Om Trond Giskes bok, del I

Bok

Verdt å slåss for

Trond Giske

J.M. Stenersens forlag, 2023

270 sider

Trond Giske, født i 1966, er en person som har vært med i offentligheten nesten like lenge. Jeg skal komme tilbake senere, hvorvidt det er en fordel eller ulempe, og i så fall for hvem. Giske åpner med å dvele litt ved det faktum at han gikk ut av politikken 54 år gammel «etter 37 år der hver dag hadde vært fylt med politikk og partiarbeid».

La det med en gang være sagt. Boken er velskrevet og interessant. Den er imidlertid interessant av to ulike årsaker. Boken er interessant fordi Giske bringer frem sine perspektiver på viktige politiske emner og fordi man også kan observere at han på noen områder – særlig der han mener Arbeiderpartiet bør endre kurs – ikke selv lenger står for det samme som da han tilhørte ledelsen. Et eksempel på dette er beundringen for de danske sosialdemokraters nye restriktive innvandringspolitikk, med henvisninger til statsminister Mette Frederiksen og Kaare Dybvad Bek, partiets sjefsideolog p.t.

Den andre grunnen til at boken er interessant, er det som enten ikke omtales eller hvor bare resonnementene stopper opp. Nå er det enhver forfatters rett å velge akkurat det utgangspunkt som passer og fremføre sine tanker slik man vil. Men for de som kjenner en del til de ytre begivenheter som førte Giske fra arvtagerposisjon i Arbeiderpartiet til å forlate rikspolitikken, er disse utelatelsene interessante. De er tidvis så åpenbare at de antagelig mot forfatterens hensikt kan oppfattes selvutleverende. Det er denne kunnskapen om faktiske begivenheter og det inntrykket Giske selv har etterlatt av seg selv i norsk offentlighet som gjør at man savner et større innslag av selverkjennelse.

Makt uten ansvar

For når Giske viser til sine 37 år (i dag 40 år?) som daglig maurflittig politiker og partibygger, melder det seg lett motforestillinger hos lesere med bakgrunnskunnskap. Etter hva som er fremkommet fra Arbeiderpartiets indre liv, har disse dagene visstnok et betydelig innslag av en politisk og organisatorisk metodikk som samlet sett ikke har hjulpet Arbeiderpartiet. Og det er før man eventuelt også tar i betraktning de «utenomsportslige» aktivitetene som ikke vil bli utdypet her. Det er likevel uklart om de sistnevnte aktiviteter etter Giskes oppfatning var uvesentlige detaljer ved hans atferd som ble blåst opp for å sette ham utenfor i den interne maktkampen i partiet. Anniken Huitfeldt var en av dem i de indre sirkler som holdt lengst på denne versjonen i tillegg til Giske selv. Når den siden av historien ikke føles tilstrekkelig belyst, er det fordi Giske selv spiller inn private forhold når han ser seg tjent med det. Alternativet hadde vært å holde seg til politikken.

Giske omtaler stortingsvalget i 2017 som valget man ikke kunne tape. Det ble et historisk valg i den forstand at Ap for første gang siden 1920-årene gikk tilbake etter en periode i opposisjon – fra 30, 8 til 27,4 prosent. Det ble gjort ettervalgsundersøkelser, men disse ble aldri diskutert grundig eller hva som måtte gjøres for å få velgerne tilbake, skriver Giske. I stedet henvises det til stridighetene som oppstod etter valgnederlaget.

Det reiser seg flere spørsmål som både burde vært stilt og besvart. Giske var nestleder i Ap fra 2015 til 2018, og ansvarlig for partiets valgkamp i 2017. Av forståelige grunner nedspilles nestlederens ansvar: «Jeg var på partikontoret i femte etasje på Youngstorget i Oslo. Min oppgave i valgkampen var å lede morgenmøtene om partiets mediearbeid, planlegge utspill og svare på mediehenvendelser.» Etter valget var Giskes makt over stortingsgruppen likevel så sterk at han kunne møblere de ulike komitéposisjonene etter eget hode. Det er derfor underlig at både stortingsvalget og det som senere skjedde, beskrives av Giske som om han var på utsiden av det hele. Den forklaringen han gir er kortfattet bare en henvisning til at «den ble preget av fond, byggesaker [er det Støres investeringer vi her diskret blir minnet om?] og skatteøkning og dårlige meningsmålinger».

