Det som er bra for Fornybar Norge, er ikke nødvendigvis bra for Norge

Fare! Skuta har kurs rett mot skjæret! Jeg snakker selvfølgelig om norsk energipolitikk, og advarselen kommer ikke fra meg.

Hør for eksempel hva Ingvild Kjerkol – du vet hun som var helseminister mens som hadde fusket med masteroppgaven, og som nå er energipolitisk talsperson for Arbeiderpartiet – sier i et innlegg sammen med Åslaug Haga, leder for Fornybar Norge: «Én ting vi vet med sikkerhet er at vi må å bygge ut mer kraft her i landet. Ellers styrer vi ubønnhørlig mot kraftunderskudd, dyrere strøm og nedlagt industri. Det er det ingen som ønsker.» 

Hvis ikke hun skremmer deg, så hør hvordan energipolitisk talsperson i Høyre, Mathilde Tybring-Gjedde, gjentar den samme devisen om det kommende kraftunderskuddet, og uttrykker sin frykt for at kommunene som sier nei til vindkraft ikke helt forstår hva de gjør, og sier: «Jeg er bekymret for at vi ikke mentalt eller regulatorisk er klare for å bygge ut mer kraft, og at det går for sakte.»

Mer av alt, raskere, sa Energikommisjonen! Skjønt ikke kjernekraft, da: Bare mer av alt som Fornybar Norge driver med.

Høyre og Arbeiderpartiet er i hvert fall begge bekymret. Når begge de store partiene på hver side av politikken er bekymret for det samme, da er det vel dobbeltfare?

Ryktene om kraftunderskuddet er betydelig overdrevet

Eller … Nei. Faren er i hvert fall mildt sagt overdrevet. Eller for å si det jeg virkelig mener, og dermed noe mindre diplomatisk: Disse fremstillingene er bare surr fra ende til annen.

Etter å ha skrevet denne setningen er selv jeg beskjeden nok til å bli fylt med frykt: Kan det virkelig være sant? Kan både Høyre og Arbeiderpartiet ta grusomt feil innen noe så viktig som energipolitikken? Ja, mener jeg, og la meg forklare hvorfor.

For det første er både Tybring-Gjedde og Kjerkols besvergelser om det kommende kraftunderskuddet sterkt overdrevne.

Det er altså ikke sånn at vi har noe kraftunderskudd i Norge. Ikke nå, ikke i nærmeste fremtid. I fjor hadde vi nesten drøyt 18 TWh overskudd i det norske kraftsystemet.

Er det mye eller er det lite? Det er omlag 50 prosent av hva hele Danmark bruker av elektrisitet på ett år. Kjerkol og Tybring-Gjedde vet nok for ordens skyld også dette, håper jeg. Deres fokus er fremtiden: Kraftunderskuddet som snart vil komme.

Men det er minst tre problemer her: For det første vil underskuddet ikke komme snart. For det andre blir kraftunderskuddet i ulike prognoser utsatt med 12 måneder hvert år. Og for det tredje så vil det ikke komme i det hele tatt, med mindre vi foretar en rekke serie med stupide og særdeles kostbare beslutninger.

De tre punktene henger sammen, så la oss ta den kommende forbruksveksten først: En av de viktigste kildene til forbruksvekst på kort sikt er elektrifiseringen av olje- og gassproduksjon med kraft fra land.

I dag bruker olje- og gassproduksjon 9 TWh, ifølge Statnett, mens i 2030 skal hele olje- og gassproduksjon bruke hele 20 TWh.

Men etterhvert er det kun to typer mennesker som ikke har forstått at elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon ikke kutter klimagassutslipp, men kun pynter på det norske klimaregnskapet: Det er de menneskene som får betalt for ikke å forstå det, eller de menneskene som er for enkle sjeler til å forstå at når oljeselskapene ikke lenger kjøper klimakvoter så vil de kvotene bli kjøpt av andre, og i tillegg vil gassen som nå ikke blir brent, bli brukt andre steder. Dessuten behøver olje- og gassproduksjon kraft hele tiden, og vil dermed forsyne seg grovt av vår knappeste og mest verdifulle ressurs: Stabil og regulerbar vannkraft.

