En ærligere boktittel kunne vært «Trond Giske er verdt å slåss for»

Bok

Verdt å slåss for

Trond Giske

J. M. Stenersens forlag, 2023

270 sider

Dette er andre del av behandlingen av Trond Giskes bok Verdt å sloss for. Første del kan leses her.

Skillet mellom stedsorienterte og internasjonalt orienterte velgere, eller som Giske velger å kalle dem «nærvelgere» og «globalvelgere» er et skille som den britiske forfatter og journalist David Goodhart benytter som forklaring på at velgerne i Storbritannia og i andre demokratier avviker fra den tradisjonelle venstre/høyreaksen. På bakgrunn av rystelsene Brexit og senere i 2016, valget av Trump som USAs president medførte, skrev Goodhart boken The Road to Somewhere (2017). 

Observasjonene er verdifulle bidrag til å forstå velgervandringer, særlig etter at de har funnet sted. Segmentering er også et viktig verktøy i markedsføring. Norsk Monitor har her hjemme arbeidet med tilsvarende segmentering av velgerfolket over lange tidsserier. I nærmere studier av valg som allerede er historie kan mange konfliktdimensjoner komme for dagen. Men samtidig vil de viktigste sakene variere fra valg til valg, slik at nye skillelinjer oppstår, mens gamle svekkes. Å legge for stor vekt på gamle valg kan dermed bli som å styre etter kjølvannet. Velgerne vil være mer opptatt av de problemer som nager dem og hvilken politikk som er best egnet til å løse disse.

For Giske ser denne segmenteringen ut til å gi svaret på det meste, herunder Arbeiderpartiets problemer med velgerne i dag. Det gjelder å vinne nærvelgerne tilbake, samtidig som man beholder globalvelgerne. Som man vil forstå, et parti for både sushielskere og fårikålspisere. Oppskriften for hvordan dette skal skje er imidlertid uklar. Et samlet inntrykk er at han pendler behendig mellom et gammelt klasseperspektiv der Ap skal gjøre mer for de underpriviligerte og et slagord fra FrPs glansdager om å være til for folk flest. Det er snakk om posisjonering som politisk metode, og i mindre grad saker som skal løses. En sitter igjen med en følelse av at holdningen til velgerne er de kan brukes instrumentelt for å legitimere partiets sentrale aktører utøvelse av makt.

Studietur til Tony Blair

Giske ser ut til å ha en skarpere omtale av hvorfor andre enn hans eget parti - de sosialdemokratiske partier som SPD, Labour og det franske sosialistpartiet mistet hegemoniet i sine land. Svaret ser ut til å kunne oppsummeres i ett ord: høyreavvik. Under Schrøder, Blair og Jospin gjorde disse patrtiene noen av sine beste valg. De gikk til valg som fornyede og moderne partier. Men så begynte syndefallet etter det man kan forstå: De omfavnet den globaliserte markedsøkonomien. De argumenterte for lavere skatter, arbeidsreformer og kutt i velferdsordninger. I juni 1999 lanserte Blair og Schröder et felles manifest kalt Den tredje vei, som man ifølge Giskes analyse måtte forstå var veien til sosialdemokratisk forfall.

Elegant, eller kanskje ikke, kobles de kjente sosialdemokratiske høyreavvikere sammen med Stoltenbergs første regjering som også flørtet med disse ideene. Giske skriver: «Vi var en hel gjeng som valfartet til Storbritannia. (..)New Labour [Tony Blair, min anmerkning] var nå det sosialdemokratiske idealet. (..) ..halvering av politidistriktene, nedleggelse av militærleirer, flytting av sykehus fra fylker til staten (..), delprivatisering av Statoil. Giske siterer Stoltenberg fra denne perioden: «Jeg mente den viktigste oppgaven vår var å modernisere offentlig sektor».

Resten av fortellingen er kort fortalt at Stoltenberg også svekket kontakten med LO, tapte valget i 2001 med 24,3 prosent, men senere ble presset bort fra reformkursen og kom tilbake sterkere i 2005 (32,7 prosent)

tydeligvis etter forfatterens oppskrift å ha lagt disse ideene bak seg.

Venstrevridning som løsning

Historien kan fortolkes på mange måter. Mange vil si valgresultatet i 2001 var likeså mye en reaksjon på rotet Thorbjørn Jagland etterlot seg, ved å insistere på å gå av fordi folket ikke hadde innfridd hans krav om uendret oppslutning – 36,9 prosent sammenlignet med foregående valg. Ap oppnådde omtrent samme oppslutning, og regjeringen ville ha fått lettere arbeidsforhold i Stortinget fordi regjeringen fikk ett parti mindre å være avhengig av. Likevel insisterte Jagland på å gå av. En oppslutning på 26,3 prosent ved stortingsvalget etter åtte år i opposisjon kan på mange måter sies å være en svakere prestasjon enn Stoltenbergs første valg i 2001 som var preget av uroen rundt Jagland og kort tid til å konsolidere stillingen etter Bondeviks avgang, fra 17. mars 2000.

