Trond Giske skulle være politisk død, men vil ikke ligge nede

I Shakespeares Richard III lar den nye kongen sine to unge nevøer myrde – «the princes in the Tower». Et halvt årtusen senere beordret Lenin skytingen ikke bare av tsar Nikolaj II, men også av alle hans barn, inkludert 13 år gamle og alvorlig blødersyke tsarevitsj Aleksej.

Historien er full av beretninger om konger, keisere og tyranner som i kaldt blod myrder tenkelige og utenkelige rivaler – og deres barn. De var ikke irrasjonelle. Rikard III erkjente at så lenge nevøene – den gamle kongens legitime arvinger – levde, ville de alltid være en trussel mot sin onkel. Og Lenin ante at selv om Aleksej hadde arvet hemofili fra sin oldemor, dronning Victoria, kunne Romanov-familiens blodlinje fortsatt konkurrere med verdensrevolusjonen i russernes hjerte.

Både Rikard og Lenin forstod at prisen for overdreven mildhet kunne være høy. De hadde kanskje ikke sett Løvenes konge, der den onde Scar får betale for at han bare lykkes i å få drept kongen, Mufasa, og ikke hans sønn Simba. Men de kjente til mange historier som den om Justinian II, den bysantinske keiseren som ble styrtet i et opprør mot sitt despotiske styre i 695. Den nye keiseren, den mildere Leontios, nøyde seg med å skjære av ham nesen og sende ham i eksil til Kherson på Krimhalvøya. Men Justinian kom selvsagt tilbake – med en gullprotese der nesen før hadde vært, fikk med seg en bulgarsk hær, krøp inn i Konstantinopel gjennom et ubrukt vannrør, og gjenvant makten. Leontios fikk angre sin mildhet – skjønt ikke veldig lenge, for snart var han et hode kortere.