Det er et pussig argument å hevde at noe av det beste vi kan bruke stabil vannkraft på i klimakrisens tid, er produksjon av olje- og gass, men det er altså hva Kjerkol og Tybring-Gjedde vil ha oss til å tro.

Men hva med den øvrige forbruksveksten?

Hele 13 TWh av denne forbruksveksten forventer Statnett at skal komme innen såkalt kraftintensiv industri. Det betyr ikke at de forventer at tradisjonell industri plutselig skal øke sin produksjon voldsomt, men at nye grønne industrier skal komme til; batteri- og hydrogenproduksjon især.

Men kampen om fremtidens batteriindustri har kommet svært langt uten Norges deltagelse. Kina har vunnet til nå, USA har gitt et svar i form av en subsiidiepakke. I denne kampen mellom Kina og USA er Norge en spurv i tranedans. Hva er rasjonalet for å legge press på norsk kraftbalanse for at akkurat Norge skal produsere disse batteriene, med enda flere subsidier?

Famøse Freyr er allerede velbeskrevet. Der har lederne og gründerne tjent ufattelig godt, mens det er nå åpenbart for stadig flere at hvis Freyr skulle bli et industrieventyr, så blir ikke det i Norge. Siv Jensens lillebror, Tom Jensen, er nå tilbake som toppsjef i Freyr. Han spår i Finansavisen at det vil komme en rekke med konkurser innen batteriproduksjon. Men Norge har altså basert hele sin strategi i energipolitikken på at kraftetterspørsel fra denne type selskaper skal svekke norsk kraftbalanse med et tosifret antall terrawattimer – som om det var et slags gudegitt faktum vi bare må forholde oss til. Det er … pussig.

To andre batteriprodusenter ble trukket frem i regjeringens batteristrategi. Beyonder har til nå valgt «prioritert å leie fabrikker i Kina for å produsere batteriene sine, fremfor å investere i dyre fabrikker i Europa»,. 

Da gjenstår Morrow ved Arendal som skal begynne å produsere ved sin fabrikk denne høsten.

La oss håpe det går bra, det kan gå dårlig. I skrivende stund har det svenske bjellesauselskapet Northvolt enorme problemer. Eller som Dagens Næringsliv oppsummerte problemene selskapets marerittuke: «De har mistet storkontrakt med BMW, droppet fabrikkplaner og må hente mer penger i ny emisjon. Et tredje dødsfall blant de ansatte på det første anlegget etterforskes.» Enorme beløp er investert, og vil kanskje gå tapt.

Sprø premisser for norsk energipolitikk

Den andre teknologien som gjerne løftes frem er hydrogen. Allerede i dag er hydrogenproduksjon storindustri, men hydrogen produseres da først og fremst fra naturgass, det gir store utslipp av CO₂. Alternativet man håper skal ta av er hydrogen produsert gjennom elektrolyse av vann. Da blir avfallsstoffet oksygen, og når energibæreren hydrogen eventuelt blir benyttet, blir avfallet vann. Det er bare et problem: Foreløpig er hydrogen produsert gjennom elektrolyse ekstremt kostbart.

Det man ser for seg er at hydrogenproduksjon skal nyte godt av den billige energien som vind og sol i fremtiden skal levere, allerede i dag ser vi at antallet timer med gratis eller til og med negative priser for energi øker, da kan bruke denne overskuddskraften til hydrogenproduksjon.

Ulempen er selvfølgelig åpenbar. Av og til er det både vindstille og overskyet. Hydrogenproduksjon ved elektrolyse vil man dermed bare kunne gjøre av og til.

Prosessindustri med store investeringer er kjempedyrt å kjøre bare av og til, i tillegg til at det krever mye energi å produsere hydrogen. All denne prosessindustrien for å lage hydrogen, må altså gå på … hydrogen når det ikke blåser eller batterier, på sikt. Kanskje man må være energipolitisk talsperson i Høyre eller Arbeiderpartiet for ikke å se selvmotsigelsen?

