for å trå feil kan føre til en blanding av taushet og ettergivenhet. For andre er det kort vei fra å være en moderat kritiker av de autoritære innslagene i woke, til å skli over i feil selskap, blant de paranoid høyreorienterte. Fordi man ser woke overalt.

Woke, slik liberale forstår fenomenet og slik mange nasjonalkonservative ser det, er nemlig – i idealform – forskjellige ting. Den liberale kritiserer woke for mangel på toleranse, for destruktiv gruppetenking og for manglende respekt for fri meningsutveksling. Yascha Mounk har en mer intellektuell, dypanalytisk beskrivelse av woke som en post-postmoderne makt-ideologi og om hvordan den har spredt seg fra akademiske korridorer til samfunnet ellers.

Den liberale kritikken av woke er ofte grei nok. Men verden er ikke rettferdig. Man kan ha rett, og likevel ta feil, og da er det lett å plumpe uti når man bare vil dyppe tærne. Problemet for oss liberale er at det offentlighetsrommet vi måtte ønske oss, der vi i fred og fordragelighet kan kritisere woke på saklig vis, ikke er så stort utenfor salongene. Liberale kritikere av woke har dessuten en tendens til å henge seg opp i de mest ytterliggående eksemplene på woke. Woke-teateret overdramatiseres og den kraftfulle og farlige illiberale antiwokeismen underspilles. Da kan det bli vrient å styre klar av kulturkrig. Det gir inntrykk av at man er på forskjellige «lag»; den liberale woke-kritikeren vs. antirasisten. For i kulturkrigens antiwoke-leir er man ikke særlig opptatt av å bygge bro mellom eget ståsted og de moderate og fornuftige innslagene i de ulike sosiale bevegelsene.

Woke-kritikere har en tendens til å vektlegge woke som hovedforklaring på den autoritære høyrebølgens oppsving. Det er nesten helt feil. Til og med helt feil, hvis man ikke klarer å formidle hva slags type woke man da har i tankene. I Trumps MAGA-bevegelse lever forestillingen om at «woke is destroying our country». Hos den radikale høyresiden er woke blitt navnet på en endetidsfortelling som skal legitimere radikale, dels også revolusjonære brudd med «dypstaten». Vi kan selvsagt ikke utelukke at woke har gjort ytre høyre attraktivt for flere enn det ville vært uten woke. Woke har slik sett ikke frembrakt ytre høyre, men mot sin intensjon reklamert for den.

Se også:

Minervapodden: Bård Larsen om woke

Men når det gjelder kraftfull og demagogisk identitetspolitikk kan ingenting måle seg med ytre høyre. Ytre høyre har alltid stått i det samme basketaket om kulturelt hegemoni, de har alltid kjempet mot et woke-spøkelse. De har alltid kjempet mot modernitet og frihet, mot liberalisme, mot minoriteters rettigheter, mot kvinners stilling i samfunnet, mot seksuell frigjøring, for Gud, mannen og fedrelandet. Kort sagt: For ytre høyre er woke et nytt og formålstjenlig ord som summerer opp det de har kjempet mot til alle tider.

I en større sammenheng fremstår den moderate antiwokeismen som ganske navlebeskuende, noen ganger også ansvarsløs, målt mot hva som skjer i verden ellers. Vi har å gjøre med et stadig mer fanatisk og totalitært regime som gikk til fullskala angrepskrig mot et europeisk demokrati med over 40 millioner innbyggere. Ikke siden andre verdenskrig har vi sett en stor militærmakt settes inn for å utslette et helt europeisk folks språk, kultur og historie. Hele det sikkerhetspolitiske kartet tegnes på nytt. Og i motsetning til under den kalde krigen, er demokratiene våre direkte truet fra innsiden av autoritære – mange sterkt Putin-apologetiske – med stor oppslutning blant velgerne. 

Russiske trollfabrikker pøser ut agiterende (kultur)konfliktstoff som understøtter begge sider via falske profiler i sosiale medier, rett og slett for å skape splid og tære på tilliten mellom borgere i demokratier.

At ytre høyre lager skrekkscenarioer av kjønnsdebatter og transaktivisme er fullt forståelig sett fra deres (renhets)perspektiv. Andre kan spørre seg: Hva er det verste som kan skje? Mann og kvinne som konsept vil ikke forsvinne, selv om noen dogmatiske wokeister er høyt og lavt i mediene. Noen av dem kan være riktig jakobinske med en utpreget forakt for et fritt og lyttende ordskifte, men alle bevegelser har sine rabulister. De fleste LHBTQ-folk er hyggelige, moderate og vanlige folk – og de er våre medborgere.

Så: Hva er det verste som kan skje? At mennesker en gang i fremtiden har et noe mer flytende kjønnsbegrep? Ursula K. Le Guin skrev om slike ting for et halvt århundre siden. Og hvem, på 1950-tallet, hadde trodd på likekjønnede ekteskap på den norske landsbygda?

Vel, at autoritære fortsetter å vinne terreng og angriper demokratiene – og LHBTQ-medborgerne sine – er jo temmelig ille. Det som for få år siden var elleville, mest litterære spekulasjoner, er i dag blitt reelle bekymringer. Felles for aktørene i denne antidemokratiske offensiven er blant annet at de er manisk og utspekulert opptatt av identitetspolitikk og woke. Sånn sett er det altså antiwoke vi virkelig bør bekymre oss for. 

Med modernitet kommer endringer. De reaksjonære aksepterer ikke demokratiske institusjoner når disse ikke kan forhindre modernitetens utglidning, å stoppe forfallet, slik de oppfatter det. For dem er demokratiet et nyttig verktøy for å oppnå politisk makt, men bare opp til et punkt. Konservatisme uten liberalisme er farlig.

«Å si at tradisjonelle hierarkier er rettferdige og gode, vel, det er rett og slett konservatisme», skriver Adam Serwer: «Det har det vært siden 1700-tallet. Og å si at disse hierarkiene ikke reflekterer rettferdighet og at folk bør være like under loven – alle mennesker, ikke bare hvite menn – vel, det er mer eller mindre bare liberalisme. Men hvis du ikke liker det, vil du sannsynligvis kalle det woke.» Han tar i, Serwer, men han tar ikke helt feil heller. 

I den andre enden vil liberalkonservative ikke bare tolerere endringer, de vil også mene at endringer og fornyelse, men helst i små etapper, er helt nødvendige. Både for å kunne bevare statens institusjoner, men også for at ikke kulturen skal stagnere og visne. Med Burke følger en ganske naturlig aksept for at ingenting varer evig. Den liberalkonservative er spontan når han får tenkt seg om.

I dette rotete, men farlige landskapet, med alt annet enn vanntette skott, er det vrient, men selvsagt ikke umulig, å være en fornuftig og årvåken (!) kritiker av woke. Det rotete bildet blir ikke enklere av alle mellommenn, av pseudoliberale sjarlataner som du ikke riktig vet hvor står, men som blåser hardt i woke-skremmehornet og er troendes til å åpne lukene.