Ikke lenger gjenkjennelig

Påfallende er imidlertid at det ligger som en undertone i Giskes analyse av Aps problemer i så stor grad er knyttet til partiets identitet, mer enn politikk. Partiet er ikke «lenger gjenkjennelig» som han siterer fra de mange han treffer på grasrota både før og etter at han er falt fra partitoppen. Sitatteknikken han bruker, er dårlig tilslørte angrep på Støre. For eksempel når Giskes tante på 92 år siteres etter å ha lest et intervju med Støre: «Jeg skjønner ikke den nye tankegangen, der den nyvalgte partilederen kalte seg en self made man i politikken. En 92-åring så hvordan tåkebankene kom inn over fjorden fra vest.» Og i et tilsvar til spørsmål om medlemmene av hans lokallag Nidaros Sosialdemokratiske Forum nå egentlig var ordentlige Ap-folk skriver Giske: «Er de mindre ordentlige enn folk som går inn i rådgiverstillinger og knapt vet hvilket lokallag de er medlem av? Er de mindre ordentlige enn Ap-topper som i voksen alder har søkt jobber i Høyre? Er de mindre ordentlige enn dem som bare dukker opp på møter når verv skal utdeles?»

Giske skriver at «kjernen i historien om oss (altså Ap) er ikke beskrivelsen av et mål, det er en identitet. At vi først og fremst er til for det store flertallet av det norske folk.» Og i omtalen av 2021-valget kan Giske som på det tidspunktet hadde vært ute av partiledelsen i tre år, konstatere at det ble «feiret som en seier, selv om vi gjorde det enda dårligere enn i 2017. (..) Vi forsømte nok en gang debatten om den synkende oppslutningen. De få tilløpene til forklaringer dreide seg om internasjonale trender, fragmentering, endret demografi. Ingenting handlet om oss, om vår politikk eller vår sviktende tillit i grupper som alltid har stemt på oss. Da vi feiret flertallet i 2021, feiret vi i virkeligheten seieren til våre samarbeids- og støttepartier som hadde gått frem, til dels på bekostning av oss.»

Om 2023-valget noterer Giske at Høyre er blitt største parti, men minner om at hjemmesitterpartiet hadde 1,6 millioner sofavelgere og således landets «største». Han påpeker også at det er kommuner, byer og bydeler hvor Ap-tradisjonelt fikk gode resultater hvor det er forholdsvis høy andel hjemmesittere. Hans budskap ser ut til å være at bare den sosialdemokratiske hornmusikken spiller opp igjen, kommer disse velgerne strømmende tilbake. Det er ikke godt å vite hva Giskes alter ego – Nidaros Sosialdemokratiske Forum – vil gi av innspill til Arbeiderpartiets egenevaluering, hvis den da ikke stopper opp som sist.

Nærvelgerne

Det må være godt nytt for Høyre at analysene ikke beskjeftiger seg mer med hvorfor Høyre har lyktes bedre i å mobilisere vanlige folk i et valg. I det hele tatt burde de internasjonale fenomener med et svekket sosialdemokrati i løpet av få år ved makten, innby til flere refleksjoner. Tilbakegangen for normalt regjeringsbærende partier er ikke begrenset til de sosialdemokratiske, men også tradisjonelt store, velprøvde borgerlige partier. Det burde gi stoff til ettertanke for flere at nesten enhver ny regjering i vår demokratiske kulturkrets ser ut til å bli upopulær hos velgerne etter skremmende kort tid. Utviklingen for Giskes sosialdemokratiske forbilder i Danmark har gått så raskt at det er fullt forståelig at den ikke er med i boken. Det er ut til at Giskes sosialdemokratiske forbilder – hvis de er norske – er avgått ved døden, eller for øvrig befinner seg i utlandet.

Et nyttig perspektiv kan derimot være om det er andre konflikter og problemer i våre demokratier som skaper bruddflater de etablerte partiene ikke helt klarer å håndtere. Giske introduserer leserne til David Goodhart som i 2017 utga boken The Road to Somewhere, hvor han mente den gamle venstre/høyre-aksen måtte suppleres med en ny, forskjellen mellom velgere som er primært er stedsbundne over skalaen til de som oppfatter seg som internasjonalister. Giske trekker også på sin masteroppgave som gir innsikter om disse observasjonene overført på den norske velgeratferden. I masteroppgaven brukes uttrykkene nærvelgere og globalvelgere som ganske treffende uttrykk.

I del II behandles hvilken vekt disse innsiktene etter min mening bør tillegges og dermed også deres begrensninger. Essayet vil avrundes med en vurdering av om det finnes noen oppskrift for Aps tilbakekomst til gammel styrke etter de anvisningene Giske gir. Og om ikke flere av de etter min mening interessante observasjoner han gjør, samtidig utstiller fenomenet han representerer som et problem flere partier deler.