I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise, skriver Lars Kolbeinstveit.

Sosialdemokratenes farvel til arbeiderne

Helt siden slutten av 1970-tallet har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

Publisert Sist oppdatert

I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise. Men det er store variasjoner mellom disse partiene. Det skyldes blant annet at sosialdemokratiet ikke er en fasttømret ideologi. Sosialdemokratiske partier er virkelighetsorienterte og opptatt av hva som fungerer. Det er vel og bra, men et nytt kjennetegn synes å være at hva som fungerer, ikke alltid blir godt nok kommunisert til velgerne. Og når man ikke kommuniserer godt med velgerne, havner man i en sirkel hvor man, noe upresist formulert, blir elitistisk.

I norsk kontekst er kanskje dette best illustrert med at vi – godt hjulpet av Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti – ble medlem av EØS i 1992, samtidig som folket stemte nei til EU to år etterpå. Helt siden slutten av 1970-tallet – da mer detaljregulert og tradisjonell sosialdemokratisk politikk stagnerte – har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

Dette kan analyseres på flere måter.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS