Tynn suppe fra Erstad

I en kommentar i Vårt Land (5/5) varter kommentator Emil André Erstad opp med en fortelling der Aps og Støres «fall» ikke primært skyldes politikk og ledelse, men en negativ kampanje igangsatt av Høyre. Det samme gjelder Støres evne til å kommunisere med vanlige folk, som i utgangspunktet er klar og presis, men der det norske folk har blitt forledet til å tro noe annet, på grunn av den samme kampanjen.

Erstads tekst er ikke veldig overbevisende. Dels fordi den fremstår på grensen til det konspiratoriske, men mest fordi Erstad faller for eget grep. Hovedpåstanden til Erstad er at Høyre gjennom en organisert svertekampanje i 2017 maktet å avspore det meste som handler om politikk, til å handle om Støres person, ikke minst hans påståtte uklare kommunikasjonsform og det faktum at han er rik, og at dette har festet seg blant folk flest, helt inn i våre dager.

Problemet er at Erstads påstander om reduksjonisme også gjelder hans eget budskap. Mens fagmiljøer og kommentatorer i hele Europa har klødd seg i hodene og skrevet tastaturene varme om sosialdemokratiets merkelige fall og dets komplekse og sammensatte årsaker, har Erstad altså funnet en knagg å henge Arbeiderpartiets problemer på, ganske løsrevet fra europeiske megatrender og eventuelle selvpåførte problemer. Det er en forenklet, for ikke å si fortegnet analyse av virkeligheten. Det ville være ganske spesielt om det norske sosialdemokratiets utfordringer, i motsetning til i «resten» av Europa, i hovedsak skyldes en kjip svertekampanje der hovedbudskapet er at partilederen er en velhavende, språklig surrebukk (tåkefyrste).

Det er slett ikke alle som har akseptert omtalen av Støre som «tåkefyrste». På den annen side er det ikke sikkert at uttrykket nødvendigvis er så veldig ondskapsfullt ment. De fleste kommentatorer er nok enige om at Støre er en intellektuell som, i alle fall tidligere, hadde en tendens til å komplisere relativt enkle saker, slik folk med høy utdannelse kan finne på å gjøre. Likeså Støres bakgrunn som diplomat, som kanskje har ført til en kommunikasjonsform som holder flere muligheter åpne og derfor blir hengende litt i lufta.

Om det var Høyres «negative campagning» som førte til at Støre selv tok et oppgjør med «tåkefyrsten» på LO-kongressen i 2017 vites ikke. «Kortere setninger. Flere punktum, mer humor, og hardere angrep på Høyre og Frp. Slik har Ap-leder Jonas Gahr Støre, sammen med sine taleskrivere, fornyet sin politiske talerstil», kunne VG melde. «Jeg er i utvikling som alle andre. Det å stå på store talerstoler krever både trygghet og trening», sa Støre selv til VG. Hvis denne selvkritikken skyldes Høyre, var det uten tvil et demagogisk mesterstykke, all den tid blant andre LO gikk fem på, i alle fall om vi skal tro VG: «Den nye og klarere formen i de forberedte talene, besvarer også intern kritikk som Støre har fått, også fra personer høyt oppe i LO-ledelsen. De har over lang tid vært misfornøyd med at LOs medlemmer knapt har forstått Støres budskap, og har stemplet Ap-lederens språkbruk som akademisk og kronglete i møte med grasrota i arbeiderbevegelsen.»

Erstad får det til å se ut som om Geelmuyden Kieses kåring av Støre som årets tåkefyrste i 2016 ble gjort i samråd med Høyres strateger. Erstads teorier rundt dette får en til å undre seg over i hvor stor grad han kjenner Aps historie og hvordan partiet ser ut fra innsiden. Erstads pragmatiske syn på sosialdemokrati og egen formue er grei nok, det er slikt såkalte lillavelgere liker å høre, men det er dessverre en velgermasse som er på vei ut av partiet. Til tross for dette tiårets lengste trampeklapp i norsk politikk, skal man nok ikke uten videre anta at freden har senket seg i Arbeiderpartiet. Distriktsopprør og kraftpriser ulmer fremdeles. De fleste vet dessuten at Arbeiderpartiet er et stort parti, der de mest moderate er lyseblå og de mest radikale lett kunne glidd over i både SV og kanskje også Rødt. Toleransen for rikinger i eget parti sitter naturlig nok bedre fast blant de mer moderate.