Hvordan Aps svekkelse passer inn i Giskes historiske skjema etter at Stoltenberg tidlig ble presset bort fra reformene, etter at LO under Støre igjen fikk mer å si over Ap, og Støre selv gikk inn for å motarbeide Solberg-regjeringens reformer, er vanskeligere å få tak i. Til og med politireformen som Ap opprinnelig hadde støttet, ble nå angrepet av Ap under Støre. Kan det være fordi Giske selv var en sentral person i regjering og parti lenge etter at Stoltenberg hadde reist til NATO, og at dermed må tillegges et større ansvar frem til 2017, enn eventuelle synder begått i Stoltenbergs første regjering? Ellers er det sprekker i både bilde og skjema når det gjelder Labour og dets utvikling under Tony Blair. 

Labour vant tre parlamentsvalg på rad og ble sittende ved makten i 13 år. Partiet slo deretter inn på en sterkt venstreorientert kurs som kulminerte med Jeremy Corbyns fem år som partileder. Partiet ble i denne perioden ikke oppfattet av britiske velgere som regjeringsmodent. Først med den moderate juristen Keir Starmer, nå også som Sir Keir – ser Labour ut til å slå gjennom hos folk flest og ikke minst velgere som legger vekt på kompetent regjeringsledelse. Jeremy Corbyns bakgrunn er ikke fullførte studier, deretter fagforeningsfunksjonær og levebrødspolitiker. Man kan bare ane hvilken av disse Labour-fløyene Giske identifiserer seg med. Uansett er Labours endring fra Jeremy Corbyn til Keir Starmer en indikasjon på at Giskes skjema om venstredreide løsninger på nye problemer ikke er anvendelig hvis man vil ha flere velgere.

Fortsatt mot EU

Etter oppdelingen nærvelgere kontra globalvelgere har tilsiget til Labour under Starmer kommet fra de velgerne som er misfornøyd med Brexit, misforstått nasjonal nostalgi og som har fått med seg at britisk økonomi er varig svekket med et årlig lavere BNP på 4-5 prosent enn hvis landet hadde forblitt i det indre marked. Kanskje det er på tide med en ny studiereise for Aps toppfolk til Storbritannia?

Henvisningen Giske har til den kranke skjebne til andre av Aps søsterpartier, det franske sosialistparti og det greske Pasok stopper opp halvveis. Fra å være dominerende regjeringspartier ble de begge marginalisert. Grunnene til dette kunne med fordel vært nevnt. Pasoks ideer undervurderte at innslaget av personlige næringsdrivende er av de høyeste i Europa, og gjennom uhemmet offentlig utgiftsvekst som ikke var finansiert, påførte Pasok Hellas en økonomisk krise som truet Eurosamarbeidet. Sosialistpartiet under Jospin brukte 5 år på å sette over styr et sikkert venstresideflertall av historiske dimensjoner til nærmest å forsvinne. Godt hjulpet av interne stridigheter og politiske skandaler har valgresultatene variert mellom 6 og 10 prosent.

En lite berørt problemstilling er hvorfor sosialdemokratiske velgere, av alle, gjennom en rekke valg i den vestlige verden nå i to årtier har vært det største stemmereservoaret for nye populistiske partier. Her kan skillet mellom nærvelgere og globalvelgere være til en viss hjelp. I hvert fall hvis man med de førstnevnte legger vekt på tendensen til å stille seg avvisende til NATO, EU, innvandring, bistand og overføring av noe nasjonal regulering til internasjonale tvisteorganer. Ettersom Giskes anbefaling er at Ap skal gå på jakt etter nærvelgerne, er det interessant å se hvordan hans egne posisjoner passer inn i hans eget skjema. Giske begynte som NATO-motstander, men skal ha blitt overbevist i 1986 av sin forgjenger i AUF, Jens Stoltenberg om å gi opp denne motstanden. (Det er ikke alle forunt å få en slik veileder i forsvarspolitikken.) Giske ble virkelig landskjent som AUFs viktige talsperson mot EU, med fribrev til å motarbeide Aps vedtatte politikk. Han er fortsatt motstander av EU-medlemskap, og kan oppfattes å underminere EØS-avtalen ved alle viktige korsveier.