Eller la meg si det litt mer diplomatisk: En stor del av strategien for det grønne skiftet er basert på at vi lykkes med å lagre energi fra variabel vindkraft. Det er lov å håpe, selvsagt. Men det er enorm usikkerhet til tidshorisont, kostnader og praktisk gjennomførbarhet i stor skala av denne løsningen.

Og om det så skulle lykkes, hviler altså påstandene om at Norge snart vil få et enormt kraftunderskudd på en forutsetning om at Norge skal bli en stormakt innen både batteri- og hydrogenproduksjon. Det er ingen som helst tegn til at vi vil ta en lederrolle innenfor noen av sektorene. Vi har kommet sent inn i en konkurranse som Kina leder stort, og hvor USA kaster seg inn med enorme subsidier.

Likevel tror Kjerkol og Tybring-Gjedde at Norge skal vinne.

En av Norges fremste økonomer, Magne Mogstad, professor ved University of Chicago, beskrev i et nylig intervju denne aktive næringspolitikken som sprø. Og Mogstad er en nøktern mann.

Norge er et for lite land til at banebrytende teknologi vil bli utviklet her, sier han. 

Vi skal subsidiere både kraften og industrien fordi… hva var det igjen?

Det Kjerkol og Tybring-Gjedde heller ikke snakker om er mulighetene for å kutte elektrisitetsforbruket i Norge og øke vannkraftproduksjonen.

Den reneste energien er som kjent den vi ikke bruker. Naturvernforbundet mener at energisparing i bygg er vår største og raskeste «energikilde» med mulighet til å frigjøre 15–20 TWh kraft til andre formål allerede i 2030. 

Det betyr at hvis vi kutter ut elektrifisering av sokkelen og ny kraftkrevende batteri- og hydrogenproduksjon, vil kraftoverskuddet kunne øke til nesten 40 TWh. Vi vil kunne ha et større overskudd av elektrisitet enn hele Danmark benytter.

Det betyr likevel ikke nødvendigvis lave strømpriser hele tiden. Eksportkapasiteten fra Norge er nå hele 80 TWh, og som NVE skriver betyr ikke kraftoverskudd nødvendigvis lavere kraftpriser. Norsk strømpriser vil i fremtiden på godt og vondt svinge med de europeiske og britiske strømprisene.

Det er godt nytt for produsenter og eiere av norsk vannkraft. Det er dårlig nytt for kraftkjøpere i Norge.

Kraftkrevende industri i Norge har dermed på lang sikt fått et problem. Hvis de ikke eier kraften selv, kan de bli utkonkurrert, og hvis de eier kraften selv, slik for eksempel Norsk Hydro gjør, så kan alternativkostnaden ved å bruke kraften til å produsere, versus å droppe produksjonen og bare selge kraften, bli høy.

Fremtiden for norsk kraftkrevende industri er dermed høyst usikker.

I dag bruker kraftkrevende industri omlag hele 47 TWh i året.

Hvis den industrien blir forsvinner, summerer det samlede kraftoverskuddet seg til over 80 TWh.

Allerede nå hører jeg hvordan Kjerkol og Tybring-Gjedde protesterer mot dette: De vil bygge ut masse fornybar kraft – landvind eller havvind – og alt dette vil gjøre kraft så billig at den kraftkrevende industrien får billig kraft og forblir i landet. Men for at Norge skal få et kraftoverskudd som garanterer lave nok priser, så må vi altså bygge ut enorme mengder, på grunn av den store eksportkapasiteten vår. Og om vi i tillegg skal forsøke å tiltrekke oss batteri- og hydroproduksjon blir det astronomisk. 

Det vil kreve enorme subsidier, noe vi er igang med, og bare innen havvind er regjeringen allerede i ferd med å forplikte oss til subsidier på nærmere 60 milliarder kroner. 

Hvis jeg oppsummerer så blir galskapen tydeligere: Vi skal subsidiere utbyggingen av masse havvind. Vi skal også subsidiere utbyggingen av hydrogen- og batterifabrikker. Vi skal bygge ut masse nett til disse. Og vi skal bygge ut så masse, at strømprisene i Norge faller lavere enn i Europa, slik at den kraftkrevende industrien vår overlever.

Og forresten: Grunnen til at hydrogen skal bygges ut, skulle visst være at kraften i Europa skal bli så ekstremt billig, med all den nye havvinden, slik at Norge kanskje uansett ikke har lavest pris.

