Når diktatur er det beste argument mot demokrati

I en serie kronikker de siste to månedene har avtroppende styremedlem i Attac Norge Joakim Møllersen og Civita-økonom Lars Peder Nordbakken debattert behovet for et nytt økonomisk system. Debatten startet med Nordbakkens kritikk av rapporten «Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system», utarbeidet av bl.a. Attac Norge, Spire og LAG.

I et desperat forsøk på å sverte demokrati på arbeidsplassen prøver Lars Peder Nordbakken å klistre meg opp til Tito og vil ha meg til å forsvare styret hans i Jugoslavia fra slutten av andre verdenskrig til hans død i 1980. Hvis Nordbakken vil leke den leken kan han jo sjøl forsvare «overgangen til et liberalt demokrati basert på politisk frihet» som han kaller det, eller over et tiår med død, elendighet og krig, etterfulgt av korrupsjon, fattigdom og noe de fleste forsvarere av demokrati neppe ville vært stolte over – som det faktisk var. Vi kan eventuelt la være og holde dette noenlunde seriøst.

Døde diktatorer og døde filosofer

Den voldsomme motviljen Nordbakken besitter til å forholde seg til verden vi lever i er slående. Den er også avslørende. I likhet med andre ideologer fra Civita og omegn synes det beste forsvaret for kapitalismen å være at det var mye som ikke var så bra i østblokkland. Mildest sagt er det særdeles tynt.

De tusenvis av arbeiderstyrte bedriftene som allerede finnes, og som jeg i tidligere tekster har gitt noen eksempler på, betyr ingenting så lenge han har en diktator å peke på. Tito døde for øvrig før jeg blei født.

Det er ikke bare hvordan dagens økonomiske system holder på å kjøre en hel planet i grøfta eller det nevnte arbeiderstyret Nordbakken nekter å anerkjenne, men også den mest grunnleggende kunnskapen om hvordan produksjonsprosessen fungerer. Feilaktig mener han at både jeg og Karl Marx ser forholdet mellom arbeid og kapital som et statisk nullsumspill. Men allerede som 29-åring skreiv Marx sammen med Engels i det som er tidenes mest leste politiske tekst, Det kommunistiske manifest, at nåværende samfunnsorden «er betinget av dets evne til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene og følgelig samtlige sosiale forhold». Dette er gjennomgående i Marx’ analyse av kapitalismen, sammen med kapitalens behov for kontinuerlig ekspansjon. Hvordan en får dette til å bli statisk eller nullsum er mer enn jeg kan forstå.

Det er også merkverdig at en økonom med liberalismen som spesialitet benekter motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Jeg kan anbefale Nordbakken å lese en ikke ubetydelig skikkelse fra hans egen kanon som beskriver dette; Adam Smith.

Kooperativet, kapitalismen og korona

I stedet for å bruke mer tid på gamle bøker kan vi se på hva Nordbakken skriver og sammenligne det med verden slik den ser ut i dag.

«En velfungerende markedsøkonomi … er dynamisk og skaper produktivitetsvekst … et positivt sumspill som skaper vekst og økt velferd. Når vi ser dette på bedriftsnivå, blir det også tydeligere hvordan arbeid og kapital typisk deler skjebne. I denne virkeligheten er det svært vanskelig å skille skarpt mellom arbeid og kapital.»

Verdens rikeste mann heter Jeff Bezos. Han har bygd sin formue på elendige lønns- og arbeidsforhold, fagforeningsknusing samt overvåkning av både arbeidere og forbrukere. I likhet med Civitas økonom mener også Bezos at han er akkurat som arbeiderne sine. Det er derfor alle som jobber for Amazon kalles «medarbeidere», Bezos inkludert. I lagerhallene jobbes det hardt fra ledelsens side for å skape et inntrykk av «solidariske prestasjonsfellesskap», som Civitas mann kaller det. Men for de på gulvet er det ikke vanskelig å se gjennom løgnen, å se forskjell på dem sjøl og eieren. I varehusene er presset på arbeiderne så hardt at noen av dem tisser på flasker i frykt for reprimander for å ha gått på do. Ved flere tilfeller har de fått forbud mot å snakke med hverandre. Streikende arbeidere risikerer å få sparken. Det samme gjør de som er for mye syke.