Asylmottak i Rwanda

Det skal en viss frimodighet til å kritisere NAVs praksis for fremme Stortingets lovvedtak som skulle hindre brukere til å ta med seg trygdeytelser til EU/EØS-området. Denne friheten er det EØS-avtalen som har gitt borgerne, ikke stortingsflertallet. Skandalen er at Giskes eget politikerlaug i regjering og Stortinget som lovgiver, ikke stilte spørsmål om eget hjemmelsgrunnlag. Uten EØS-avtalen måtte denne gruppen ha holdt seg hjemme hvis de ville ha trygd.

Den underliggende EØS-motstand som samler alt fra Senterpartiet, deler av fagbevegelsen, venstresiden i Ap og videre ut til SV og Rødt ser ut til å passe Giske særdeles godt. Kampen mot europeisk energipolitikk og tvisteløsningsorganet ACER føres med proteksjonistiske anslag som Donald Trump ville nikket anerkjennende til. At hans eget alternativ er uklart inngår i det samme mønster. Historiske erfaringer viser at alternativet til kraftutveksling ikke er nasjonal kontroll med prisene, men rasjonering og strømutkobling.

I boken trer Giske frem som en kritiker av den innvandringspolitikk Ap hadde eller fortsatt har(?). Med sin hyllest til Mette Frederiksen som arbeider for å etablere mottak for asylsøkere i Rwanda ligger han i hvert fall et godt stykke unna sitt eget parti. Og han kritiserer Støre for det egenrådige utspillet som et en nyhet i talen landsmøtet å invitere 10000 syriske flyktninger til Norge utenom FNs kvotesystem. Hvis en ser meningspakken som tilbys, kan man få et inntrykk av Giskes prosjekt nå er å gi nærvelgerne i og utenfor partiet, i sofaen og på gjerdet – et ansikt å rette sine håp mot.

Tvilsom oppskrift

Det er tvilsomt om en slik oppskrift vil lykkes. Forskjellige måter å dele inn velgerne på er interessant som statsvitenskapelige øvelse. Det kan samtidig innby til skjematenkning. Nyttig i en valgkamp for å være klar over holdninger som allerede er etablert, men ikke til å sette nye problemer under debatt. Enkelt hvis man skal snakke folk etter munnen, vanskeligere hvis man skal etablere en samtale som tar opp i seg andre erfaringer enn sin egen.

I beskjeden grad får leseren et inntrykk av hva Giske virkelig ville endre om han returnerte til Aps indre sirkler. Han kan ha poenger at en rekke reformer ikke fortjener betegnelsen, og at andre ikke lever opp til forventningene. Hva med helseforetaksmodellen som Ap satte i verden under Stoltenberg I, som han ellers har lite til overs for? Skal man fortsette med dette stykke planøkonomi forkledd som foretak utenfor Stortingets rekkevidde, med monopolstilling og marionettstyrer som tilslører de reelle maktforhold? Bortsett fra premisset om statlig monopol, drøftes ikke hva som burde endres. Ellers er begrunnelsen for hvorfor det offentlige skal ha monopol på å yte omsorg og helsetjenester ved å hindre private tjenesteytere, etter min oppfatning utillatelig overfladisk: «Det eneste man kan spare penger på er lønn.»

Fremtidsvisjonen er en ekspanderende stat ubegrenset i tid og rom med en allestedsnærværende politisk ledelse som kilde for alt som er godt og riktig. Det er ingen antydninger om hvor, hvis i det hele tatt, grensen for politikk skal trekkes. Eller hvor det private ansvar begynner. Nå skal ikke Giske lastes for ikke å ha skrevet en bok om andre temaer enn de han har valgt, men det er likevel påfallende at interessen er begrenset for «nye» problemer som krever aktive beslutninger og som oftest mer internasjonalt samarbeid: klima, natur, energi og den gjenoppståtte systemkonkurransen mellom frie og ufrie samfunn. Mellom autokratier på den ene siden og demokratiske rettsstater på den annen. 

Svaret på slike spørsmål er hverken proteksjonisme eller mindre samarbeid i Vesten. Og de som søker svarene på slike overordnede temaer vil neppe finne dem i denne boken. Å gjøre staten større – 60 prosent av BNP disponeres allerede av våre politikere – eller å få flere til å betale mer i skatt og avgifter i Norge løser ingen verdensproblemer. Det er få «konkrete forslag til en «ny kurs» slik bokomslaget lover. Det bør ikke lenger være nok å si at en er mot byråkrati som plager folk, hvis man ikke har et eneste forslag til regulering, forskrift, lov som kan bortfalle eller aktivitet i offentlig regi som kan overlates til andre.

Hva ønsker han å oppnå?