Om Høyre internt hadde bestemt seg for å gå etter Støres formue vet jeg ikke, det er ikke umulig (politikk og pølser ...). Spinn skjer i alle partier, men noen organisert og vedtatt kampanje fra Høyre var det neppe. Men Erstad argumenterer for at konflikt mellom formue og sosialdemokratisk idealisme er noe Høyre har funnet på, og det er ganske tynt.

Under et ganske famøst Ap-representantskapsmøte i Folkets Hus i 2005 ble det uttrykt stor misnøye med at Jens Stoltenberg luftet ideer om å «innsette frontfigurer i regjeringen som ikke oppfattes som ekte partifolk». Tillitsvalgte var krystallklare på at Jens må velge folk som de mest typiske Ap-velgerne kan identifisere seg med.

Ikke minst skapte «direktørvennene til Jens» brudulje internt i Ap. Jens’ «direktørvenner» besto blant annet av Ap-folk som Rune Bjerke (bl.a. toppsjef i Hafslund og DNB), avdøde Siri Bjerke (den gang direktør i NHO), Hanne Harlem (direktør i Norsk Hydro), Grete Faremo (toppsjef i Microsoft) og Lisbeth Berg-Hansen (visepresident i NHO). Venstrefløyen i Ap mente at Jonas Gahr Støre var sterkt medvirkende til høyredreining og markedstilpasset politikk under Stoltenbergs første regjering.

Sentralt i striden sto Kristiania Forum, et lokallag av Ap på Oslo Vest, som av kritikerne ble omtalt som et elitenettverk. Etter sigende avholdt forumet møte på et utested i Oslo parallelt med representantskapsmøtet i Oslo Ap, noe som provoserte veldig. Bekymringen var at tidligere statsråder fra den første Stoltenberg-regjeringen, som senere gikk til toppstillinger i næringslivet, ville komme tilbake i regjering. «Jeg gjør Haakon Lies råd til Jens til mitt eget: Ikke få med deg en eneste privatiseringskåt statsråd i regjeringen», sa partiveteran Idar Eliassen.

Støre brøt en linje i Arbeiderpartiet. Han var den første lederen uten bakgrunn i rørsla. Rørsla som begynner med slekta og Framfylkingen, der man klatrer i AUF-stigen og over i moderpartiet. Gjennom historien har det norske sosialdemokratiet vært veldig mye mer enn et parti. Det har vært et slags livssyn for de innvidde. Å være en del av arbeiderbevegelsen var ikke noe man ble en del av uten forpliktelser. Sosialdemokratiet var noe som satt i ryggmargen, gjennom årelangt fellesskap knyttet sammen med fagforeningsboka, musikk, kultur og politisk eierskap. Kritikken mot Støre har haglet. Da Støre sto i fjæra i Lofoten og smakte på tang, utbrøt han at det smakte trøffel. Det ble hevdet at han ikke fremsto ekte, at han ikke hadde genuint eierskap til de politiske frasene. Mange mente at det ville koste Ap dyrt. Hvis vi ser på meningsmålinger og valg under Støres lederskap, kan det jo se slik ut også. Partiet har falt som en stein, men selvsagt ikke alene på grunn av det.

De fleste kommentatorer vil nok mene at mye av Arbeiderpartiets negative trend skyldes megatrender utenfor egen kontroll. Forhold som har ført til krise, ikke bare i sosialdemokratiet, men i såkalte styringspartier rundt i hele Europa. Så kan vi legge til at Europa og dermed også Norge har endret seg radikalt, både demografisk, sosialt og kulturelt. Støre har dessuten maksimal uflaks som har fått korona, krig og inflasjon i fanget. Ap har i tillegg mistet sakseierskapet til mange saker, og da må det være noe galt med politikken eller i det minste med hvordan folk flest oppfatter politikken. Hva angår Støres lederevner, så vet vi jo ikke sikkert i hvor stor grad den har påvirket dårlige målinger, men noe er det nok. Det som er klart er at Støre ikke lykkes i å løfte partiet, og det skyldes neppe en ondsinnet svertekampanje fra Høyre.

Les også:

Pluss

Arbeiderpartiets fall

Velgerkoalisjonen slår sprekker, ledelsen mangler teft, kommunikasjonen om krisen svikter og imaget som styringsparti er på hell. Det er noen av faktorene profilene Minerva har snakket med, peker på for å forklare Arbeiderpartiets fall.

Magnus Nordmo Eriksen