Under pandemien som nå herjer har arbeidere i verdens rikeste land blitt tvunget på jobb under særdeles utrygge forhold for verdens rikeste mann. Mens Jeff Bezos har blitt enda rikere, har mange av de som jobber for ham blitt smitta av covid-19. Kravene deres om hansker, masker, handsprit, sykelønn og andre enkle smitteverntiltak har ikke blitt møtt. Flere av dem som har protestert har mista jobben. Forbrukermakt som Nordbakken skryter av hjelper dem ikke stort. Spesielt ikke sia Bezos og Amazon gjør sitt ypperste for å holde behandlinga av sine ansatte skjult for omverdenen og de som handler hos ham.

Her det altså noen menneskelige behov som skal undertrykkes. Dette er ikke et uheldig biprodukt, men derimot sjølve forretningsmodellen.

På den andre sida av verden finner vi en indisk jordbruksdelstat ved navn Kerala. Der er store deler av befolkninga organisert i arbeiderkollektiver. Et av dem er kvinnekollektivet Kudumbashree med 4,5 millioner medlemmer som umiddelbart omorganiserte deler av arbeidsstokken til å lage munnbind. Youth Federation of India begynte å produsere rengjøringsmidler for hendene. Det offentlige i delstaten satte også alle kluter til for å få opp produksjonen av smittevernsutstyr.

Det er mye som er uvisst om bekjemping og utvikling av covid-19, men der hvor det frie marked i verdenshistoriens rikeste land har vist en «notorisk dårlig evne til å tilfredsstille menneskelige behov» i kampen mot pandemien – for å si det med Nordbakkens ord – har altså sjølorganisering, arbeiderkollektiver og et sterkt offentlig helsevesen klart det langt bedre tross uendelig mye mindre ressurser. Det vises klart på statistikken hvor USA er verst på det meste og hvor ting stadig blir verre. Kerala hadde et dårlig utgangspunkt med høye smittetall i starten. Turisme, gjestearbeidere som returnerte fra Den arabiske gulf, tettboddhet og fattigdom gjorde at delstaten var svært utsatt, men har nå blitt et av de fremste eksemplene i verden på hvordan stagge smitten.

Les forrige kronikk fra Lars Peder Nordbakken:

I sneglefart mot arbeiderkollektivet

Tre påskenøtter i den videre debatten om arbeiderstyrte bedrifter og et nytt økonomisk system.

Lars Peder Nordbakken

Målet er ikke å vinne en konkurranse

Det er få som betviler den kapitalistiske produksjonsmåtens konkurranseevne innafor en kapitalistisk økonomi. Jobbe hardere, jobbe lengre, kutt og «rasjonalisering» for andres profitt høres kanskje ikke så fristende ut, men hvis det er du som besitter kapitalen kan du berike deg på andres arbeid og i tillegg bli fryktelig mektig i samme slengen. Insentivene til å dele på rikdommen, til å jobbe for demokrati på arbeidsplassen du eier, er fraværende. Når det kommer til å maksimere konkurranse, få albuer til å spisses eller trå over noen lik for å hevde seg, så skaper kapitalismen de aller ypperligste forhold. Men dette er ikke et skirenn hvor vi kan si oss fornøyd med at én får gull, en annen sølv og en tredje bronse, mens de andre 47 ikke får noe som helst. Det er ikke greit at den som konkurrerer best sitter igjen med mest makt, mest ressurser og kan styre over andre mennesker. Og det er i alle fall ikke demokratisk.

Og et svært viktig element av arbeiderstyret er nettopp å fri seg fra den kapitalistiske konkurransemodellen, ikke å kaste seg inn i en konkurranse med den og dermed også underkaste seg den.

Jeg har til gode å se kapitalismens forsvarere gi et skikkelig svar på hvorfor vi ikke kan ha demokrati på arbeidsplassen og på hvorfor økonomien skal være utafor demokratisk kontroll. For før vi er konsumenter må vi være produsenter. Før vi kan handle må vi ha produsert. Men det er altså de som ikke tar del i produksjonen, de som bare lever av å eie, som skal kontrollere både produksjonsprosessen og varene som produseres. Til og med om vi aksepterer Nordbakkens glorifiserte versjon av forbrukermakt er det åpenbart at denne makta ikke tilhører de som ikke har noen midler å forbruke med, og at den vil bli større jo feitere pengebok du har. En grei illustrasjon på dette er at Norges 5,4 millioner innbyggere vil ha større forbrukermakt enn de 214 millioner menneskene som bor i Nigeria. Ser man det på individnivå blir naturligvis forskjellene enda mer groteske.