Norsk skattebetalere skal altså måtte bruke enorme beløp på aktiviteter som aldri gir avkastning. Det er en oppskrift på å bli fattig. 

Hvorfor går både Høyre og Arbeiderpartiet inn for dette?

For igjen å være mer diplomatisk: Premissene for norsk energipolitikk synes i hvert fall ikke åpenbare. Det burde være rom for at gode opposisjonspartier pirker i dem.

Men denne oppskriften på å bli fattig omfavnes i stedet av både Høyre og Arbeiderpartiet, til det punkt at uenighet oppfattes som farlig populisme.

Markedet skjønner imidlertid av seg selv at dette er dyrt. Tidligere har nemlig industrien selv gjort kraftutbygging mulig: Hvis mye lønnsom industri er på gang, da kan denne lønnsomme industrien inngå avtaler om fremtidig kraftkjøp. Men den fremgangsmåten som alltid før er blitt benyttet, er nå brått umulig.

Først må staten tvinge gjennom produksjonen over hodet på kommunene, eventuelt subsidiere den frem til sjøs, før de også skal subsidiere de fremtidige kjøperne.

Dette er ikke en oppskrift på hvordan Norge skal løse klimakrisen. Det er en oppskrift på konkurs, og en garanti for at Norge vil pumpe olje og gass så lenge det er lønnsomt: Med en så dyr politikk har vi ikke råd til annet.

Flere andre utfordringer ved Høyre og Arbeiderpartiets energipolitikk kan nevnes: Norge har for eksempel sluttet seg til en naturavtale som krever at hele 30 prosent av norsk areal skal vernes. Da blir en arealkrevende kraft form som landvind et spesielt valg, og helt umulig arealmessig.

Samtidig legges det til grunn i både norsk klima- og energipolitikk at vi både Norge og Europa skal ha nettonull klimautslipp i 2050. 

Det betyr at etterspørselen etter olje og gass fra Europa vil falle dramatisk – samtidig som Norge investerer kraftig for å elektrifisere denne produksjonen. Her er det i hvert fall mange ting som ikke kan være sanne samtidig.

Og i 2050 må vi altså være i gang med karbonfangst og lagring for å kunne komme i mål med nettonull. Men hvis vi skal måtte lykkes med karbonfangst og lagring uansett, hvorfor er det ikke det vi satser på allerede nå?

12 måneder i året

Jeg tviler på at artikler som denne vil bli tatt alvorlig av Høyre og Arbeiderparitet. De er så rotfestet i Fornybar Norges fortelling og behov, og vil gjenta dette til evig tid: Se, her kan vi bygge en industri etter oljen, og her kan leverndørindustrien få nye oppdrag og tenk på klimamålet for 2030 herfra og til alle milliardene er brukt opp.

Men én saksopplysning som likevel bør få dem til å bremse er å se på hva spåmennene deres har spådd før. Enkelt sagt så har Statnetts spådommer om det kommende norske kraftunderskuddet blitt utsatt med tolv måneder, hvert år. Med den farten kan det ta lang tid før underskuddet blir en realitet. Vi gjennomfører nemlig ikke alle de ukloke tingene som strategien vår forutsetter at vi skal gjennomføre for å komme frem til et underskudd vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere, men som helt sikkert vil kunne glede lommebøkene til Fornybar Norges medlemmer.

I 2023 spådde de kraftunderskudd i Norge i 2027. Nå spår DNV kraftoverskudd til 2030. Uansett så er Norge tilknyttet Europa og har både eksport- og importkapasitet på 80 TWh. Vi trenger ikke frykte blackouts med det første.

Det eneste nordmenn har å frykte er dumme beslutninger: Dyre veddemål på industrieventyr som aldri materialiserer seg. Batterifabrikker og hydrogen og havvind er alle slike.

At Arbeiderpartiet vil gjøre noe så dumt, kan kanskje forsvares med partiets historiske rolle som industribyggere. Den politikken gikk konkurs på syttitallet.

At Høyre vil gjenta de feilene sammen med Arbeiderpartiet, er bare underlig.