Lanseringen av Verdt å slåss for har fått betydelig oppmerksomhet blant de som lever av å kommentere norsk politikk. Hverken enkeltsynspunkter eller oppskriften på Aps revitalisering har klart å overskygge diskusjonen om hva Giskes motiver med boken kan være. Er det ledd i en ny lansering av Giske selv? Burde boktittelen ærligere hatt en annen vri: «Trond Giske er verdt å slåss for»? Når Giskes bok møtes med slike reaksjoner, sier det også en del om hans renomme som maktpolitiker. Aftenposten har også tillatt seg å se Giskes og Hadja Tajiks bokutgivelser i sammenheng. Savner de tidligere nestlederne i Arbeiderpartiet seg selv?

Slike spekulasjoner blir ikke mindre av at begge står friere når de er ute av partiledelsen. En ledelse som stadig leter etter å finne bruksanvisningen på hvordan man skal drive både partiet og landet på. Og som kan overbevise flere enn de som tilhører partikontorets ekkokammer. Heller ikke alle er overbevist når Støre etter valget av Vestre og Brenna til nye nestledere på landsmøtet i 2023 lot forstå at nå hadde han ordnet arvefølgen i partiet. Uten å spekulere i enkeltpersoners indre motiver, vil jeg ut fra det inntrykk Tajik og Giske har etterlatt som offentlige personer, tro de vil satse mye på å komme tilbake i sentrale posisjoner i partiet. Giske har lengst vei. Både fordi han er utenfor Stortinget og ikke står høyt i kurs hos partiledelsen. Disse to hindre kan likevel vise seg å være borte etter stortingsvalget i 2025.

Når politikk blir livsform og levebrød.

Det er selvfølgelig flott når noen av oss har et livslangt engasjement for et samfunnssyn og vil delta i utformingen av fellesbeslutningene som skal tas i kommunestyrer og i vårt sentrale styringssystem. De fleste problemer i et moderne samfunn er av sammensatt natur. Avgjørende for gode fellesbeslutninger er at fakta og fagkunnskap danner grunnlaget for de overordnede og mer verdibaserte hensyn. De førstnevnte vil være viktige premisser levert av et partinøytrale eksperter eller embetsverk, mens det representative demokratiet bidrar med vektlegging av konkurrende hensyn, verdier og prioriteringer.

Det representative elementet – de folkevalgte – er ideelt sett styringslinjen mellom det flertall av innbyggerne som ikke deltar i politikk, men hvis holdninger likevel ivaretas av de som velges til å tale deres sak i folkevalgte organer. Den demokratiske styringslinjen svekkes når personer uten mandat fra velgerne befolker partiene i heltidsstillinger og blir de egentlige folkevalgtes habitat. Mange er talentfulle, men uten fullført utdannelse, uten arbeidslivserfaring utenom politikken og uten særlig tilknytning til dem de skal tale på vegne av.

God innsikt i politiske prosesser kompenserer i liten grad for manglende erfaring fra arbeidsliv og sivilsamfunn. Når man vektlegger det kortsiktige, taktiske og retoriske ved politikken er det også betydelig tendens til å nedvurdere andre sektorers faglige innsikter eller fakta som alle andre, private beslutningstagere må forholde seg til. Resultatet kan fort bli dårligere beslutninger på vegne av fellesskapet. Regningen går til skattebetalerne og brukere. Mangel på realitetsorientering kan også avleses i at så mange politiske beslutninger ikke fører til de resultatene de begrunnes med.

Har vi ham nå?

Giske skriver godt om faren ved at politikk er gått over fra å være «breddeidrett» til «eliteidrett», om rådgivere som får politisk innflytelse uten knapt å vite hvilket lokallag de tilhører. Vi får tro ham når han forteller om de vanlige menneskene og nyinnmeldte han nå treffer i Nidaros Sosialdemokratiske Forum som gir ham nye impulser. Likevel svekkes troverdigheten ved det faktum at Giske selv tilhører den eliten han nå tar avstand fra. Å lede et uformelt grasrotopprør i Nidaros når man bor i Oslo med familien er selvsagt krevende. Å satse på identitetsmarkører med Aps fagforeningsslitere og forrige århundres inndeling i sosialklasser når man kommer fra en vellykket middelklassebakgrunn, er et kunststykke.

Etter å ha sett Oslo og landet fra innsiden av ministerbiler i 10 år, vært statsråd i tre departementer og hatt Stortinget som ytre ramme i 24 år, er det forståelig nok vanskelig å betrakte samfunnet fra noen annet ståsted enn toppen: «Da jeg gikk fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet, var det en ting som overrasket meg. Jeg trodde næringslivsfolk var mest opptatt av profitt og egen velstand. Men jeg oppdaget at næringslivsgründere og kulturfolk ofte har noe til felles. De var drevet av det samme: ønsket om å skape noe, om å realisere en idé de gikk med, skape noe som kunne være til glede for andre.» 

Bedre sent enn aldri. Det er å håpe at disse erkjennelser vil følge med ham videre uansett hvor ferden går.