La oss leve for hverandre

På høyresida råder det en fullstendig ahistorisk oppfatning av at uten muligheten til å bli latterlig rik så vil innovasjonen dø ut. De må da vite at de rikeste folka i verden slettes ikke er de som finner opp nye ting. De burde også forstå at vitenskapelige framskritt sjeldent gir seg utslag i stor økonomisk gevinst. At staten har stått for de fleste slike nyvinninger er også en kjent sak, slik Mariana Mazzucato viser. Utallige kunstnere, forfattere og musikere har gått i grava uten så mye som å få anerkjennelse for sine bidrag som har vært med på å forme vår kultur.

I det siste har de fleste av oss skjønt at vi generelt sett avhenger lite av høytlønnede og mye av lavtlønnede. Helsepersonell har andre ting de tenker på enn egen berikelse når de går på jobb. De som nå defineres som samfunnsnyttige er folk som i hele sitt yrkesliv har blitt sett ned på. Det er altså høyreregjeringa i Norge og den konservative Boris Johnson i Storbritannia som nå har måttet komme med innrømmelser om at jo, et samfunn eksisterer faktisk. Og det eksisterer ikke bare, det er det vi først og fremst lever for, ikke å vokse oss større og mektigere enn naboen og alle andre.

Det er også derfor det er relativt få av oss som går rundt med et brennende ønske om en overflødig rikdom og å kunne herske over andre. Det er vanligvis de relativt få av oss som bærer på slike tanker som også ender opp med mest penger og mest makt, ikke de smarteste, mest talentfulle eller mest hardtarbeidende. De andre har sitt daglige virke i barnehage, som snekker, på butikken, som programmerer eller en annen helt vanlig jobb, ikke fordi de er dumme, ikke eier talent eller er late.

Nød og sult skyldes svik

Om eksempelet er Sovjetunionen, Kina eller Jugoslavia tyr kapitalismens forsvarere til de samme grepene. Nordbakken argumenterer mot arbeiderstyre fordi han mener at det har blitt realisert under 1) et diktatur og 2) «den til enhver tid sentrale allokeringen av kreditt og investeringsvarer, inviterte den enorme sentrale maktkonsentrasjonen både til forskjellsbehandling, korrupsjon og en uendelig strøm av konflikter mellom sentrale myndigheter og lokale bedrifter».

Det burde være åpenbart at diktatur og arbeiderstyre ikke er forenelig. Det er også lett å se at en desentralisert og demokratisk modell ikke er det som beskrives i 2). Likevel er det stråmannen de alltid ender opp med først å bygge opp for å så å argumentere mot.

Nordbakken gjør seg opp noen tanker om hvordan man kan gå fra en oligarkisk fordeling av økonomiske ressurser og makt til en demokratisk, sjøl om han naturligvis ikke bruker slike begreper. Han mener demokratiseringen av kapital vil medføre «avskaffelse av rettssikkerheten». Det er litt av en rett å tviholde på, den å skulle kunne utbytte andres arbeid uten å arbeide sjøl. Friheten til å profittere på andres ufrihet er ikke en rett vi bør strebe etter å beholde. At arbeiderstyret på den enkelte arbeidsplass skal knyttes opp til arbeidet, ikke aksjeeierskap er ikke bare åpenbart, men også noe som praktiseres på arbeiderstyrte bedrifter.

Akkurat som fellesskapets midler har blitt overtatt av enkeltpersoner og selskaper på fryktelig udemokratiske måter (spesielt i de tidligere østblokklandene), kan fellesskapet ta disse tilbake på demokratisk vis. Jeg har en anelse av at det er en type demokratisk beslutning skipsrederne som betaler lønna til Nordbakken, og dermed Nordbakken sjøl, neppe vil finne seg i.

«Edelt er mennesket, jorden er rik / Finnes her nød og sult, skyldes det svik», sang jeg som så mange borgerlige konfirmanter både før og etter meg, og vi alle sammen etter 22. juli 2011. Hver dag dør det barn av sult på tross av at vi produserer mer enn nok mat til oss alle. Sviket Nordahl Grieg påpeker er ikke så mye personlig som det er systemisk. Så lenge det er et tapsprosjekt å mette de fattigste munnene vil det neppe bli gjort under kapitalismen. Det har nemlig ikke blitt gjort fram til i dag.

Vi trenger et nytt økonomisk system. Et hvor demokrati og medbestemmelse også gjelder på arbeidsplassen. Og et hvor det ikke sees på som en utgift å gi av sin overflod for å mette de som sulter, men som det mest naturlige i verden.